Behovet for mer vennlighet
Hvorfor må noen av oss være stygge og uvennlige mot andre? Hvorfor kan vi ikke alle strekke oss ut i vennskapelighet mot alle rundt oss?
Det er svært vanskelig å komme etter bror Monson. Han er full av humor og likevel svært oppriktig.
Takk, mine brødre, for deres tro og bønner. Jeg setter uendelig pris på dem.
Når en mann blir eldre, får han et mykere preg, en vennligere fremtreden. Jeg har tenkt mye på dette i det siste.
Jeg har lurt på hvorfor det er så mye hat i verden. Vi er involvert i grusomme kriger med tap av liv og invalidiserende skader som resultat. Nærmere våre breddegrader finnes så mye sjalusi, stolthet, arroganse og gnålende kritikk; fedre som blir rasende på grunn av små, ubetydelige ting og får sin hustru til å gråte og barna til å frykte.
Rasekonflikter løfter fremdeles sitt stygge hode. Jeg har fått høre at selv her, midt iblant oss, finnes noe av dette. Jeg kan ikke fatte at det er mulig. Det virket for meg som om vi alle gledet oss over åpenbaringen som ble gitt president Kimball i 1978. Jeg var til stede i templet da det skjedde. Det fantes ikke snev av tvil i mitt eller mine medarbeideres sinn om at det som ble åpenbart, var Herrens sinn og vilje.
Nå får jeg høre at rasisme og negative bemerkninger også forekommer blant oss. Jeg minner om at ingen som kommer med nedsettende bemerkninger om noen av en annen rase, kan regne seg som en sann Kristi disippel. Heller ikke må han tro at han er i harmoni med Kristi kirkes læresetninger. Hvordan kan noen mann som bærer Det melkisedekske prestedømme, hovmodig anta at han har rett til prestedømmet, mens en annen som lever et rettferdig liv, men hvis hud har en annen farge, er uegnet?
Gjennom hele mitt virke som medlem av Det første presidentskap har jeg en rekke ganger anerkjent og talt om det mangfold vi ser i vårt samfunn. Det finnes overalt rundt oss, og vi må forsøke å legge til rette for dette mangfoldet.
La oss huske at vi alle er en sønn eller en datter av vår Fader i himmelen som elsker alle sine barn.
Brødre, det finnes intet grunnlag for rasehat blant prestedømmet i denne kirken. Hvis noen som kan høre meg er tilbøyelig til dette, da skulle han komme frem for Herren og be om tilgivelse og aldri gjøre noe slikt igjen.
Fra tid til annen får jeg brev med forslag om hva man mener burde tas opp på konferansene. Et slikt kom her om dagen. Det er fra en kvinne som sier at hennes første ekteskap endte i skilsmisse. Hun møtte så en mann som lot til å være veldig snill og omtenksom. Imidlertid oppdaget hun kort tid etter vielsen at økonomien hans var i uorden. Han hadde lite penger, men likevel sluttet han i jobben og nektet å finne annet arbeid. Hun ble så tvunget til å gå ut i arbeid for å forsørge familien.
Mange år har gått, og han er fremdeles arbeidsledig. Hun forteller så om to andre menn som følger samme mønster, de nekter å arbeide mens deres hustruer blir tvunget til å bruke mange timer på å forsørge husstanden.
Paulus sa til Timoteus: «Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sitt husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro» (1. Tim. 5:8). Det er svært sterke ord.
Herren har sagt følgende i nyere tids åpenbaring:
«Kvinner har krav på underhold av sine menn inntil deres ektemenn blir tatt bort…
Alle barn har krav på underhold av sine foreldre inntil de er myndige» (L&p 83:2, 4).
Helt fra Kirkens første tid har mannen blitt regnet som familiens forsørger. Jeg tror at ingen mann kan regnes som et medlem med godt omdømme hvis han nekter å arbeide for å forsørge sin familie, så lenge han er fysisk i stand til det.
Jeg nevnte tidligere at jeg ikke vet hvorfor det er så mye strid, hat og bitterhet i verden. Jeg vet naturligvis at alt dette er den ondes verk. Han arbeider med hver enkelt av oss. Han bryter ned sterke menn. Han har gjort det helt siden Kirken ble organisert. President Wilford Woodruff sa følgende:
«Jeg har sett Oliver Cowdery når det syntes som om jorden skalv under hans føtter. Jeg har aldri hørt en mann bære et sterkere vitnesbyrd enn det han gjorde under Åndens innflytelse. Men i samme øyeblikk som han forlot Guds rike, vek kraften fra ham… Han ble tappet for sin styrke, slik Samson ble i Dalilas favn. Han tapte kraften og vitnesbyrdet som han hadde hatt, og han fikk det aldri helt tilbake mens han levde, selv om han døde som [medlem] av Kirken» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Wilford Woodruff, s. 101).
Jeg har fått tillatelse til å fortelle dere historien om en ung mann som vokste opp i nærheten av oss. Han var ikke medlem av Kirken. Han og foreldrene var aktive i et annet trossamfunn.
Han sier at det i oppveksten var noen av hans siste-dagers-hellige omgangsvenner som behandlet ham respektløst, fikk ham til å føle seg utenfor og latterliggjort.
Han begynte å hate denne kirken og dens medlemmer. Han så ikke noe godt i noen av dem.
Så mistet faren jobben og måtte flytte. På det nye stedet kom han i en alder av 17 år inn på college. Der, for første gang i sitt liv, følte han varmen ved å ha venner. En av dem het Richard og spurte om han ville bli med i en klubb som han var formann i. Han skriver: «For første gang i mitt liv var det noen som ønsket å være sammen med meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, men heldigvis ble jeg med… Det var en følelse jeg elsket, følelsen av å ha en venn. Jeg hadde bedt om en hele livet. Nå, etter 17 års venting, besvarte Gud denne bønnen.»
Som 19-åring delte han telt med Richard i forbindelse med en sommerjobb de hadde. Han la merke til at Richard leste i en bok hver kveld. Han spurte hva han leste. Han fikk vite at han leste i Mormons bok. Han sier: «Jeg skiftet fort samtaleemne og la meg til å sove. Det var tross alt den boken som ødela min barndom. Jeg prøvde å glemme det, men en uke gikk, og jeg fikk ikke sove. Hvorfor leste han i den hver kveld? Jeg holdt snart ikke ut lenger de ubesvarte spørsmålene som svirret rundt i hodet mitt. Så en kveld spurte jeg ham hva som var så viktig i den boken. Hva sto det i den? Han rakte meg boken. Jeg sa fort at jeg ikke ville ta i den. Jeg ville bare vite hva som sto i den. Han begynte å lese der han hadde stoppet. Han leste om Jesus, og om at han kom til Amerika. Jeg ble forbløffet. Jeg visste ikke at mormonene trodde på Jesus.»
Richard spurte om han ville synge i et stavskonferansekor sammen med ham. Dagen kom, og konferansen begynte. «Eldste Gary J. Coleman i De syttis første quorum var gjestetaler. I løpet av konferansen fant jeg ut at han også [var konvertitt]. På slutten dro Richard meg i armen for å få meg med opp for å snakke med ham. Jeg gikk til slutt med på det, og idet jeg nærmet meg, snudde han seg og smilte til meg. Jeg presenterte meg og sa at jeg ikke var medlem, og at jeg bare var her for å synge i koret. Han smilte og sa at han var glad for at jeg var der, og han sa at sangen var flott. Jeg spurte hvordan han visste at Kirken var sann. Han ga meg en kort versjon av sitt vitnesbyrd og spurte om jeg hadde lest Mormons bok. Jeg sa nei. Han lovet meg at første gang jeg leste den, ville jeg føle Ånden.»
Ved en senere anledning var denne unge mannen og hans venn ute på reise. Richard ga ham en Mormons bok og ba ham om å lese høyt fra den. Det gjorde han, og plutselig rørte Den hellige ånd ved ham.
Tiden gikk, og hans tro vokste. Han takket ja til å bli døpt. Hans foreldre var imot det, men han lot seg døpe og ble medlem av Kirken.
Hans vitnesbyrd fortsetter å vokse. For bare noen få uker siden giftet han seg med en vakker siste-dagers-hellig pike for tid og all evighet i Salt Lake tempel. Eldste Gary J. Coleman utførte beseglingen.
Denne historien kan fortelle oss mye. Det ene er hvor dårlig hans unge siste-dagers-hellige miljø behandlet ham.
Det neste er måten hans nye venn Richard behandlet ham på. Det var den rake motsetning til hans tidligere erfaring. Det førte til at han omvendte seg og ble døpt til tross for elendige odds.
Den slags mirakler kan og vil skje der det finnes vennlighet, respekt og kjærlighet. Hvorfor må noen av oss være stygge og uvennlige mot andre? Hvorfor kan vi ikke alle strekke oss ut i vennskapelighet mot alle rundt oss? Hvorfor er det så mye bitterhet og fiendskap? Det er ikke en del av Jesu Kristi evangelium.
Vi snubler alle nå og da. Vi begår alle feil. Jeg omskriver Jesu ord i Herrens bønn: «Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere» (se Matteus 6:13).
William W. Phelps, som var en nær venn av profeten Joseph, forrådte ham i 1838, noe som førte til at Joseph ble fengslet i Missouri. Da han innså hvor galt det var det han hadde gjort, skrev bror Phelps til profeten og ba om tilgivelse. Profeten svarte blant annet følgende:
«Det er riktig at vi har lidd meget som følge av din oppførsel. Bitterhetens beger, hvor dødelige mennesker allerede hadde nok å forsyne seg av, ble i sannhet fylt til randen da du vendte deg mot oss.
Imidlertid er begeret blitt tømt, vår Faders vilje har skjedd, vi er ennå i live, og det takker vi Herren for…
Da jeg tror at din bekjennelse er oppriktig og din omvendelse ekte, vil det glede meg nok en gang å rekke deg fellesskapets høyre hånd, og jeg fryder meg over den fortapte sønn som er vendt tilbake.
Ditt brev ble lest opp for de hellige sist søndag, vi undersøkte litt hvordan stemningen var, og deretter ble det enstemmig besluttet at W. W. Phelps skulle få komme tilbake til fellesskapet.
“Kom, kjære broder, striden er endt
atter som venner og håpet er tent”» (Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 123-124).
Brødre, det er denne ånd, uttrykt av profeten, vi må utvikle i våre liv. Vi kan ikke være likeglade med dette. Vi er medlemmer av vår Herres kirke. Vi er forpliktet overfor ham, så vel som oss selv og andre. Denne syndige verden trenger virkelig menn med styrke, menn med dyd, menn med tro og rettferdighet, menn som er villige til å tilgi og glemme.
Jeg vil konkludere med å si at det gleder meg å kunne si at de eksemplene jeg har gitt, ikke er representative for handlingene og holdningene til det store flertall av vårt folk. Overalt rundt meg ser jeg fantastisk kjærlighet og omtanke for andre.
For en uke siden var denne salen fylt med skjønne unge kvinner som gjør sitt beste for å etterleve evangeliet. De er storsinnet mot hverandre. De ønsker å styrke hverandre. De gjør ære på sine foreldre og de hjem de kommer fra. De er på vei mot å bli voksne kvinner og vil gjennom hele livet bære med seg de idealer som motiverer dem nå.
Tenk på hvor enormt mye godt som gjøres av kvinnene i Hjelpeforeningen. Innflytelsen av deres kjærlige aktiviteter kan føles over hele verden. Kvinner strekker seg ut og gir av sin tid, sin kjærlige omsorg og sine ressurser for å hjelpe de syke og de fattige.
Tenk på velferdsprogrammet, med frivillige som gir av seg selv for å skaffe mat, klær og andre nødvendigheter til folk som har det vanskelig.
Tenk på vår omfattende humani- tærinnsats,, som ikke bare når frem til Kirkens medlemmer, men også til fattige nasjoner over hele verden. Meslinger blir utryddet i mange områder gjennom Kirkens bidrag.
Legg merke til virkningen av Det vedvarende utdannelsesfond, som løfter tusener ut av fattigdommens hengemyr og inn i kunnskapens og fremgangens sollys.
Og slik kan jeg fortsette å minne dere om den enorme innsats Kirkens gode medlemmer legger for dagen for andre, og deres innflytelse favner om hele verden og når jordens fattige og nødlidende.
Det finnes ingen ende på det gode vi kan gjøre, på den innflytelse vi kan ha på andre. La oss ikke være kritiske eller negative. La oss be om styrke, la oss be om evne til og ønske om å hjelpe andre. La oss utstråle evangeliets lys til alle tider og på alle steder, slik at Forløserens ånd kan stråle fra oss.
Som Herren sa til Josva: «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud [vil være] med deg i alt det du tar deg fore» (Josva 1:9).
I Jesu Kristi navn, amen.