Ømme hjerter og hjelpende hender

Ømme hjerter og hjelpende hender

Alle dere hvis ømme hjerter og hjelpende hender har lettet byrden for så mange, vær så snill å ta imot min dypfølte takk.

I går kveld spiste søster Burton og jeg litt kinamat. Inne i min lykkekjeks sto følgende budskap: «Det stresset du opplever for tiden, vil snart avta.» En sann historie.

Noen menn snakket med profeten Joseph Smith en dag, da nyheten kom om at huset til en fattig bror som bodde et stykke utenfor byen, var brent ned. Alle uttrykte sorg over det som hadde skjedd. Profeten lyttet en stund, så «stakk han hånden i lommen, tok opp fem dollar og sa: “Jeg synes synd på denne broren til et beløp på fem dollar. Hvor mye synes dere synd på ham?”»1 Den umiddelbare reaksjonen til profeten taler for seg selv. I fjor stilte millioner av dere opp for andres sorg med midler, ømme hjerter og hjelpende hender. Takk for deres store generøsitet.

Medfølelse med andre har alltid vært et grunnleggende karaktertrekk hos medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Profeten Alma sa:

«Dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette, ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst.»2

Frelseren ber oss «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær».3

Jeg har kunnet se ved selvsyn det strålende engasjement hos siste-dagers-hellige og andre utenfor Kirken – som har ømme hjerter og hjelpende hender – som «bærer hverandres byrder».4 Jeg har følt dyp sorg når jeg har sett massive ødeleggelser og besøkt ofre som står uten håp.

I de senere år har Moder Natur vist sine voldsomme krefter og sin overlegenhet svært uvanlig og kraftig. I slutten av desember 2004 rammet et fryktelig jordskjelv kysten av Indonesia og førte med seg en dødbringende tsunami som drepte tusener og ødela livet for mange som ble igjen. Under ledelse av lokale prestedømsledere og voksne misjonærektepar ble det straks mobilisert hjelp, sørget for nødhjelp til sykehus, førstehjelpspersonell og lokalsamfunn i Indonesia, Sri Lanka, India og Thailand.

I løpet av kort tid dro mange medlemmer av Kirken til et av de hardest rammede områdene – Aceh-regionen i nord-Sumatra. Søster Bertha Suranto, president for Unge kvinner i Jakarta, Indonesia, og hennes medarbeidere kjørte lastebiler med nødvendige ting som ville redde liv og gi trøst til dem som hadde mistet så mye.

«Hver gang vi kom inn i en landsby,» sa Bertha, «stimlet folk sammen rundt oss og tilbød oss mat å distribuere – selv om de bare hadde litt ris og litt fisk som de hadde fanget i havet. Fra moskéene kunngjorde samfunnets ledere at det var kommet en ny donasjon fra Jesu kirke.»

Så snart umiddelbare behov ble dekket, ble langsiktige prosjekter igangsatt. Planer for å hjelpe til med bygging av over ett tusen permanente hus og gjenoppbygge sykehus og skoler iverksettes. Landsbyboere fikk hjelp til å erstatte fiskebåter og garn. Vever og symaskiner ble distribuert for å hjelpe familier å bli selvhjulpne igjen.

Det nordlige Pakistan og India opplevde det kraftigste jordskjelv i området på hundre år, tusenvis mistet livet og mange ble hjemløse. På grunn av de strenge vintrene i området ble det uttrykt bekymring ikke bare for de skadede, men også de hjemløse.

Fire dager etter jordskjelvet stilte Det islamske hjelpekorpset et Boeing 747 lastefly til rådighet. Det ble raskt fylt opp med tepper, telt, hygienepakker, medisinsk utstyr, soveposer, tykke jakker og presenninger fra Biskopens lagerhus. Store containere med mer forsyninger og vintertelt for over 75 000 personer ble sendt med fly, bil og båt.

Da flom rammet Mellom-Amerika, ble møtehus åpnet for å gi midlertidig oppholdssted for de evakuerte. I områder hvor biler ikke kom frem, bar medlemmer av Kirken forsyninger på ryggen og trasket gjennom flomstore bekker og farlig terreng for å få frem nødhjelp til rammede mennesker.

Etter en tid med politisk uro i Sudan har over en million flyktet fra sine hjem og landsbyer for å komme i sikkerhet. Mange flyktninger gikk milevis til fots gjennom vanskelig terreng for å komme til flyktningleirer, mens de søkte å finne familiemedlemmer og gjenvinne sin helse.

Atmit, en vitamintilsatt grøt som har vist seg effektiv til å redde livet til sultende barn og eldre, ble skaffet til veie. Medisinsk utstyr og tusenvis av hygienepakker og sett for nyfødte ble også gitt.

Kirken har inngått samarbeid med andre fremtredende veldedighetsorganisasjoner om å vaksinere millioner av afrikanske barn, en kampanje for å utrydde meslinger. To tusen trofaste afrikanske medlemmer av Kirken arbeidet mange timer på frivillig basis med bekjentgjørelser, med å få samlet barna og hjelpe til under vaksinasjonsarbeidet.

Orkansesongen i 2005 i USAs sydlige delstater og det vestlige Karibien førte til rekordartede kostnader og ødeleggelser. Storm etter storm feide inn over boliger og forretningsstrøk fra Honduras til Florida. Tusenvis av prestedømsledede frivillige var på plass hver gang en orkan rammet, og sørget for livsnødvendigheter. Hygienepakker, rengjøringsutstyr, mat, vann, kokeutstyr, sengetøy og annet bidro til å rengjøre hjem og opprette midlertidige husvære.

Bror Michael Kagle bragte en konvoi av lastebiler med utstyr fra sitt eget firma til Mississippi. Mange av de ansatte, som ikke er av vår tro, meldte seg frivillig til å bli med ham hver helg for å hjelpe til i stormrammede områder. Walkie-talkies ble brukt til kommunikasjon underveis. Høyprestenes gruppeleder i Mikes menighet sa da han kjørte sammen med dem i pickupen sin, at knokene hans var hvite etter å ha kjørt så fort. I et forsøk på å få satt ned farten på konvoien, tok han frem walkie-talkien og sa: «Karer, er dere klar over at vi holder 130 km/t?» En av lastebilsjåførene brøt inn og sa: «Du må da forstå at det er det alle disse lastebilene kan klare. Vi kan ikke kjøre noe fortere.»

Hundrevis av takkebrev er mottatt. En kvinne, sykepleier fra Mississippi, skrev: «Jeg fant ikke ord. Hadde Gud besvart mine bønner så raskt? Tårene trillet umiddelbart da menn i hjelmer og støvler, med motorsager i alle fasonger og størrelser, dukket frem blant vrakgodset. Det var absolutt og uten tvil et av de største offer jeg noen gang har opplevd personlig.»

Jeg ønsker å takke alle de raske fingre som har laget tusenvis av nydelige tepper, og en spesiell takk til de ikke fullt så raske fingrene til våre eldre søstre som også har laget de svært tiltrengte teppene. En 92 år gammel oldemor har laget flere hundre tepper. I hennes tilfelle har både skaper og mottaker blitt velsignet. Da hennes sønn beundret håndarbeidet hennes, spurte hun: «Tror du noen noen gang kommer til å bruke et av teppene mine?» Et brev fra en ung mor i Louisiana besvarer det spørsmålet:

«Jeg bor i Louisiana, og jeg går til en lokal helsestasjon med barna mine. Mens jeg var der, ga de meg noen klesplagg, bleier, våtservietter og to nydelige babytepper. Et av teppene har gul bunn med fotavtrykk og håndavtrykk på, det andre teppet er brunt med sebraer på. De er vakre. Fireåringen min elsker sebrateppet, og min syv måneder gamle baby kan selvfølgelig ikke si noe. Jeg ønsker bare å takke dere og deres kirkemedlemmer for deres generøsitet. Gud velsigne deg og din familie.»

I forbindelse med jordrasene på Filippinene nylig pakket de hellige i området hygienesett og matkartonger som de distribuerte sammen med tepper til trengende.

Velferdsprinsippene arbeid og selvhjulpenhet ivaretas, og det undervises om disse når hjelp ytes over hele verden. I 2005 fikk mange landsbyer rent vann fra nye brønner. Landsbyboere ble lært hvordan de skal grave brønner, montere pumper og om nødvendig foreta reparasjoner.

Opplæring og utstyr som er gitt av frivillige lokalt og av svært trofaste misjonærektepar, gjør det mulig for familier å supplere kostholdet med selvdyrket næringsrik mat.

Vi har gitt mange rullestoler og derved gjort det mulig for funksjonshemmede å bli selvhjulpne. Tusenvis av medisinsk personell har blitt opplært til å redde nyfødtes liv. Øyenleger har utført operasjoner for grå stær og gitt mange synet tilbake. Kjærlig rådgivning er gitt over hele verden gjennom LDS Family Services.

Kirken har vært brobyggere for forståelse og respekt i mange nasjoner i samarbeid med andre etablerte og pålitelige organisasjoner.

Dr. Simbi Mubako, tidligere afrikansk ambassadør i USA, har sagt: «Det arbeid Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige gjør, er desto mer imponerende fordi det ikke er begrenset til bare medlemmer av Kirken, men spres til folk i alle kulturer og religioner fordi [de] ser Jesu Kristi bilde i ethvert menneske.»

Vår kjære president Gordon B. Hinckley har vært medvirkende til utviklingen av dette store humanitære arbeidet. «Vi må strekke oss ut til hele menneskeheten,» har han sagt. «De er alle sønner og døtre av Gud vår evige Fader, og han vil holde oss ansvarlige for hva vi gjør for dem… Måtte vi velsigne menneskeheten ved å strekke oss ut til alle, oppløfte de undertrykte og nedtyngede, gi de sultne og trengende mat og klær, vise kjærlighet og være en god neste for mennesker omkring oss som kanskje ikke tilhører vår Kirke.»5

Dette humanitærtiltaket i nyere tid er en strålende tilkjennegivelse av den nestekjærlighet som brenner i hjertet til alle som virkelig elsker og ønsker å hjelpe. Slik uselvisk tjeneste er i sannhet uttrykk for Kristi rene kjærlighet.

Frelseren lover store velsignelser til dem som gir av seg selv: «Gi, så skal det bli gitt dere! … For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.»6

Det jeg har talt om i dag, er ikke engang en tusendedel av alt som skjer i landsbyer og nasjoner over hele verden. Overalt hvor jeg reiser, opplever jeg uttrykk for dypfølt takk. På vegne av Det første presidentskap, De tolvs quorum og Kirkens utøvende velferdskomité, som har til oppgave å lede dette arbeidet, vil jeg gi hver enkelt av dere vår oppriktige og varmeste takk.

Det er ikke mulig for meg å finne ord som i tilstrekkelig grad kan gi uttrykk for den ånd som brenner i mitt bryst. Det enkle ordet takk synes nesten forslitt. Alle dere hvis ømme hjerter og hjelpende hender har lettet byrden for så mange, vær så snill å ta imot min dypfølte takk. Jeg nedkaller Herrens mest utsøkte velsignelser over dere og deres familier når dere fortsetter å huske dem som har store byrder og hengende hender, i Jesu Kristi navn, amen.