Det ødelagte kan repareres

Det ødelagte kan repareres

Når han sier til de fattige i ånden: «Kom til meg», mener han at han vet veien ut og at han vet veien opp.

De første ordene Jesus sa i sin store bergpreken, var til de bekymrede, de motløse og nedtrykte. «Salige er de fattige i ånden,» sa han, «for himlenes rike er deres.»1 Enten dere er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige eller blant de tusener som hører oss denne morgenen, men ikke deler vår tro, taler jeg til dem som opplever personlige prøvelser og vanskeligheter i familien, dem som er utholdende i kamper utkjempet i de ensomme hjertets revehuler, og dem som prøver å holde tilbake fortvilelsens flom som til tider skyller over oss som en sjelens tsunami. Jeg ønsker å henvende meg spesielt til dere som føler at deres liv er ødelagt, tilsynelatende umulig å rette opp.

Til alle disse tilbyr jeg det sikreste og beste botemiddel jeg kjenner. Det finner vi i det kall verdens Frelser selv utstedte. Han sa det i begynnelsen av sitt virke på jorden, og han sa det ved avslutningen. Han sa det til troende, og han sa det til dem som ikke var så sikre. Han sa til alle, uansett hvilke personlige problemer de måtte ha:

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»2

I dette løftet er de første ordene, «kom til meg», helt avgjørende. De er nøkkelen til den fred og hvile vi søker. Da den oppstandne Frelser holdt sin tale ved templet til nephittene i den nye verden, begynte han slik: «Velsignet er de fattige i ånden som kommer til meg, for himmelens rike er deres.»3

Da Andreas og Johannes første gang hørte Kristus tale, ble de så beveget at de fulgte med ham da han forlot mengden. Da han følte at noen fulgte etter ham, snudde Jesus seg og spurte de to mennene: «Hva søker dere?» De svarte: «Hvor er ditt herberge?» Og Kristus sa: «Kom og se!» Neste dag fant han en annen disippel, Filip, og sa til ham: «Følg meg!»4 Kort tid etter kalte han formelt Peter og andre av de nye apostlene med den samme innbydelsens ånd. «Kom, følg meg,»5 sa han.

Det synes klart at det essensielle når det gjelder vår plikt, og det fundamentale krav i vårt jordiske liv, ligger i disse korte setningene fra en hvilken som helst situasjon i Frelserens jordiske virke. Han sier til oss: «Stol på meg, lær av meg, gjør det jeg gjør. Når dere da går der jeg går,» sier han, «kan vi snakke om hvor dere går og de problemene dere står overfor og vanskelighetene dere har. Hvis dere vil følge meg, vil jeg lede dere ut av mørke,» lover han. «Jeg vil gi dere svar på deres bønner. Jeg vil gi hvile til deres sjeler.»

Mine kjære venner, jeg vet ikke om noen annen måte vi kan lykkes på eller være trygge blant alle livets fallgruber og problemer. Jeg kjenner ingen annen måte å bære våre byrder på eller finne det som Jakob i Mormons bok kalte «den lykke som er beredt for de hellige».6

Hvordan kan vi så «komme til Kristus» som svar på hans konstante innbydelse? Skriftene gir en rekke eksempler og fremgangsmåter. Dere er vel kjent med de mest grunnleggende. Det enkleste og tidligste kommer med ønsket i vårt hjerte, den mest grunnleggende form for tro vi kjenner. «Selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro,» sier Alma, og «utøve tro i [bare] den minste grad» så dere kan gi litt plass til at Guds løfter kan finne et hjem – det er nok til å begynne med.7 Bare det å tro, å ha et «fnugg» av tro – bare håpe på ting som vi ennå ikke har sett i livet, men som ikke desto mindre virkelig er i vente8 – dette enkle trinnet når vi har fokus på vår Herre Jesus Kristus, har alltid vært og vil alltid være det første prinsipp i hans evige evangelium, det første skritt ut av fortvilelsen.

For det annet må vi forandre på alt vi kan forandre som kan være en del av problemet. Vi må kort og godt omvende oss, det er kanskje det mest forhåpningsfulle og oppmuntrende ord i det kristne vokabular. Vi takker vår Fader i himmelen for at vi er tillatt å forandre oss, vi takker Jesus for at vi kan forandre oss, og i siste instans gjør vi det bare med deres guddommelige hjelp. Det er så visst ikke alt vi strever med som skyldes egne handlinger. Ofte skyldes det andres handlinger eller bare hendelser som skjer i jordelivet. Men alt vi kan forandre på, skulle vi forandre, og vi må tilgi alt annet. På denne måte blir vår tilgang til Frelserens forsoning så uhindret som vi, med våre ufullkommenheter, kan gjøre den. Han vil overta derfra.

For det tredje prøver vi på så mange måter som mulig å påta oss hans identitet, og vi begynner med å påta oss hans navn. Dette navnet gis ved en pakt i evangeliets frelsende ordinanser. De begynner med dåp og slutter med tempelpakter, og det er mange andre, som det å ta del i nadverden, som følger oss gjennom hele livet som ekstra velsignelser og påminnelser. Nephi underviste folket på sin tid om det budskap vi gir dere i dag, og sa: «Følg Sønnen av hele deres hjerte, … med ærlig hensikt, … påta dere Kristi navn … gjør de ting som jeg har fortalt dere at jeg har sett deres Herre og Forløser [vil] gjøre.»9

Etter disse helt grunnleggende læresetningene åpnes en lang rekke forbindelser for oss til Kristus: Bønn og faste og meditasjon over hans hensikter, glede over Skriftene, tjeneste for andre, «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær.»10 Fremfor alt annet elske med «Kristi rene kjærlighet», den gave som «aldri svikter», som «utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt».11 Med slik kjærlighet oppdager vi snart at livet har en rekke gjennomfartsårer som fører til Mesteren, og hver gang vi henvender oss til ham, uansett hvor ubehjelpelig, oppdager vi at han har vært svært opptatt av å nå frem til oss. Så vi tar steget, vi strever, vi søker og gir aldri opp.12

Jeg har et ønske i dag for oss alle – ikke bare for dem som er «fattige i ånden», men oss alle – at vi må ha en mer direkte personlig erfaring med Frelserens eksempel. Noen ganger søker vi himmelen alt for indirekte, vi er opptatt av programmer eller historie eller andres erfaringer. Dette er viktig, men ikke så viktig som personlig erfaring, det å være en virkelig disippel, og som den styrke som følger førstehåndserfaring med hans store kraft.

Kjemper du med en avhengighetsdemon – tobakk, narkotika eller gambling, eller den fordervelige samtidens pest, pornografi? Er det vanskeligheter i ditt ekteskap, eller er ditt barn i fare? Er du forvirret med hensyn til kjønnsidentitet eller søker du selvrespekt? Står du – eller noen du har kjær – overfor sykdom, depresjon eller død? Uansett hva annet du må gjøre for å løse disse problemene, så kom først til Jesu Kristi evangelium. Ha tillit til himmelens løfter. I så henseende er Almas vitnesbyrd mitt vitnesbyrd: «Jeg vet at den som setter sin lit til Gud, skal bli styrket i sine prøvelser og sine vanskeligheter og sine lidelser.»13

En slik tillit til Guds barmhjertige natur står helt sentralt i det evangelium Kristus forkynte. Vi vitner om at Frelserens forsoning ikke bare fjerner byrden av våre synder, men også byrdene av våre skuffelser og sorger, vår hjertekval og fortvilelse.14 Helt fra begynnelsen var tillit til slik hjelp ment å gi oss både en grunn til og en måte å forbedre oss på, en oppmuntring til å legge fra oss våre byrder og arbeide på vår frelse. Det kan og vil være rikelig med vanskeligheter i livet. Ikke desto mindre, den sjel som kommer til Kristus, som kjenner hans røst og strever etter å gjøre som han gjorde, vil finne – slik salmen sier – «uant styrke der».15 Frelseren minner om at han har «gravert [oss] i [sine] hender».16 Med tanke på den ufattelige pris som korsfestelsen og forsoningen innebar, kan jeg love at han ikke kommer til å vende oss ryggen nå. Når han sier til de fattige i ånden: «Kom til meg», mener han at han vet veien ut og at han vet veien opp. Han kjenner den fordi han har gått den veien. Han kjenner den fordi Han er veien.

Brødre og søstre, uansett hvordan du lider, vær så snill, ikke gi opp, og vær så snill å ikke gi etter for frykt. Jeg har alltid blitt rørt over at da bror Bryant S. Hinckleys sønn skulle reise på misjon til England, omfavnet han unge Gordon til farvel og stakk til ham en håndskrevet lapp med bare fire ord, hentet fra Markus 5. kapittel: «Frykt ikke, bare tro!»17 Jeg tenker også på den natten da Kristus raskt kom sine redde disipler til unnsetning, da han gikk på vannet og ropte idet han kom mot dem: «Vær ved godt mot, det er meg.» Peter utbrøt: «Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet.» Kristi svar til ham var det det alltid er, hver gang: «Kom,» sa han. Straks, og det var hans natur, sprang Peter overbord og ut i de høye bølgene. Mens han hadde blikket festet på Herren, kunne vinden ta tak i håret hans og bølge- spruten gjennomtrenge kappen hans, og alt gikk bra – han kom mot Kristus. Først da hans tro vaklet og frykten tok overhånd, først da han tok blikket fra Mesteren for å se på de frådende bølgene og det faretruende sorte dypet under dem, først da begynte han å synke. I redsel ropte han ut: «Herre, frels meg!»

Utvilsomt var det med bedrøvelse Mesteren over alle problemer og all frykt, han som er løsningen på enhver motløshet og skuffelse, rakte ut hånden og grep den druknende disippelen med en mild irettesettelse: «Du lite troende! Hvorfor tvilte du?»18

Hvis du er ensom, vit da hvor du kan finne trøst. Hvis du er motløs, vit da hvor du kan finne håp. Hvis du er fattig i ånden, vit da hvor du kan finne styrke. Hvis du er sønderknust, vit da hvor du kan bli gjort hel.

I Nasaret den smale veien

som tretter dine føtter og tar din pust,

går forbi det sted hvor en gang bodde

tømmermannen fra Nasaret.

Og opp og ned den støvete veien

ferdedes landsbyens folk så titt.

og på benken ved siden av Ham,

lå deres ødelagte ting han skulle reparere.

Piken med dukken hun ødela,

kvinnen med den knekte stolen,

mannen med den brukne plogen, eller åket,

sa: «Kan du reparere den, tømmermann?»

Og alle fikk hva de ønsket,

åk eller plog, eller stol eller dukke.

De brukne ting som hver hadde kommet med,

ble returnert som fullstendig nytt.

Så, oppoverbakke gjennom mange år

med tunge skritt og lengselsfulle blikk

de tyngede sjeler strever avsted,

alle med et vemodig rop:

«O, Tømmermann fra Nasaret,

dette hjerte er knust og ubotelig,

dette liv er knust nesten til døde.

O, kan du lege dem, Tømmermann?»

Og med hans vennlige og villige hånd

Hans eget gode liv gjennomvever

våre brustne liv inntil de står

som en ny skapning – «alle ting nye».

«Mine tapte idealer

ønske, ambisjon, håp og tro,

gjør dem du fullkomne,

o, Tømmermann fra Nasaret!»19

Måtte vi alle, spesielt de som er fattige i ånden, komme til ham og bli gjort hele, er min bønn i hans navn, Jesus Kristus fra Nasaret, amen.