Et kongelig prestedømme

Et kongelig prestedømme

Å ha prestedømmet bringer store velsignelser, men det medfører også store forpliktelser.

Mine kjære brødre, det er alltid et stort privilegium og tungt ansvar å tale til Kirkens prestedømme. Dette er muligens den største samling av prestedømme i verdens historie. Jeg vil gjerne tale til dere unge menn om hvor velsignet dere er som har Det aronske prestedømme, som også er kjent som det «mindre prestedømme». Men ordet mindre tar på ingen måte bort noe av dets betydning. Det er ikke noe lite ved det – spesielt ikke når jeg ser hvor store noen av dere unge menn er!

Jeg er sikker på at dere husker hvor spente dere var første gang dere delte ut nadverden. Når dere bærere av Det aronske prestedømme forbereder, velsigner, forretter og deler ut nadverden, hjelper dere alle medlemmer som tar del i den, til å forplikte seg overfor Herren og til å fornye sin tro på Frelserens sonoffer. Medlemmer som tar del i nadverden, blir minnet om å påta seg Sønnens navn, alltid minnes ham, holde hans bud og søke å ha hans Ånd hos seg. Jeg håper dere vil verdsette prestedømmet dere har, og alltid respektere deres prestedømsplikter.

Jeg leste nylig en beretning om noen diakoner som ble litt likegyldige i sin holdning til å dele ut nadverden. De begynte å tenke på det som en kjedelig oppgave, noe som ingen andre ville gjøre. De kom ofte sent inn, og noen ganger var de ikke passende kledd. En søndag sa prestedømsveilederen til dem: «Dere trenger ikke tenke på nadverden i dag. Den tar andre seg av.»

De ble naturligvis overrasket, men som vanlig kom de sent til nadverdsmøtet. De slentret inn under åpningssalmen og satte seg i forsamlingen. Da la de merke til hvem som satt på diakonenes benk – deres veileder og høyprestene i menigheten, blant annet menn som hadde vært biskoper og stavspresident. Alle var kledd i mørk dress med hvit skjorte og slips. Og dessuten var de fullstendig ærbødige der de bar nadverdsbrettene fra rad til rad. Det var noe mer alvorlig og betydningsfullt over nadverden den dagen. Diakonene som var blitt så likegyldige med hensyn til sine plikter, lærte ved eksempel at å dele ut nadverden var en hellig tillit og noe av den største ære de kunne vises.1 De begynte å forstå at prestedømmet er det apostelen Peter kalte det, «et kongelig presteskap».2

Vanligvis har Det aronske prestedømme, under ledelse av biskopsrådet, ansvaret for å forrette og dele ut nadverden. I vår menighet her i Salt Lake City har vi mange trofaste, eldre medlemmer, men få i Det aronske prestedømmes alder. Gjennom årene har jeg iakttatt disse høyprestene og eldstene, menn med stor tro som har utrettet mye, mens de ydmykt og ærbødig har delt ut Herrens nadverd. En stund innbefattet denne gruppen av prestedømsbærere en høyt aktet føderal dommer, kandidat til guvernørembedet i Utah, og andre fremstående menn. Likevel følte de det som en ære og tydelig som et privilegium å utføre denne hellige prestedømsplikten.

Det aronske prestedømme er en stor gave av åndelig kraft som Herren meddelte Aron og hans sønner.3 Det har «nøkkelen til englers betjening og det forberedende evangelium»4 og omfatter også «omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse».5

Jeg vil gjerne si litt om englers betjening. I gammel og nyere tid har engler vist seg og gitt instruksjoner, advarsler og veiledning, som var til nytte for dem de besøkte. Vi innser ikke godt nok i hvilken grad tjenende engler påvirker vårt liv. President Joseph F. Smith sa: «På samme måte kan våre fedre og mødre, brødre og søstre og venner som er gått bort fra denne jord – om de har vært trofaste og er verdige til å nyte disse rettigheter og privilegier – få den misjon å atter besøke slekt og venner på jorden, idet de fra det høye bringer et kjærlighetens og formaningens budskap, eller irettesettelse og undervisning, til dem de lærte å elske i kjødet.»6 Mange av oss føler at vi har hatt en slik opplevelse. Deres betjening har vært og er en viktig del av evangeliet. Engler betjente Joseph Smith da han gjenga evangeliet i dets fylde.

Alma den yngre hadde en personlig opplevelse med tjenende engler. Som ung ble han regnet blant de vantro og fikk «mange av folket til begå de samme misgjerninger som han». En dag «mens han gikk omkring for å ødelegge Guds kirke» sammen med Mosiahs sønner, «viste Herrens engel seg for dem, og han kom ned som i en sky, og han talte som med en tordenrøst som fikk jorden de sto på, til å skjelve.» Engelen ropte så: «Alma, reis deg og stå frem, for hvorfor forfølger du Guds kirke?»

Alma ble så overveldet at han besvimte og måtte bæres til sin far. Først etter at hans far og andre hadde fastet og bedt i to dager, ble Alma helt frisk og sterk igjen. Da sto han frem og erklærte: «Jeg har omvendt meg fra mine synder og er blitt forløst av Herren. Se, jeg er født av Ånden.»7 Alma ble en av de største misjonærer i Mormons bok. Gjennom alle sine år som misjonær talte han likevel aldri om engelens besøk. I stedet valgte han å vitne om at sannheten var blitt gjort kjent for ham av Guds hellige ånd.

Å bli undervist av en engel måtte være en stor velsignelse. Men, som Alma fortalte, inntraff hans endelige og varige omvendelse først etter at han hadde «fastet og bedt i mange dager».8 Hans fullstendige omvendelse skyldtes Den hellige ånd, som er tilgjengelig for oss alle hvis vi er verdige.

Mirakuløse hendelser har ikke alltid vært en kilde til omvendelse. For eksempel, da Laman og Lemuel mishandlet sine yngre brødre fysisk, viste en engel seg og ba dem stoppe. Engelen forsikret også alle brødrene om at Laban ville bli overgitt i deres hender. Nephi, på den ene side, trodde og fikk tak i messingplatene hos Laban. Laman og Lemuel, på den annen side, trodde ikke, og de endret heller ikke sin oppførsel etter engelens besøk. Nephi ga dem følgende påminnelse: «Hvordan kan dere ha glemt at dere har sett en Herrens engel?»9

Dere unge menn er i ferd med å bygge opp deres vitnesbyrd. Disse blir styrket ved åndelig bekreftelse gjennom Den hellige ånd i livets vanlige hendelser. Selv om store tilkjennegivelser kunne styrke deres vitnesbyrd, vil det trolig ikke skje på den måten.

Å ha prestedømmet bringer store velsignelser, men det medfører også store forpliktelser.

  1. Alle prestedømsbærere trenger å foredle sine kall og handle i Herrens navn i den utstrekning deres embede og kall tillater det. Vi foredler våre kall ved å følge veiledning fra vårt quorumspresidentskap, biskopen og vår quorumsveileder. Det betyr å forberede, forrette og dele ut nadverden når vi blir bedt om det. Det betyr også å utføre andre ansvarsoppgaver i Det aronske prestedømme, som å gjøre rent i Kirkens møtehus, sette frem stoler til stavskonferanser og andre møter i Kirken, og utføre andre oppdrag som vi blir tildelt.

  2. Bærere av Det aronske, eller forberedende, prestedømme er forpliktet til å gjøre seg verdige til det høyere prestedømme og bli opplært til større ansvar i Kirkens tjeneste.

  3. Å ha Det aronske prestedømme medfører en forpliktelse til å være et godt eksempel, med rene tanker og sømmelig oppførsel. Vi tilegner oss disse egenskapene når vi utfører våre prestedømsplikter.

  4. I ditt quorum og andre aktiviteter kommer du til å omgås unge menn som har de samme normer som du har. Dere kan styrke hverandre.

  5. Du kan studere Skriften og lære om evangeliets prinsipper for å forberede deg til misjon.

  6. Du kan lære å be og oppfatte svar.

Lære og pakter beskriver forskjellige former for myndighet som Det aronske prestedømme har. For det første gir ordinasjon til prestedømmet myndighet til å utføre Det aronske prestedømmes ordinanser og inneha dets kraft. Biskopsrådet er Det aronske prestedømmes presidentskap i menigheten.10 For det annet er det forskjellige embeder i dette prestedømmet, med forskjellige ansvarsoppgaver og privilegier. Som diakon skal du våke over kirken som fastboende tjener.11 Som lærer skal du i tillegg til å våke over kirken «være til hjelp og styrke dem».12 Som prest skal du «forkynne, undervise, forklare, formane og døpe, og forrette nadverden, og … besøke hvert enkelt medlems hjem».13 Biskopen, som er høyprest, er også president for prestenes quorum og leder quorumets arbeid.

Når du rykker opp fra et av disse embedene i Det aronske prestedømme til det neste, vil du beholde det forrige embedes myndighet. De av dere som er prester, har for eksempel fremdeles myndighet til å gjøre alt dere gjorde som diakoner og lærere. Ja, selv når dere til slutt blir ordinert til Det melkisedekske prestedømme, vil dere beholde og virke i embedene i Det aronske prestedømme. Avdøde eldste LeGrand Richards, som var medlem av De tolvs quorum i mange år, forsto dette prinsippet så godt. Han sa ofte: «Jeg er bare en voksen diakon.»

Som jeg har nevnt, er undervisning en av de viktige oppgavene til Det aronske prestedømme. Dere unge tenåringer får ofte anledning til å undervise når dere er hjemmelærerledsager for deres far eller en annen bærer av Det melkisedekske prestedømme. Å dekke timelige og åndelige behov er en svært viktig del av å «våke over kirken».

Profeten Joseph Smith prioriterte hjemmeundervisning høyt. En bror Oakley var profetens hjemmelærer, og hver gang bror Oakley kom som hjemmelærer til familien Smith, «sammenkalte profeten sin familie og ga sin egen stol til Oakley og ba familien» lytte oppmerksomt til bror Oakley.14

Dere unge menn i Det aronske prestedømme trenger å ha Ånden med dere i privatlivet så vel som i hjemmeundervisning, når dere forbereder eller deler ut nadverden, eller i andre prestedømsaktiviteter. Dere vil trenge å unngå noen snublestener. En av de største av disse er avhengighet.

Jeg råder alle dere brødre til å unngå enhver form for avhengighet. I vår tid slavebinder Satan og hans disip-ler noen av våre beste ungdommer gjennom alkohol, alle slags narkotiske stoffer, pornografi, tobakk, gambling og annen dårlig livsførsel. Noen synes å være født med en svakhet for disse stoffene, slik at bare ett enkelt forsøk vil resultere i ukontrollerbar avhengighet. Noen former for avhengighet endrer faktisk en persons sinn og skaper et behov som overtar fornuft og dømmekraft. De ødelegger ikke bare livet for dem som ikke klarer å stå imot, men også for foreldre, ektefeller og barn. Profeten Jeremia klaget: «Jordens konger og alle som bodde i verden, trodde ikke at noen motstander og fiende skulle komme inn gjennom [portene].»15

Herren har i sin visdom advart oss og sagt at vi skulle helt avholde oss fra stoffer som er skadelige for oss. Vi har blitt advart mot å ta den første drink, den første sigarett eller prøve narkotika for første gang. Nysgjerrighet og press fra jevnaldrende er selviske grunner til å eksperimentere med stoff. Vi skulle stoppe opp og overveie alle konsekvenser, ikke bare for oss selv og vår fremtid, men også for våre kjære. Disse konsekvensene er fysiske, men man risikerer også å tape Ånden og bli Satans bytte.

Jeg vitner om den lutrende, åndelige, trøstende, styrkende og kontrollerende innflytelse prestedømmet har hatt på meg. Jeg har levd under dets åndelige innflytelse hele livet – i min bestefars hjem, i min fars hjem og deretter i mitt eget hjem. Det gjør en ydmyk å bruke prestedømmets store makt og myndighet til å bemyndige andre og helbrede og velsigne. Måtte vi leve verdig til å ha prestedømmets myndighet til å handle i Guds navn, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.