Vår hellige tillit som prestedømsbærere

Vår hellige tillit som prestedømsbærere

Prestedømmet er egentlig ikke så mye en gave som en fullmakt til å yte tjeneste, et privilegium til å løfte og en anledning til å velsigne andre.

For noen år siden, da vår yngste sønn, Clark, nærmet seg sin 12-årsdag, var han og jeg på vei ut fra Kirkens administrasjonsbygning da president Harold B. Lee kom bort og hilste på oss. Jeg nevnte for president Lee at Clark snart fylte 12 år, hvorpå president Lee snudde seg mot ham og spurte: «Hva skjer når du fyller 12?»

Dette var en av de gangene da en far ber om at sønnen må bli inspirert til å gi et godt svar. Clark sa uten å nøle til president Lee: «Jeg vil bli ordinert til diakon!»

Svaret var det jeg hadde bedt om og som president Lee ønsket. Så ga han følgende råd til vår sønn: «Husk, det er en stor velsignelse å ha prestedømmet.»

Jeg håper av hele mitt hjerte og min sjel at alle unge menn som mottar prestedømmet, vil hedre dette prestedømme og være tro mot den tillit han får når det overdras. Måtte alle vi som bærer Guds prestedømme, vite hva vi tror på. Som apostelen Peter formante, måtte vi alltid være beredt «til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!»1 Vi vil alle oppleve å måtte forklare eller forsvare vår tro. Når tiden for det kommer, er tiden for forberedelse forbi.

De fleste av dere unge menn vil få anledning til å bære deres vitnesbyrd når dere virker som misjonærer over hele verden. Forbered dere nå for dette fantastiske privilegiet.

Jeg har hatt mange anledninger. Én var for 21 år siden, før Den tyske demokratiske republikk – eller Øst-Tyskland, som det var bedre kjent som – ble befridd fra kommunistveldet. Jeg var i møte med Øst-Tysklands utenriksminister, Gysi. På dette tidspunktet var templet i Freiberg i Øst-Tyskland under bygging, i tillegg til to eller tre møtehus. Utenriksminister Gysi og jeg snakket om en rekke temaer, heriblant vårt verdensomspennende byggeprogram. Han spurte: «Hvorfor er deres kirke så velstående at dere har råd til å oppføre bygninger i vårt land og over hele verden? Hvor kommer pengene fra?»

Jeg svarte at Kirken ikke er rik, men at vi følger det gamle bibelske tiendeprinsippet, et prinsipp som igjen er understreket i våre nyere hellige skrifter. Jeg forklarte også at Kirken ikke har betalt presteskap, og antydet at dette var to grunner til at vi kunne bygge de bygningene som da var under oppføring, heriblant det vakre templet i Freiberg.

Utenriksminister Gysi ble meget imponert over det jeg fortalte ham, og jeg var veldig takknemlig for at jeg kunne svare på spørsmålene hans.

Anledningen til å erklære en sannhet kan komme når vi minst venter det. La oss være forberedt.

Ved én anledning ble president David O. McKay spurt av en kvinne som ikke var medlem av Kirken, om hvilken trosoppfatning som skilte Kirken fra andre trossamfunn. Da han talte om dette senere, sa president McKay at han hadde følt seg tilskyndet til å svare: «Det som skiller det vi tror på i min kirke fra det man tror i andre kirkesamfunn, er guddommelig myndighet ved direkte åpenbaring.»2

Hvor finner vi et bedre eksempel på guddommelig myndighet ved direkte åpenbaring enn i begivenhetene som fant sted den «[skjønne] og [klare] morgenen tidlig om våren atten hundre og tyve», da den unge Joseph Smith gikk inn i skogen for å be. Hans beskrivelse av dette øyeblikket i historien er overveldende: «Jeg så to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»3

Våre tanker går til besøket av det himmelske sendebudet Døperen Johannes, den 15. mai 1829. Der, på bredden av Susquehanna-elven, nær Harmony, Pennsylvania, la Johannes sine hender på Joseph Smith og Oliver Cowdery og ordinerte dem, idet han sa: «Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse.»4 Sendebudet sa at han handlet under ledelse av Peter, Jakob og Johannes, som hadde nøklene til Det melkisedekske prestedømme. Ordinasjon og dåp fulgte. Dette er enda et eksempel på guddommelig myndighet ved direkte åpenbaring.

I Herrens beleilige tid ble Peter, Jakob og Johannes sendt for å gi Det melkisedekske prestedømmes velsignelser. Disse apostlene som Herren sendte, ordinerte og bekreftet Joseph og Oliver til apostler og spesielle vitner om hans navn. Guddommelig myndighet ved direkte åpenbaring kjennetegnet dette hellige besøket.

Som følge av disse hendelsene stilles vi alle overfor kravet – ja, den velsignede anledning og høytidelige plikt – å være trofaste mot den tillit vi er blitt vist.

President Brigham Young erklærte: «Guds Sønns prestedømme er … loven hvorved verdener er til, var til og vil fortsette å være til for evig og alltid.»5 President Joseph F. Smith utdypet dette emnet videre og sa: «Det er verken mer eller mindre enn Guds kraft meddelt mennesket, og ved hvilket mennesket her på jorden kan virke, og det på lovlig vis, for den menneskelige families frelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn; ikke ved antatt myndighet, ei heller ved myndighet lånt fra hengangne generasjoner, men ved myndighet som er oss gitt i denne vår egen tid, ved englers og ånders betjening fra det høye, fra den allmektige Guds nærvær.»6

Da jeg nærmet meg min 18. fødselsdag og forberedte meg til å begynne militærtjenesten under 2. verdenskrig, ble jeg anbefalt å motta Det melkisedekske prestedømme. Jeg ble bedt om å ringe til president Paul C. Child, min stavspresident, for å avtale et intervju. Det var en mann som elsket og forsto hellig skrift, og hans holdning var at også alle andre skulle elske og forstå den. Som jeg visste fra andre slike nokså detaljerte og granskende intervjuer, var telefonsamtalen vår omtrent slik:

«Hallo, president Child. Dette er bror Monson. Biskopen har bedt meg snakke med deg om å bli ordinert til eldste.»

«Bra, bror Monson. Når kan du komme?»

Siden jeg visste at hans nadverdsmøte begynte kokken 16.00 og jeg ønsket minst mulig avsløring av mine kunnskaper i Skriftene, foreslo jeg: «Kan det passe klokken 15.00?»

Han svarte: «Å bror Monson, det ville ikke gi oss tilstrekkelig tid til å gjennomgå Skriftene. Kan du være så snill å komme klokken 14.00 og ta med deg dine egne, merkede standardverker?»

Søndagen kom omsider, og jeg dro hjem til president Child. Jeg ble ønsket varmt velkommen, og så begynte intervjuet. Han sa: «Bror Monson, du har Det aronske prestedømme.» Selvsagt visste jeg det. Han fortsatte: «Har en engel noen gang betjent deg?»

Jeg svarte: «Jeg er ikke sikker.»

«Vet du at du er berettiget til det?»

«Nei,» svarte jeg.

Så sa han: «Bror Monson, gjenta fra hukommelsen 13. kapittel av Lære og pakter.»

Jeg begynte: «Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn, Arons prestedømme, som har nøkler til englers betjening…»

«Stopp der,» avbrøt president Child. Så sa han rolig og vennlig: «Bror Monson, glem aldri at du som bærer av Det aronske prestedømme er berettiget til englers betjening. Nå kan du fortsette videre.»

Jeg siterte resten av kapitlet fra hukommelsen. President Child sa: «Utmerket.» Så gjennomgikk han flere andre kapitler i Lære og pakter som angår prestedømmet. Det var et langt intervju, men jeg har aldri glemt det. Til slutt la president Child armen rundt skulderen min og sa: «Nå er du rede til å motta Det melkisedekske prestedømme. Husk at Herren velsigner den som tjener ham.»

Mange år senere var Paul C. Child, som da virket i prestedømmets velferdskomité, og jeg tilstede på en stavskonferanse sammen. På prestedømmets lederskapsmøte, da han skulle tale, tok han standardverkene i hånden og gikk ned fra forhøyningen og ned i forsamlingen. Jeg kjente president Child godt og visste hva han ville gjøre. Han siterte fra Lære og pakter, inkludert kapittel 18 om en sjels verdi, og påpekte at vi skulle arbeide alle våre dager med å bringe sjeler til Herren. Så snudde han seg til en eldstenes quorumspresident og spurte: «Hva er en sjels verdi?»

Den forbløffede quorumspresidenten brukte usikkert litt tid på å formulere svaret. Jeg ba inni meg om at han ville klare å besvare spørsmålet. Han svarte omsider: «En sjels verdi er dens evne til å bli som Gud.»

Bror Child lukket boken, gikk høytidelig og stillferdig opp midtgangen og tilbake til talerstolen. Idet han passerte meg, sa han: «Et meget dypsindig svar.»

Vi trenger å kjenne prestedømmets ed og pakt fordi den angår oss alle. Til dem som har Det melkisedekske prestedømme, er det en erklæring av kravene til oss om å være trofaste og lydige til Guds lover og å foredle de kall vi får. Til dem som har Det aronske prestedømme, er det en erklæring om fremtidig plikt og ansvar så de kan forberede seg her og nå.

Denne ed og pakt fremsettes av Herren med følgende ord:

«For alle som er trofaste og mottar disse to prestedømmer som jeg har omtalt, og foredler sine kall, er helliggjort av Ånden til fornyelse av sine legemer.

De blir Mose og Arons sønner og Abrahams ætt, og kirken og riket og Guds utvalgte.

Og videre, alle som mottar dette prestedømme, mottar meg, sier Herren,

for den som mottar mine tjenere, mottar meg,

og den som mottar meg, mottar min Fader,

og den som mottar min Fader, mottar min Faders rike, derfor, alt som min Fader har, skal bli gitt ham.»7

Avdøde Delbert L. Stapley i De tolvs quorum sa en gang: «Det er to hovedkrav knyttet til denne ed og pakt. Det første er trofasthet, noe som innebærer lydighet til Guds lover og at man i sannhet følger alle evangeliets normer…

Det andre kravet … er at man foredler sitt kall. Å foredle er å gjøre ære på, opphøye og forherlige noe slik at det blir høyere aktet og respektert. Det betyr også å øke viktigheten av og forstørre.»8

Profeten Joseph Smith ble en gang spurt: «Bror Joseph, du sier så ofte at vi må foredle våre kall. Hva vil det si?» Til det skal han ha svart: «Å foredle et kall er å holde det hevet i verdighet og i betydning, slik at himmelens lys kan skinne gjennom våre gjerninger så andre mennesker kan se det. En eldste foredler sitt kall når han lærer hvilke plikter han har som en eldste, og deretter utfører dem.»

De som bærer Det aronske prestedømme, skulle få anledning til å foredle sine kall i dette prestedømme.

En søndag for to år siden var jeg på nadverdsmøtet i min egen menighet. Det skjer ikke så ofte. Det var tre prester ved nadverdsbordet, og den unge mannen i midten var noe funksjonshemmet i sine bevegelser, men spesielt var han talehemmet. Han prøvde to ganger å velsigne brødet, men snublet kraftig hver gang, utvilsomt forlegen over sin manglende evne til å lese bønnen riktig. Da tok en av de andre prestene over og velsignet brødet.

Mens brødet ble utdelt, tenkte jeg for meg selv: «Jeg kan ikke la den unge mannen oppleve å mislykkes ved nadverdsbordet.» Jeg hadde en sterk følelse av at hvis jeg ikke tvilte, ville han klare å velsigne vannet riktig. Ettersom jeg satt på forhøyningen nær nadverdsbordet, lente jeg meg over og sa til presten nærmest meg, i det jeg pekte på den unge mannen som hadde hatt det vanskelig: «La ham velsigne vannet. Det er en kortere bønn.» Og så ba jeg. Jeg ønsket ikke at han skulle feile to ganger. Jeg liker så godt det skriftstedet som sier at vi ikke skal tvile, bare tro.9

Da tiden var inne for å velsigne vannet, knelte den unge mannen igjen og holdt bønnen, kanskje en smule haltende, men uten å bomme på et eneste ord. Jeg gledet meg i stillhet. Mens diakonene sendte brettene rundt, kikket jeg bort på gutten og ga ham en hevet tommel. Han ga meg et bredt smil. Da de unge mennene ble bedt om å sette seg sammen med familiene sine, satte han seg mellom sin mor og far. For en glede det var å se hans mor gi ham et stort smil og en god klem, mens faren gratulerte ham og la armen rundt ham. Alle tre kikket i min retning, og jeg ga dem alle en hevet tommel. Jeg så moren og faren tørke tårer. Jeg følte at denne unge mannen ville klare seg bra i fremtiden.

Prestedømmet er egentlig ikke så mye en gave som en fullmakt til å yte tjeneste, et privilegium til å løfte og en anledning til å velsigne andre.

For ikke lenge siden fikk jeg et brev om en fin ung diakon, Isaac Reiter, og om diakonene, lærerne og prestene som hjalp og velsignet ham og seg selv.

Isaac kjempet mot kreft helt fra han var syv måneder gammel og til han døde som 13-åring. Da han og familien flyttet til en bolig i nærheten av et sykehus for at Isaac kunne få den nødvendige medisinske oppfølgingen, ble brødrene i Det aronske prestedømme i en menighet i nærheten bedt om å gi dem nadverden hver søndag. Denne ukentlige ordinansen ble en favoritt blant de bærerne av Det aronske prestedømme som deltok. Sammen med sine ledere og Isaacs familie samlet de seg rundt Isaacs sykehusseng og sang salmer og bar sine vitnesbyrd. Så ble nadverden velsignet. Isaac insisterte alltid på at han som diakon skulle dele ut nadverden til sin familie og dem som hadde kommet med den. Han lå i sengen og samlet styrke til å holde en tallerken med enten det velsignede brødet eller vannet. Alle som var tilstede, gikk bort til Isaac og tok nadverden fra tallerkenen. Sykepleiere og annet helsepersonell begynte snart å delta på møtet da de skjønte at Isaac hadde et nært forhold til sin himmelske Fader og alltid æret ham. Selv om han var svak og hadde store smerter, så alltid Isaac det som en ære å ha et kongelig prestedømme.

Isaac var et stort eksempel for de unge mennene i menigheten. De så hans ønske om å utføre sine plikter, til og med på dødsleiet, og de innså at disse pliktene egentlig var privilegier. De begynte å komme tidligere for å tilberede nadverden og sitte på plassene sine i god tid. Det var mer ærbødighet.

Isaac Reiter ble en levende preken om å ære prestedømmet. I begravelsen hans ble det sagt at han gjennom hele livet hadde hatt én fot i himmelen. Han fortsetter utvilsomt å foredle sine plikter og bidra til arbeidet på den andre siden av sløret.

For dem av oss som har Det melkisedekske prestedømme, er anledningen til å foredle vårt kall alltid til stede. Vi er hyrder som våker over Israel. De sultne fårene ser opp, klar til å ta imot livets brød. Er vi rede, brødre, til å fø Guds hjord? Det er tvingende nødvendig at vi er klar over en menneskesjels verdi, at vi aldri gir opp en av Hans dyrebare sønner.

Hvis det er noen som føler seg for svak til å gjøre det bedre på grunn av den største frykt av alle, frykten for å mislykkes, finnes ingen bedre trøst enn Herrens ord: «Min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem.»10

Mirakler skjer overalt når prestedømskall blir foredlet. Når tro erstatter tvil, når uselvisk tjeneste eliminerer selvisk streben, tilveiebringer Guds kraft hans hensikter. Den som Gud kaller, gjør han skikket.

Måtte vår himmelske Fader alltid velsigne, alltid inspirere og alltid lede alle som bærer hans dyrebare prestedømme, er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.