Bønn, tro og familie – trinn på veien til evig lykke

Bønn, tro og familie – trinn på veien til evig lykke

Vår himmelske Fader vil høre vår ydmyke bønn, og vil gi oss den trøst og veiledning vi søker.

Det var 2. juledag 1946 i Santa Clara, Utah. Som 9 år gammel gutt spurte jeg mor om jeg kunne ta med meg julegaven min, et nytt pil og buesett, og gå opp i åsen bak hjemmet vårt og jakte på kaniner. Det var sent på ettermiddagen, og mor var motvillig, men etter mye overtalelse lot hun meg gå, men bare på den betingelse at jeg kom hjem før det ble mørkt.

Da jeg kom til toppen av åsen, satte jeg en pil i buen og begynte å liste meg rundt i håp om å finne en kanin som spiste under buskene hvor det sarte gresset fremdeles var grønt.

Jeg ble skremt av en stor hare som hoppet frem fra en salviebusk rett foran meg. Jeg dro i strengen, siktet kjapt og lot pilen fly mot den flyktende haren. Pilen bommet, og haren forsvant inn i buskaset lenger fremme.

Jeg gikk for å hente pilen der jeg trodde den hadde truffet bakken. Bare tre piler fulgte med buen, og jeg ville ikke miste denne. Jeg lette der pilen skulle ha vært, men den var ikke der. Jeg lette i hele det området hvor jeg var sikker på at den hadde landet, men jeg fant den ikke.

Solen var i ferd med å gå ned i vest, jeg visste at det ville bli mørkt om ca. 30 minutter, og jeg ville ikke komme for sent hjem. Jeg lette om igjen i det området hvor pilen skulle ha vært, og så nøye etter under hver eneste busk, uten å finne den.

Tiden var i ferd med å løpe fra meg, og jeg måtte begynne på hjemveien for å komme frem før det ble mørkt. Jeg bestemte meg for å be min himmelske Fader om hjelp til å finne pilen. Jeg knelte ned, lukket øynene og ba til min Fader i himmelen. Jeg fortalte ham at jeg ikke ville miste den nye pilen min, og jeg ba ham vise meg hvor jeg kunne finne den.

Mens jeg fremdeles sto på kne, åpnet jeg øynene, og der, i salviebusken rett foran meg, i øyenhøyde, så jeg pilens fargede fjær, delvis skjult av grenene. Jeg grep pilen, løp av sted og kom hjem like før det ble mørkt.

Jeg glemmer aldri denne spesielle opplevelsen. Vår himmelske Fader hadde besvart min bønn. Det var første gang jeg hadde bedt ham hjelpe meg, og det gjorde han! Den kvelden lærte jeg å ha tro på og tillit til min himmelske Fader.

Når vi trenger hjelp, selv som en troskyldig liten gutt med en viktig bekymring, hører vår himmelske Fader vår bønn, og med kjærlighet gir han oss den veiledning vi søker.

Jesus Kristus, vår Frelser, fortalte oss: «Vær du ydmyk; og Herren, din Gud, skal lede deg ved hånden, og gi deg svar på dine bønner.»1

I Skriftene instruerer Jakob oss:

«Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, han som gir alle villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.

Men han må be i tro, uten å tvile.»2

President James E. Faust lærer oss: «En inderlig og oppriktig bønn er en toveiskommunikasjon som vil gjøre mye for å få Hans ånd til å strømme som helbredende vann og hjelpe oss i de prøvelser, vanskeligheter og smerter vi alle opplever.»3

Bønn er et av trinnene på veien som fører til evig liv sammen med vår Fader i himmelen.

Tro er et annet trinn på veien som er avgjørende for vår evige frelse.

Frelseren sa også: «Og hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn som er riktig, med tro på at dere skal få det, se, det skal bli gitt dere.»4

For 30 år siden skjedde det noe spesielt i et ytterst avsidesliggende område av New Zealand. De forblåste Chatham-øyene ligger i det sydlige Stillehavet ca. 800 km øst for Christchurch. 650 hardføre og råd- snare mennesker bodde der, isolert i det ensomme, ugjestmilde området den gangen, og en ung, uerfaren og nyutdannet lege hadde ansvar for deres helseomsorg.

En 8 år gammel gutt, Shane, hadde pådratt seg en alvorlig hodeskade 65 km unna, på den andre siden av øya. I full fart ble han fraktet gjennom sumpene og langs strendene i baksetet på en rusten gamme bil, til hyttesykehuset som hadde fire senger. Han var bevisstløs.

Den unge legen var uforberedt på noe slikt med sin beskjedne erfaring og med bare de mest grunnleggende kirurgiske instrumenter. Shanes tilstand var alvorlig. Det var tydelig at han hadde blødninger under kraniebruddet – og størknende blod kunne øve skjebnesvangert trykk mot hjernen. Legen hadde ikke engang sett en hjerneoperasjon, men han visste at han måtte utføre det vanskelige inngrepet øyeblikkelig – eller se den lille gutten dø.

Blodgivere måtte tilkalles, blodtyper måtte konstateres og anestesi måtte forberedes. Den antikke røntgenmaskinen var i stykker, så ingen nyttige røntgenbilder kunne tas.

Så var det den første av mange telefoner til Wellington, hvor en nevrokirurg prøvde å forestille seg situasjonen og veilede den nervøse unge legen gjennom en meget vanskelig kirurgisk prosedyre.

Shanes mor ba. Legen ba, pleierne ba og legens kone ba.

Ansvarsoppgaver måtte delegeres i denne hektiske situasjonen. Politimannen sto for anestesien, en sykepleier ble operasjonsassistent, og arbeidet tok til under en skrivebordslampe idet mørket falt på.

Det første kirurgiske innsnittet, utført med nerver under høyspenn, avdekket ingen blødning, så flere innsnitt måtte gjøres i Shanes lille hode for å finne kilden til blødningen. Flere telefoner ble tatt til nevrokirurgen for å få veiledning og oppmuntring, og hans råd ble fulgt til hver minste detalj. Etter seks timer med engstelse og stort press, var operasjonen fullført, hjerneblødningen var stanset og resultatet var vellykket. Stillhet erstattet kaoset. Det var rundt midnatt.

Legen var en ung far. Han tenkte på sin familie og hvor velsignet de var. Han var takknemlig for Herrens store barmhjertighet i hans liv, og spesielt for Trøsterens nærvær de siste 12 timene. Han var takknemlig for den usette eksperten som fritt hadde bidratt med sin langt større kunnskap i nødens stund.

I det avgjørende øyeblikk i en fortvilet situasjon ga Herren den veiledning og den evne en ung, uerfaren lege trengte for å utføre et mirakel og redde livet til en liten gutt som var dyrebar for Herren.

Neil Hutchison var den unge legen som ba om hjelp og som hadde tro nok til å stole på Herren og nevrokirurgen, slik at han ble i stand til å utføre et mirakel under de vanskeligste forhold. Han er nå biskop i East Coast Bays menighet i Auckland, New Zealand.

Biskop Hutchison fortalte meg: «Jeg var så heldig å få møte Shane og faren hans for et par år siden for første gang siden den dagen i 1976. Han er elektriker og driver eget firma, og har så vidt ham bekjent, ikke noe mén etter sin langvarige operasjon. Han er sånn en flott fyr, og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor tynt sløret er mellom dette livet og det neste.»

«Og Kristus har sagt: Hvis dere har tro på meg, skal dere ha kraft til å gjøre alt jeg anser for nødvendig.»5

Eldste Richard G. Scott har sagt: «Du vil høste troens frukter når du følger de prinsipper Gud har fastlagt for dens anvendelse.» Ett av disse prinsippene er å «stole på Gud og hans villighet til å hjelpe når det trengs, uansett hvor vanskelige forholdene er».6

Eldste Robert D. Hales vitnet om at Joseph Smith «som 14-åring … utøvde urokkelig tro og fulgte profeten Jakobs rettledning om å ”be til Gud”. På grunn av Josephs profetiske kall viste Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus seg for ham og ga ham instruksjoner.»7

President Thomas S. Monson har oppfordret oss: «Når vi oppsender våre familiebønner og våre personlige bønner til Herren, så la oss gjøre det i tro på og med tillit til ham … Hvis noen av oss har vært sene til å lytte til rådet om å be alltid, er det ingen bedre tidspunkt å begynne enn nå.»8

Det har ingenting å si om det er en liten gutt med en enkel anmodning eller en lege som står overfor en livstruende utfordring. Vår kjærlige himmelske Fader vil høre vår ydmyke bønn, og vil gi oss den trøst og veiledning vi søker.

Et tredje trinn og en avgjørende del av veien som fører oss trygt hjem til vår Fader i himmelen, er familien.

President Gordon B. Hinckley lærer oss: «Familien er guddommelig. Den ble innstiftet av vår himmelske Fader. Den omfatter det helligste av alle forhold. Kun gjennom dens organisasjon kan Herrens hensikter bli oppfylt.»9

President Hinckley fortsetter: «Jeg tror på den familie hvor det er en mann som ser på sin livsledsager som sitt største aktivum og behandler henne deretter, hvor det er en hustru som ser på sin mann som sitt anker og sin styrke, sin trøst og trygghet, hvor det er barn som ser opp til mor og far med respekt og takknemlighet, hvor det er foreldre som ser på sine barn som velsignelser og finner en stor, alvorlig og fantastisk utfordring i å oppdra og oppfostre dem.»10

Jeg tror virkelig at i familiens hellighet kan vår kjærlighet, lojalitet, respekt og støtte for hverandre bli det hellige skjold som vil beskytte oss mot djevelens brennende piler. I familiekretsen, fylt av Kristi kjærlighet, vil vi kunne finne fred, lykke og beskyttelse mot all den verdens ondskap som omgir oss.

Jeg vitner om at familien er den enhet og det redskap som kan hjelpe oss å bli beseglet og vende tilbake som familie til våre himmelske foreldre, for der å oppleve evig glede og lykke.

Jeg ber inderlig om at vi må benytte oss av trinnene bønn, tro og vår familie til å forberede oss og hjelpe oss å vende tilbake til vår Fader i himmelen og oppnå evig liv, så selve hensikten med vårt liv her på jorden kan bli oppfylt, i Jesu Kristi navn, amen.