Søk Guds rike

Søk Guds rike

Jeg håper dere alle vil huske at på denne sabbatsdagen hørte dere meg bære vitnesbyrd om at dette er Guds hellige verk.

Mine kjære brødre og søstre, jeg takker dere for deres bønner på mine vegne. Jeg ber nå om deres støtte og tro.

Når en mann kommer opp i min alder, stanser han opp en gang i blant for å tenke over hva som har ledet ham dit han er.

Jeg har lyst til å bruke deres tid på en kanskje litt egoistisk måte. Jeg gjør det fordi livet til Kirkens president i virkeligheten tilhører hele Kirken. Han har svært lite privatliv og ingen hemmeligheter. Min tale i dag vil avvike fra alt jeg tror dere tidligere har hørt på Kirkens generalkonferanser.

Jeg befinner meg i livets solnedgang. Vi er alle fullstendig i Herrens hender. Som mange av dere vet, gjennomgikk jeg nylig en større operasjon. Det var første gang i mitt 95-årige liv jeg har vært pasient på et sykehus. Jeg anbefaler det ikke for noen. Legene sier at de ikke har fått med alt.

Jeg nærmer meg min 96. fødselsdag. Jeg benytter anledningen til å uttrykke verdsettelse og takknemlighet for de bemerkelsesverdige velsignelser Herren så rikelig har skjenket meg.

Vi må alle ta valg i livet, noen av dem lokker med rikdom og velstand, andre synes mindre lovende. På et eller annet vis har Herren våket over og ledet mine valg, selv om det ikke alltid var tydelig der og da.

Jeg minnes ordene i Robert Frosts dikt «The Road Not Taken», som avsluttes med disse linjene:

To stier gikk i hver sin retning i skogen, og jeg –

tok den minst beferdede vei,

og det ble bestemmende for alt.

(The Poetry of Robert Frost, red. Edward Connery Lathem [1969], 105)

Jeg tenker på Herrens ord: «Men søk hans rike, så skal dere få dette i tillegg!» (Lukas 12:31).

På denne aprilkonferansen er det 48 år siden jeg ble oppholdt som generalautoritet. Siden den gang har jeg talt på hver eneste generalkonferanse i Kirken. Jeg har holdt godt over 200 slike taler. Jeg har behandlet en lang rekke emner. Men gjennom dem alle har det gått en rød tråd av vitnesbyrd om dette store siste-dagers verk.

Men ting har forandret seg og forandrer seg stadig. Min kjære ledsager gjennom 67 år forlot meg for to år siden. Jeg savner henne mer enn jeg kan få sagt. Hun var virkelig en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg vandret side om side med i fullkomment parforhold i over to tredjedeler av et århundre. Når jeg ser tilbake på mitt liv, er det med en viss undring og ærefrykt. Alt det gode som har skjedd, inkludert mitt ekteskap, skylder jeg min aktivitet i Kirken.

Jeg hadde anledning en kveld til å se over en ufullstendig liste over foreninger og organisasjoner som har tildelt meg æresbevisninger, alle på grunn av min aktivitet i Kirken. USAs presidenter, svært mange av dem, har kommet til Kirkens presidentskaps kontor. Jeg har på kontorveggen et fotografi av meg der jeg overrekker Mormons bok til president Ronald Reagan. I bokhyllen min har jeg Presidentens frihetsmedalje, som jeg ble tildelt av president Bush. Jeg har vært i Det hvite hus ved en rekke anledninger. Jeg har hatt som gjester og vært sammen med statsministre og ambassadører fra mange land, inkludert Englands statsministre Margaret Thatcher og Harold McMillan.

Jeg har kjent og arbeidet sammen med alle Kirkens presidenter fra president Grant til Howard W. Hunter. Jeg har kjent og elsket alle generalautoriteter gjennom alle disse årene.

Jeg prøver nå å ordne opp i alle bøker og kunstgjenstander som jeg har samlet opp gjennom årene. Under dette arbeidet fant jeg en gammel dagbok med sporadiske innføringer fra årene 1951 til 1954. På den tiden var jeg rådgiver i stavspresidentskapet og var ennå ikke kalt til generalautoritet.

Mens jeg leste igjennom den gamle dagboken, mintes jeg med takknemlighet at jeg ved Herrens godhet ble svært godt kjent med alle i Det første presidentskap og medlemmer av De tolvs quorum. En slik mulighet vil ingen nå kunne få, fordi Kirken er mye større.

Dagboken inneholder innføringer som disse:

«11. mars 1953 – President McKay drøftet med meg aprilkonferansens program for misjonspresidenter.

Torsdag 19. mars – Joseph Fielding Smith ba meg få en av brødrene til å vise hvordan misjonærkonferanser lørdag kveld skal organiseres… Jeg tror Spencer W. Kimball eller Mark E. Petersen skulle ta hånd om det.

Torsdag 26. mars – President McKay fortalte en interessant historie. Han sa: “En bonde hadde en stor eiendom. Da han ble gammel, ble den for mye for ham. Han hadde flere sønner. Han kalte guttene sammen og fortalte dem at de måtte overta. Faren hvilte. Men en dag gikk han ut på marken. Guttene ba ham gå hjem igjen, de trengte ikke hans hjelp. Han sa: «Skyggen min på denne gården er verd mer enn deres arbeid til sammen.»” President McKay sa at faren i denne historien representerte president Stephen L. Richards, som var syk, men hvis innsats og vennskap president McKay satte meget høyt.

Fredag 3. april 1953 – Var på møte i templet med generalautoriteter og misjonspresidenter fra 09.00 til 15.30. Mer enn 30 misjonspresidenter talte. Alle ønsket flere misjonærer. Alle har stor fremgang.

Tirsdag 14. april – President Richard på kontoret, hadde en hyggelig samtale med ham. Han virker sliten og svak. Jeg føler at han har blitt bevart av Herren i en stor hensikt.

Mandag 20. april 1953 – Hadde en interessant samtale med Henry D. Moyle i De tolv apostlers råd.

15. juli 1953 – Albert E. Bowen, medlem av De tolv apostlers råd, døde etter over et års alvorlig sykdom. Enda en av mine venner har gått bort… Jeg lærte å kjenne ham godt. Han var en klok og stødig mann. Lot seg aldri forhaste og hadde det aldri travelt. Ytterst veloverveid – en mann med uvanlig visdom, en mann med stor og enkel tro. De gamle kloke hoder blir borte. De var mine venner. I mitt korte tid har jeg sett mange av Kirkens store menn komme og gå. De fleste har jeg arbeidet sammen med og kjent personlig. Tiden har en tendens til å slette ut minnet om dem. Om fem år vil navn som Merrill, Widtsoe, Bowen – alle sterke personligheter – være glemt av alle uten av noen få. En mann må få sin tilfredsstillelse fra sitt arbeid hver dag, må erkjenne at hans familie nok vil huske ham, at han vil ha betydning for Herren, men utover det vil hans monument blant kommende generasjoner være lite.»

Og slik fortsetter det. Jeg leste det bare for å illustrere det bemerkelsesverdige forhold jeg hadde som ung mann til medlemmer av Det første presidentskap og De tolvs quorum.

I årenes løp har jeg også ferdes blant jordens utarmede og fattige og gitt av min kjærlighet, omtanke og tro. Jeg har omgåttes privilegerte og standsmessige menn og kvinner mange steder på jorden. Gjennom disse anledningene håper jeg å ha vært litt utslagsgivende.

Da jeg var ung, en gutt på bare 11 år, mottok jeg en patriarkalsk velsignelse av en mann jeg aldri før hadde sett og aldri så igjen. Den er et bemerkelsesverdig dokument, et profetisk dokument. Den er personlig, og jeg vil ikke lese så mye av den. Men den inneholder følgende uttalelse: «Jordens nasjoner skal høre din røst og bli bragt til kunnskap om sannheten ved det store vitnesbyrd du skal bære.»

Da jeg ble avløst fra min misjon i England, tok jeg en kort rundtur på kontinentet. Jeg hadde båret vitnesbyrd i London, jeg gjorde det i Berlin og på nytt i Paris og senere i Washington D.C. Jeg sa til meg selv at jeg hadde båret mitt vitnesbyrd i disse store verdensbyene og oppfylt den delen av min velsignelse.

Det viste seg at jeg bare hadde skrapt litt i overflaten. Siden den gang har jeg hevet min røst på alle kontinenter, i store og små byer, hele veien fra nord til syd og øst til vest over hele den vide verden, fra Cape Town til Stockholm, fra Moskva til Tokyo til Montreal – til alle verdens store hovedsteder. Det er et mirakel.

I fjor ba jeg Kirkens medlemmer over hele verden om å lese Mormons bok på nytt. Tusener, ja, hundretusener, tok utfordringen. Profeten Joseph Smith sa i 1841: «Jeg fortalte brødrene at Mormons bok var den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion, og at et menneske ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok» (Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 146).

Ved å akseptere sannheten i denne uttalelsen tror jeg noe bemerkelsesverdig har skjedd folket i denne kirken. De har blitt observert lesende i Mormons bok på bussen, mens de spiste lunsj, på legens venteværelse og i mange andre situasjoner. Jeg er trygg på og håper at vi har kommet nærmere Gud fordi vi har lest denne boken.

I desember hadde jeg, i likhet med mange av dere, anledning til å hedre profeten Joseph Smith på 200-årsdagen for hans fødsel. Sammen med eldste Ballard var jeg på hans fødested i Vermont mens dette praktfulle Konferansesenteret var fylt av siste-dagers-hellige, og ordet ble sendt via satellitt over hele verden som en hyllest til dette store siste-dagers verks høyt aktede profet.

Og slik kunne jeg fortsette. Jeg ber igjen om unnskyldning for å ha vært så personlig. Men jeg gjør det bare som et uttrykk for verdsettelse og takknemlighet for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Alt dette har skjedd på grunn av den stilling Herren har satt meg i. Jeg er dypt overveldet av takknemlighet og kjærlighet.

For å gjenta:

To stier gikk i hver sin retning i skogen, og jeg –

tok den minst beferdede vei,

og det ble bestemmende for alt.

Jeg regner med at dere ikke vil betrakte det jeg har sagt, som noen nekrolog. Jeg ser heller frem til å tale til dere igjen i oktober.

Som avslutning håper jeg dere alle vil huske at på denne sabbatsdagen hørte dere meg bære vitnesbyrd om at dette er Guds hellige verk. Synet som ble gitt profeten Joseph Smith i lunden i Palmyra, var ikke innbildning. Det var virkelig. Det skjedde midt på lyse dagen. Både Faderen og Sønnen talte til gutten. Han så dem stående i luften over seg. Han hørte deres stemmer. Han ga akt på deres undervisning.

Det var den oppstandne Herre som ble introdusert av sin Fader, den store universets Gud. For første gang i nedtegnet historie viste både Faderen og Sønnen seg sammen for å trekke sløret fra og åpne denne, den siste og endelige evangelieutdeling, evangelie-utdelingen i tidenes fylde.

Mormons bok er alt den hevder å være – et verk nedtegnet av profeter som levde i oldtiden og hvis ord har kommet frem «for å overbevise jøde og hedning om at Jesus er Kristus, den Evige Gud, som åpenbarer seg for alle nasjoner» (Mormons bok, tittelsiden).

Prestedømmet har blitt gjengitt ved døperen Johannes og Peter, Jakob og Johannes. Alle nøkler og all myndighet henhørende til evig liv utøves i denne Kirken.

Joseph Smith var og er en profet, denne evangelieutdelings store profet. Denne kirken, som bærer Forløserens navn, er sann.

Jeg gir mitt vitnesbyrd og min kjærlighet til dere alle, i Jesu Kristi navn, amen.