Lykkens store plan
Gjennom den uendelige forsoningen har Gud gitt oss et middel til både å overvinne våre synder og bli fullstendig rene igjen.
Profeten Jakob spurte: «Hvorfor skulle vi ikke tale om Kristi forsoning og komme til en fullkommen kunnskap om ham?»1
Jeg tar dette spørsmålet som emne for min tale – hvorfor ikke tale om Jesu Kristi forsoning?
Alma kaller forsoningen «lykkens store plan».2 Jeg skal bruke denne formuleringen til å beskrive den vakre læren vi kjenner som Jesu Kristi forsoning.
President Hugh B. Brown sa en gang: «Før eller siden vil livets omskiftninger tvinge oss alle til å overveie dette viktige emnet … sjelens udødelighet og menneskenes forhold til Guddommen … Vi har alle, uavhengig av farge, tro eller nasjonalitet, et møte med den erfaringen vi kaller døden.»3
De fleste av oss har i sorg og tap stått ærbødig ved graven til en av våre kjære og stilt spørsmålet: «Finnes det lykke i døden?»
En profet i Mormons bok besvarer dette spørsmålet for oss med gledesfylte uttrykk for takknemlighet for Jesu Kristi forsoning, som kjøper oss alle fri fra fallet og døden: «O, Guds visdom, barmhjertighet og nåde! … O vår Guds storhet og rettferdighet!»4
La meg nevne fem sannheter om lykkens store plan som har gitt meg en slik glede.
For det første: Kunnskap om planen bekrefter at det finnes en Gud og at han har en Sønn, Jesus Kristus. Faderen og Sønnen er fullkomne. De bor i himmelen, og de har herliggjorte legemer av ånd, kjøtt og ben.
Disse sannheter ble åpenbart til oss i denne evangelieutdelingen da den unge Joseph Smith knelte i ydmyk bønn og senere erklærte: «Jeg så to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»5
For det annet: Når vi kjenner identiteten til Faderen og Sønnen, kan vi vite at vi alle er sendt til jorden for å få et fysisk legeme, høste erfaring og vise oss verdige til å vende tilbake til vår himmelske Fader. Lover styrer jordelivet. Når vi bryter loven, synder vi. Når vi synder, bryter vi evige lover, og rettferdighetens lov krever en straff.
Synd og behovet for omvendelse kan sammenlignes med en mann som legger ut på en reise. På ryggen har han en stor, tom ryggsekk. Nå og da plukker han opp en stein som representerer brudd på en lov. Han legger steinen i ryggsekken. Med tiden blir ryggsekken full. Den er tung. Mannen kan ikke fortsette på sin reise. Han trenger en måte å få tømt ryggsekken og fjerne steinene på. Dette kan bare gjøres av Frelseren gjennom forsoningen.
Dette er mulig når vi utøver tro på Jesus Kristus, avholder oss fra synd og inngår pakter gjennom evangeliets ordinanser. Hvis vi trofast holder ut til enden, kan vi så vende tilbake for å bo hos vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus.
For det tredje: Gjennom den uendelige forsoningen har Gud gitt oss et middel til både å overvinne våre synder og bli fullstendig rene igjen. Dette er mulig på grunn av barmhjertighetens evige lov. Barmhjertighet tilfredsstiller kravet om rettferdighet gjennom vår omvendelse og forsoningens kraft. Uten forsoningens kraft og vår fullstendige omvendelse, er vi underlagt rettferdighetens lov.
Alma sa at «barmhjertigheten gjør krav på den som angrer»6 og at «forløsningsplanen ikke [kunne] tilveiebringes uten at mennesket oppfylte omvendelsens betingelser».7
Den store profeten Amulek sa: «Og slik kan barmhjertigheten tilfredsstille rettferdighetens krav, og den innhyller dem i trygghetens armer, mens den som ikke utøver noen tro til omvendelse, blir utsatt for hele den lov som rettferdigheten forlanger. Derfor er den store og evige forløsningsplan bare tilveiebragt for den som har tro til omvendelse.»8
Adam og Eva, vår første foreldre, overtrådte loven og ble kastet ut av den vakre Edens hage. Adam og Eva ble undervist om den store frelsesplanen så de kunne finne lykke i dette livet.9
Adam sa: «For på grunn av min overtredelse er mine øyne blitt åpnet, og i dette liv skal jeg ha glede, og i kjødet skal jeg igjen se Gud.»10
Eva uttalte lykkelig sitt bifall: «Var det ikke for vår overtredelse, ville vi aldri ha fått avkom, og ville aldri ha kjent godt og ondt og gleden ved vår forløsning.»11
For det fjerde: Adam og Evas fall medførte to former for død. Vi er alle underlagt begge.Fysisk død er adskillelsen av ånden fra det jordiske legemet. På grunn av Adams fall vil alle mennesker måtte gjennomgå en fysisk død.
Den andre døden er åndelig. Den består i vår adskillelse fra Guds nærhet. Adam og Eva talte fritt med Gud i Edens hage. Etter sin overtredelse mistet de dette privilegiet. Deretter kom kommunikasjonen fra Gud bare gjennom tro og offer, kombinert med inderlige bønner.
Vi er for tiden alle i en tilstand av åndelig død. Vi er adskilt fra Gud. Han bor i himmelen, vi bor på jorden. Vi ønsker å vende tilbake til ham. Han er ren og fullkommen. Vi er urene og ufullkomne.
Kristi forsonings kraft overvant begge former for død.
Etter at han ble korsfestet og lagt i en lånt grav, sto Kristus opp igjen den tredje dagen. Denne oppstandelsen gjenforente Kristi fysiske legeme med hans ånd.
Oppstandelsen fra de døde er et svært vakkert aspekt ved forsoningen og i sannhet en del av lykkens plan. Oppstandelsen er universell og gjelder hele den menneskelige familie. Vi skal alle oppstå. Jeg bærer vitnesbyrd om denne sannhet. Dette er en betingelsesløs gave fra Gud.
Men oppstandelsen overvinner ikke den annen død. For å få evig liv og kunne bo i Faderens og Sønnens nærhet, må vi omvende oss for å kunne gjøre krav på barmhjertigheten, som vil tilfredsstille rettferdighetens krav.
Åpenbaringene forteller oss:
«Dette liv er tiden til å forberede seg til å møte Gud.»12
«Ikke … [utsett] deres omvendelsesdag.»13
«Den samme ånd som er i besittelse av deres legeme når dere forlater dette liv, den samme ånd vil ha makt til å besitte deres legeme i den evige verden.»14
For det femte: Jesus Kristus ble født av en jordisk mor, Maria. Av henne arvet han dødeligheten og ble underlagt døden.
Josef var hans jordiske veileder. Gud i himmelen var hans Fader. Av ham arvet han udødelighet, makt til å overvinne den fysiske død.
Som den som var utvalgt til å innfri forsoningens krav, nedlot Jesus Kristus seg til å komme til jorden og bli født til Maria som et hjelpeløst spedbarn. Han nedlot seg til å bli fristet, prøvet, hånet, dømt og korsfestet, selv om han hadde makt og myndighet til å forhindre dette.
President John Taylor beskrev Kristi nedlatenhet med disse vakre ordene: «Det var videre nødvendig at han skulle stige ned under alle ting for at han kunne løfte andre over alle ting, for om han ikke kunne løfte seg selv og bli opphøyet gjennom prinsippene som forsoningen medførte, kunne han ikke ha løftet andre. Han kunne ikke gjøre for andre det han ikke kunne gjøre for seg selv.»15
Kristi lidelse i Getsemane illustrerer den mest fantastiske av alle Kristi egenskaper, hans fullkomne kjærlighet. Her ser vi at han virkelig elsker oss alle.
En engelsk teolog som skrev på 1800-tallet, sa om denne begivenheten: «Alt det menneskekroppen kan tåle av lidelse skulle påføres hans svinnende kropp… Den mest intense smerte, den mest brutale ydmykelse og byrden av alle … synder – det var dette han nå sto overfor.»16
Herren beskrev sin lidelse i nyere tids åpenbaring: «Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd.»17
Forsoningen er en begivenhet som gjør det mulig for oss å bli forsonet med Gud. Ordet forsoning betyr å gjenopprette eller komme tilbake. Når det gjelder familie, betyr det å bli gjenforent med hverandre og med Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Det betyr at bedrøvelse på grunn av adskillelse vil bli til lykke gjennom gjenforening.
Som avslutning vil jeg lese president Boyd K. Packers ord:
«Hvis du forstår lykkens store plan og følger den, vil det som foregår i verden ikke være avgjørende for din lykke.»18
Jeg bærer vitnesbyrd om denne sannheten og om den kjærlighet vår Herre og Frelser Jesus Kristus har vist oss ved å tilveiebringe forsoningen, lykkens store plan, for oss alle. I Jesu Kristi navn, amen.