«Jeg kommer deres synder ikke mer ihu»

«Jeg kommer deres synder ikke mer ihu»

Takket være Faderens forløsningsplan er de som snubler og faller, «ikke for alltid … forkastet».

Mitt budskap handler om en far og en sønn. Alma, faren, var profet, hans sønn, Corianton, var misjonær.

To av Almas sønner – Shiblon og Corianton, den yngste – var på misjon blant zoramittene. Alma var svært skuffet over at hans sønn Corianton ikke rettet seg etter misjonærnormene. Corianton forsømte sin tjenestegjerning og dro til landet Siron etter skjøgen Isabel (se Alma 39:3).

«Dette var ingen unnskyldning for deg, min sønn. Du skulle ha utført den tjenestegjerning du var betrodd» (Alma 39:4).

Alma sa til sin sønn at djevelen hadde forledet ham (se Alma 39:11), og at ukyskhet er «mer avskyelig enn alle andre synder unntatt utgytelsen av uskyldig blod eller å fornekte Den Hellige Ånd» (Alma 39:5).

«Jeg ønsker ved Gud at du ikke hadde vært skyldig i en så stor forbrytelse.» Så sa han: «Jeg ville ikke dvele ved dine forbrytelser og opprøre din sjel om det ikke var til ditt beste.

Men se, du kan ikke skjule dine forbrytelser for Gud» (Alma 39:7-8).

Han befalte strengt sin sønn å godta sine eldre brødres råd (se Alma 39:10).

Alma sa til ham at hans synd var stor, fordi den jaget bort undersøkere. «Da de så din oppførsel, ville de ikke tro mine ord.

Og nå sier Herrens Ånd til meg: Befal dine barn å gjøre godt, så de ikke forleder mange menneskers hjerter til fortapelse. Derfor befaler jeg deg, min sønn, med frykt for Gud at du avstår fra dine misgjerninger» (Alma 39:11-12).

Etter denne alvorlige irettesettelsen ble den kjærlige far Alma læreren Alma. Han visste at «forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig — ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem» (Alma 31:5). Så Alma underviste Corianton.

Først talte han om Kristus: «Og nå, min sønn, vil jeg si litt til deg om Kristi komme. Se, jeg sier til deg at det er han som visselig skal komme for å ta bort verdens synder. Ja, han kommer for å forkynne det glade budskap om frelse til sitt folk» (Alma 39:15).

Corianton spurte hvordan de kunne vite om Kristi komme, som var langt inn i fremtiden.

Alma svarte: «Er ikke en sjel i dag like dyrebar for Gud som en sjel vil være ved hans komme?» (Alma 39:17).

Corianton var «urolig med hensyn til de dødes oppstandelse» (Alma 40:1).

Alma hadde spurt Gud angående oppstandelsen og fortalte ham om den første oppstandelse og om oppstandelse senere. «Det er fastsatt en tid da alle skal stå opp fra de døde» (Alma 40:4).

Han hadde spurt: «Hva skjer med menneskenes sjeler fra døden inntrer og til den tid som er fastsatt for oppstandelsen?» (Alma 40:7).

Så fortalte han Corianton: «Alle menneskers ånder, enten de er gode eller onde, blir tatt hjem til den Gud som ga dem liv» (Alma 40:11). De «rettferdige blir ønsket velkommen i en lykkens tilstand» (Alma 40:12), og de onde «tas til fange ifølge djevelens vilje» (Alma 40:13). De rettferdige blir værende «i paradis, inntil tiden for deres oppstandelse» (Alma 40:14).

«Dere kan ikke si når dere har nådd dette fryktelige tidspunkt: Jeg vil omvende meg, jeg vil vende tilbake til min Gud. Nei, dere kan ikke si dette, for den samme ånd som er i besittelse av deres legeme når dere forlater dette liv, den samme ånd vil ha makt til å besitte deres legeme i den evige verden» (Alma 34:34).

Alma sa til sin sønn «at det er et tidsrom mellom døden og legemets oppstandelse og en tilstand hvor sjelen befinner seg i lykke eller i elendighet inntil den tid som er fastsatt av Gud, da de døde skal komme frem, og både sjel og legeme skal gjenforenes og føres frem og stå for Gud og bli dømt ifølge sine gjerninger» (Alma 40:21).

«Sjelen» – det vil si ånden – «skal føres tilbake til legemet og legemet til sjelen» (Alma 40:23). «Dette,» sa han, «er den gjenopprettelse som er blitt omtalt ved profetenes munn» (Alma 40:24). Alma sa at «noen har forvrengt Skriftene og har kommet langt på avveie på grunn av dette» (Alma 41:1).

Alma sa videre: «Og nå, min sønn, jeg forstår at det er enda noe mer som gjør ditt sinn urolig og som du ikke kan forstå, nemlig det som angår Guds rettferdighet i å straffe synderen. For du forsøker å anta at det er urettferdig at synderen skulle overgis i en tilstand av elendighet.

Se, min sønn, jeg vil forklare dette for deg» (Alma 42:1-2).

Han fortalte Corianton om Edens have og Adam og Evas fall: «Og av dette forstår du at våre første foreldre ble utestengt fra Herrens nærhet både timelig og åndelig, og således ser vi at de ble overlatt til å følge sin egen vilje» (Alma 42:7).

«Det var bestemt at mennesket skulle dø» (Alma 42:6).

Så forklarte han hvorfor døden er absolutt nødvendig: «Om det ikke hadde vært for forløsningsplanen (om den hadde blitt satt til side), ville deres sjeler så snart de var døde ha blitt ulykkelige, fordi de var avskåret fra Herrens nærhet» (Alma 42:11).

Alma underviste Corianton om rettferdighet og barmhjertighet: «Ifølge rettferdigheten kunne forløsningsplanen ikke tilveiebringes uten at mennesket oppfylte omvendelsens betingelser» (Alma 42:13).

Han forklarte at «barmhjertighetens plan [ikke kunne] tilveiebringes uten at en forsoning skulle bli utført. Derfor soner Gud selv for verdens synder for å tilveiebringe barmhjertighetens plan og tilfredsstille rettferdighetens krav, så Gud kunne være en fullkommen og rettferdig Gud og også en barmhjertig Gud» (Alma 42:15).

Han underviste Corianton om den evige lov og dens urokkelige krav (se Alma 42:17-25).

Han forklarte uten omsvøp hvorfor straff er nødvendig: «Nå kunne ikke menneskene få del i omvendelsen hvis det ikke var en straff fastsatt som var like evig som sjelens liv skulle være, en motsetning til lykkens plan som også var like evig som sjelens liv» (Alma 42:16).

Alma kjente personlig til smerten forbundet med straff og gleden ved omvendelse. Han hadde selv en gang i stor grad skuffet sin egen far, Coriantons bestefar. Han gjorde opprør og gikk omkring «og forsøkte å ødelegge Guds kirke» (Alma 36:6). Han ble slått ned av en engel, ikke fordi han fortjente det, men på grunn av hans fars og andres bønner (se Mosiah 27:14).

Alma ble pint av skyldfølelse og sa: «Mens jeg således var sønderrevet i pinsler og var opprørt ved tanken på mine mange synder, se, da husket jeg også å ha hørt min far profetere til folket om en Jesus Kristus som skulle komme, en Guds Sønn som skulle sone for verdens synder.

Da mitt sinn ble grepet av denne tanken, ropte jeg i mitt hjerte: O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg som er i bitterhets galle og er innhyllet i dødens evigvarende lenker.

Og se, da jeg tenkte dette, kunne jeg ikke lenger huske mine smerter, ja, jeg ble ikke lenger opprevet ved tanken på mine synder.

Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så! Ja, min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært.

Ja, jeg sier til deg, min sønn, at intet kunne være så intenst og så bittert som mine smerter. Ja, og videre sier jeg deg, min sønn, at på den annen side kan ikke noe være så intenst og sødmefylt som min glede var…

Ja, og fra denne tid og frem til i dag har jeg arbeidet uten opphør så jeg kunne bringe sjeler til omvendelse, så jeg kunne la dem få smake denne overmåte store glede som jeg smakte, så de også kunne bli født av Gud og bli fylt med Den Hellige Ånd» (Alma 36:17-21, 24).

Alma spurte Corianton: «Tror du … barmhjertigheten kan frata rettferdigheten noe?» (Alma 42:25), og forklarte at på grunn av Kristi forsoning kunne begge tilfredsstilles ved den evige lov.

Tilskyndet av «Den Hellige Ånd» (L&p 121:43, se også Alma 39:12) hadde han irettesatt Corianton skarpt. Så, etter at han tålmodig og tydelig hadde undervist i disse grunnprinsippene i evangeliet, viste han sin store kjærlighet.

Profeten Joseph Smith ble undervist ved åpenbaring om at «ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet,

ved vennlighet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik.

Irettesett i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder, og vis deretter større kjærlighet mot den som du har irettesatt, for at han ikke skal betrakte deg som sin fiende,

så han kan vite at din trofasthet er sterkere enn dødens bånd» (L&p 121:41-44).

Alma sa: «Min sønn, jeg ønsker at du aldri mer vil fornekte Guds rettferdighet. Forsøk ikke å unnskylde dine synder det aller minste ved å fornekte Guds rettferdighet. Men la Guds rettferdighet og hans barmhjertighet og hans langmodighet få råde fullt og helt i ditt hjerte, og la det bringe deg ned i støvet i ydmykhet» (Alma 42:30).

Coriantons bestefar, som også het Alma, var en av prestene som hadde tjent hos den onde kong Noah. Han hørte profeten Abinadi vitne om Kristus, og han ble omvendt. Han ble dømt til døden, men flyktet for å forkynne om Kristus. (Se Mosiah 17:1-4.)

Nå var det Almas tur som far til å trygle sin sønn Corianton om å omvende seg.

Etter at Alma strengt hadde irettesatt sin sønn og tålmodig forklart evangeliets læresetninger for ham, sa denne kjærlige far: «Og nå, min sønn, jeg vil ikke at du skal være urolig mer på grunn av disse ting, men bare føle uro over dine synder, en uro som skal bringe deg ned til omvendelse» (Alma 42:29).

I kval og skam ble Corianton bragt «ned i støvet i ydmykhet» (Alma 42:30).

Alma, som var både Coriantons far og prestedømsleder, var nå tilfreds med Coriantons omvendelse. Han løftet bort den fryktelige byrde av skam som sønnen bar, og sendte ham tilbake til misjonsmarken: «Og nå, min sønn, du er kalt av Gud til å forkynne ordet til dette folk… Dra ut og forkynn ordet med sannhet og sindighet… Og måtte Gud gi deg ifølge mine ord» (Alma 42:31).

Corianton sluttet seg til sine brødre, Helaman og Shiblon, som var blant prestedømslederne. Tyve år senere i landet i nord arbeidet han fremdeles trofast i evangeliet. (Se Alma 49:30, 63:10.)

Det er en svært ugudelig verden vi lever i, og som våre barn må finne veien i. Utfordringer som pornografi, kjønnsforvirring, umoral, overgrep mot barn, stoffavhengighet og alt det andre finnes overalt. Man kan ikke unnslippe deres innflytelse.

Noen ledes av nysgjerrighet inn i fristelse, så til å eksperimentere, og noen blir avhengige. De mister håpet. Motstanderen høster inn sin avling og binder dem.

Satan er bedrageren, ødeleggeren, men hans seier er midlertidig.

Djevelens engler overbeviser noen om at de er født til et liv som de ikke kan unnslippe, og er tvunget til å leve i synd. Den største av alle løgner er at de ikke kan forandre seg eller omvende seg og ikke vil bli tilgitt. Det kan ikke være sant. De har glemt Kristi forsoning.

«For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerte så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham» (L&p 18:11).

Kristus er Skaperen, Helbrederen. Det han har skapt, kan han lege. Jesu Kristi evangelium er omvendelsens og tilgivelsens evangelium. (Se 2. Nephi 1:13; 2. Nephi 9:45; Jakobs bok 3:11; Alma 26:13-14; Moroni 7:17-19.)

«Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne» (L&p 18:10).

Denne beretningen om en kjærlig far og en opprørsk sønn, hentet fra Mormons bok – et annet testamente om Jesus Kristus, er et mønster, et eksempel.

Vi har alle en kjærlig Fader i himmelen. Takket være Faderens forløsningsplan er de som snubler og faller, «ikke for alltid … forkastet» (Mormons boks tittelside).

«Og hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg!» (L&p 18:13).

«Herren kan ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den – ikke desto mindre» (L&p 1:31-32), sa Herren, «den som har omvendt seg fra sine synder er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer ihu» (L&p 58:42).

Kan det være noe bedre og mer trøstende ord, mer fylt av håp, enn disse fra Skriften? «Jeg, Herren, kommer [deres synder] ikke mer ihu» (L&p 58:42). Det er Mormons boks vitnesbyrd, og det er mitt vitnesbyrd til dere, i Jesu Kristi navn, amen.