President Dieter F. Uchtdorf
En familiemann, en troens mann, en mann som ble forutordinert
Kan du tenke deg hvor redd 11 år gamle Dieter F. Uchtdorf må ha vært da hans familie flyktet fra sitt hjem i Øst-Tyskland1 i 1952 for å finne frihet i vest? Av politiske årsaker var Dieters far i livsfare. Han måtte flykte alene for å minske risikoen for sin hustru og sine barn. For å unngå mistanke, kunne heller ikke resten av familien reise samlet. De ville måtte gjøre sitt fluktforsøk hver for seg.
En plan ble iverksatt. Dieters to eldre brødre, Wolfgang og Karl-Heinz, tok en nordlig rute ut av hjembyen Zwickau. Deres søster Christel reiste med to andre piker på et tog som gjorde en kort sving innom Vest-Tyskland på vei til destinasjonsbyen i Øst-Tyskland. Da toget passerte gjennom Vest-Tyskland, overtalte pikene konduktøren til å åpne døren, og så hoppet de ut fra toget.
11 år gamle Dieter – den yngste av barna – og hans modige mor tok atter en annen rute. De hadde bare med seg litt mat og kjære familiefotografier som ikke hadde blitt ødelagt i 2. verdenskrig. Da Dieter og hans mor hadde gått i mange timer, begynte mor å bli sliten i bena. Dieter bar eiendelene deres og hjalp sin mor opp en siste bakke før friheten. Der stoppet de for å spise et beskjedent måltid, bare for å oppdage, idet de så russiske vakter, at de fremdeles ikke hadde passert grensen. Moren og sønnen avsluttet pikniken, tok med seg tingene sine og gikk enda høyere før de nådde sitt mål.
Dieter og moren fortsatte sin ferd som flyktninger. De haiket og gikk til sitt mål i en forstad til Frankfurt. Etter mange lange og farefylte dager med adskillelse, ble familien endelig gjenforent. Brødrene kom først. Så kom faren. Deretter kom Dieter og moren, mens søsteren hans kom sist. Deres gjenforening var gledelig.
Det var mindre viktig at de hadde forlatt så å si alle sine eiendeler.
Syv år tidligere, nær slutten av 2. verdenskrig, hadde de flyktet idet fremmede styrker nærmet seg. Nå var de flyktninger igjen. Atter en gang var de uten eiendeler. Atter en gang måtte de starte på nytt. Men de hadde hverandre. De hadde sin dype tro på Gud, og de var blitt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige bare fem år tidligere.
Familiens ettromsleilighet nær Frankfurt var liten og full av mus. Unge Dieter ble fascinert av gnagerne som løp rundt. Kollektivtransporten i Frankfurt var relativt billig, men familien hadde ikke råd til at alle kunne reise til kirken hver uke. Derfor reiste de etter tur.
Det er ikke til å undre seg over at president Uchtdorf har så sterke følelser for familieinstitusjonen. Med stor oppriktighet vitner han om at familien er forordnet av Gud. Familien er av største viktighet for ham. Det var i familien at frøene til hans mektige tro ble sådd og næret. Der begynte han å forberede seg for oppfyllelsen av sin forutordinasjon som prestedømsleder i Guds kirke.
En familiemann
Dieter Friedrich Uchtdorf ble født av gode foreldre, Karl Albert og Hildegard Else Opelt Uchtdorf, 6. november 1940 i Mährisch-Ostrau i Tsjekkoslovakia. Familien forlot Tsjekkoslovakia i 1944 og flyttet til Zwickau i Tyskland. Fra 1949 til 1990 tilhørte Zwickau Øst-Tyskland og var et senter for kullgruvedrift. På grunn av sin strategiske betydning under 2. verdenskrig, ble den et primærmål for allierte bombefly. Fire år gamle Dieter var redd, men også fascinert av lysene fra flyene som passerte over ham. Han husker at han og moren søkte tilflukt i bomberom. Hennes mann hadde blitt innkalt til den tyske hær, og søster Uchtdorf kjempet tappert for å oppfostre sin familie mens krigen i Europa raste rundt dem.
Etter krigen arbeidet Dieters far i kull- og urangruvene i Zwickau i et arbeidsmiljø som gjorde ham disponert for en ondartet sykdom som skulle koste ham livet da han var 62 år gammel. President Uchtdorf husker sin far som snill, fintfølende og sterk. Hans far verdsatte sine prestedømsoppgaver som diakon, lærer, prest og eldste.
Hans mor Hildegard, som døde i 1991, var ikke bare modig, men hun var også en sann konvertitt og hengiven disippel som virket i mange kall i Kirken.
Disse foreldrene og deres barn ble beseglet i Sveits tempel i 1956. Hans brødre Wolfgang og Karl-Heinz har siden gått bort. Hans søster, Christel Uchtdorf Ash, som var på misjon i Tyskland, bor for tiden i Texas.
President Uchtdorf møtte sin fremtidige hustru Harriet Reich på møter i GUF. Harriet ble døpt da hun var nesten 13 år gammel, sammen med sin mor og sin søster, etter at misjonærer banket på døren og underviste dem i evangeliet. Harriets far døde av kreft bare åtte måneder tidligere. Hennes mor og hennes søster har siden gått bort.
En bemerkelsesverdig belønning kom til en av disse misjonærene, eldste Gary Jenkins, som hadde undervist og døpt familien Reich. Hvilken gledens dag det var for ham, flere årtier senere, da hans barnebarn Crystal 16. februar 2008 ble beseglet til sin mann Steven i Salt Lake tempel av et medlem av Det første presidentskap, president Dieter F. Uchtdorf.
Harriet og Dieter ble beseglet 14. desember 1962 i Bern Sveits tempel. Han kaller Harriet sitt livs solstråle. Hennes støtte er alltid en kilde til styrke. Hun er hans livs kjærlighet. Harriet sier om sin mann at han har et stort hjerte. «Han er snill. Han er en god og medfølende leder. Vi hører det fra mange av hans tidligere arbeidskolleger, så vel som fra venner i Kirken. Han er en fantastisk ektemann, og gjør alltid sitt beste for å støtte meg. Han har god humor og er kjapp i replikken. Det er en stor velsignelse å få være hans hustru.»
President og søster Uchtdorf har to barn. Datteren Antje er gift med David A. Evans. Antje og David har tre sønner – de 19 år gamle tvillingene Daniel og Patrick og 8 år gamle Eric. De bor i Darmstadt i Tyskland.
Sønnen Guido var på misjon i Washington D.C. syd misjon. Han giftet seg med Carolyn Waldner fra Basel i Sveits. Guido og Carolyn bor nå i nærheten av Zürich i Sveits, hvor Guido er biskop i Wetzikon menighet i St. Gallen Sveits stav. De har tre barn –Jasmin på syv år, Robin på fem år og Niklas Ivan på ett år.
På spørsmål om faren og hans nye kall, svarer Antje: «Vi er velsignet med slike storartede foreldre. Da vi var yngre, skjønte jeg ikke hvor travelt min far hadde det fordi han alltid hadde tid til oss. Vi var aldri andreprioritet. Når vi har et problem, søker vi hans råd. Og våre barn tror bestefar vil vite svaret, uansett hva spørsmålet måtte være. Nå som han er i Det første presidentskap, føler vi et enda større ansvar for å gjøre vårt beste.»
Guidos minner er helt i tråd med søsterens. Han forteller om en gang for mange år siden da han, hans søster, mor og far, alle fikk skiundervisning. Det var starten på en hyggelig familietradisjon – å stå på ski sammen. Guido skjønte at hans fars yrke som trafikkflyger gjorde det nødvendig at han var borte hjemmefra i lengre perioder. «Men når pappa kom hjem, lekte vi, snakket vi og lo vi sammen,» tilføyer Guido. «Det var kvalitetstid!»
Guido og Antje lærte av sine foreldre viktigheten av å ha tid sammen som familie. Enten en utflukt var i lærings- eller rekrea-sjonsøyemed, bidro den til å styrke familiebåndene. Rollen som foreldre og besteforeldre utøver nå president og søster Uchtdorf ved hjelp av moderne teknologi. E-post og telefonsamtaler suppleres med overføring av filmklipp og fotografier over Internett.
Men tid sammen står høyt i kurs. Det var spesielt meningsfylt for Guido å kunne være til stede på generalkonferansen i april 2008 mens faren sto på talerstolen i Konferansesenteret.
Når han har gitt råd til sin familie, har president Uchtdorf alltid lagt vekt på grunnleggende prinsipper. Guido forklarer: «Far underviser om velsignelsene som kommer av bønn, skriftstudium og lydighet til budene, samt å ha en positiv innstilling. Disse tingene er mye viktigere for ham enn å lure på hvor Kolob ligger.»
I anledning president og søster Uchtdorfs 40. bryllupsdag, møtte de sine barn i Bern Sveits tempel, sammen med deres ektefeller og eldre barnebarn for å utføre hellige ordinanser sammen. Dette templet er spesielt kjært for Harriet og Dieter fordi deres foreldre, de selv og deres barn alle ble beseglet der.
En mann med tro
Man kan ikke studere denne store mannens liv uten å få et inntrykk av hans unike og urokkelige tro. Han har uforbeholden tro på Gud, tro på den Herre Jesus Kristus, tro på Kirken og tro på at han vil få hjelp fra himmelen når han trenger det.
Hans foreldre risikerte livet for deres frihet og tro. Hans far hedret det prestedømme han ble betrodd. Han lærte av sin mor – spesielt under deres farefulle flukt fra Øst-Tyskland – å be og stole på Herren.
President Uchtdorf beskriver sin mor som et geni. Han forklarer at hun var dyktig i hoderegning, og hun lærte ham det samme. Selv om familien var pengelens to ganger som krigsflyktninger, etterlevde de tiendeloven. De visste at Herren ville åpne himmelens sluser og øse ut velsignelser over dem som trofast etterlevde denne loven.2
President Uchtdorf var spesielt glad i avdøde eldste Theodore M. Burton (1907-89), som var president for den vesttyske misjon. På en tid da mange gode tyske siste-dagers-hellige reiste fra sitt hjemland, fulgte familien Uchtdorf eldste Burtons råd om å bli i Tyskland og bygge opp Kirken der. Det var eldste Burton som ordinerte Dieter F. Uchtdorf til en eldstes embede og ga ham minneverdige instruksjoner som Dieter fulgte til punkt og prikke. Søster Harriet Uchtdorf forsto viktigheten av eldste Burtons råd til familien Uchtdorf om å bli i Europa for å styrke Kirken der. Det ble en nødvendighet for dem. Deres barn har fulgt det samme rådet. Nå irettesetter barna spøkefullt sine foreldre for at de har reist til USA, mens de har blitt i Europa.
Men eldste Burton var naturligvis ikke den eneste lederen som hadde stor innflytelse på president Uchtdorf. Dieter husker sin grenspresident da han ble beskikket til president for diakonenes quorum. Grenspresidenten ga grundige instruksjoner angående den nye quorumspresidentens plikter og ansvarsoppgaver. Dieter husker hvor betydningsfull denne undervisningen var, noe en mindre leder kanskje ville ha hoppet over fordi det bare var ett medlem til i diakonenes quorum.
Denne familiens tro personifiseres gjennom troen til president Uchtdorfs bestemor. Hun sto i matkø på slutten av 2. verdenskrig, da en eldre enslig søster uten egen familie inviterte henne til et nadverdsmøte. Hans bestemor og hans foreldre takket ja til invitasjonen. De gikk i kirken, følte Ånden og ble oppløftet av medlemmenes omtanke og oppbygget av gjenopprettelsens salmer.3 I 1947 ble Dieters foreldre døpt i Zwickau. Dieter ble døpt nesten to år senere da han var åtte år gammel. Familiens engasjement for Kirken ble sterkt og vedvarende.
Hans trosgrunnlag lå bak hans tillit til sin egen evne til å oppnå noe. Hans karriere begynte med en ingeniørutdannelse, etterfulgt av seks år i det tyske Luftforsvar. Som et resultat av et samarbeid mellom Tyskland og USA fulgte jagerflygeropplæring i Texas, hvor han som tysker fikk flygervingen i både det tyske og det amerikanske luftforsvaret. Han ble tildelt det gjeve kommandørtrofeet som beste elev i sitt kull. I 1970, ble Dieter F. Uchtdorf kaptein i flyselskapet Lufthansa i en alder av 29 år. Han ble til slutt både sjefspilot og flyge sjef i Lufthansa.
I 2004, før han ble kalt til De tolvs quorum, og ganske tilfeldig, reiste eldste Uchtdorf og jeg sammen på en Lufthansa-flygning til Europa. Det er ikke uvanlig at flypassasjerer gjenkjenner og hilser på generalautoriteter som reiser med samme fly. Men denne gangen var hilsnene ganske annerledes. Så å si alle medlemmer av mannskapet kom med stor iver for å hilse på sin tidligere sjefsflyger. De stilte seg i kø for det privilegium å få håndhilse på ham. Deres følelser av fortjent beundring for ham var tydelige for meg. Det virket som de kunne føle hans store tro så vel som hans omtanke for dem.
President Uchtdorfs tro på Herren har kommet tydelig til syne når han har tatt imot kall i Kirken. I 1985 ble han kalt til president for Frankfurt Tyskland stav. Så, da grensene ble flyttet, ble han kalt til president for Mannheim Tyskland stav. I 1994 ble han kalt til De syttis annet quorum, men han ble boende i Tyskland og beholdt sitt arbeid i Lufthansa. I 1996 ble han generalautoritet på heltid da han ble kalt til De syttis første quorum. Tre år senere flyttet eldste og søster Uchtdorf til Utah, noe de så på som sin tur for et «utenlandsoppdrag».
Da eldste Uchtdorf ble kalt til det hellige apostelembede i oktober 2004, kalte noen representanter for mediene ham for «den tyske apostel». Så forklarte han med rette at han var kalt til å representere Herren overfor folket, ikke omvendt. Og det er i sannhet hans hellige kall. Han skal undervise og vitne om den Herre Jesus Kristus til «alle nasjoner, slekter, tungemål og folk»4.
Eldste David A. Bednar ble kalt til De tolv apostlers quorum på samme tid som eldste Uchtdorf. Da president Uchtdorf ble kalt til Det første presidentskap, sa eldste Bednar: «Å få sitte ved siden av, tjene sammen med og lære av president Uchtdorf har vært en stor velsignelse for meg. Hans undervisning og vinnende, elskverdige vesen inspirerer meg til å arbeide hardere og forbedre meg. Jeg er glad i og oppholder president Uchtdorf i hans hellige ansvarsoppgaver.»
En mann som ble forutordinert
Man kan ikke studere denne store mannens liv uten også å få et inntrykk av hans forutordinasjon til de store ansvarsoppgaver som nå er pålagt ham. Denne læren forkynnes av oldtidens og nåtidens profeter. Alma forkynte at prestedømsledere «ble kalt og beredt fra verdens grunnvoll ble lagt – ifølge Guds forutkunnskap»5.
President Joseph F. Smith (1838-1918) så i en åpenbaring at ledere (som president Uchtdorf) «var blant de edle og store som ble utvalgt i begynnelsen til ledere i Guds kirke.
Ja, før de ble født, mottok de, sammen med mange andre, sine første leksjoner i åndenes verden og ble forberedt til å komme frem i Herrens beleilige tid for å arbeide i hans vingård med å frelse menneskenes sjeler.»6
Ville det ikke vært fint om man kunne spørre president Uchtdorfs mor om hun hadde noen anelse om at hennes yngste sønn en dag ville bli kalt til Kirkens første presidentskap? Hva fornemmet hun da hun oppfostret sin unge sønn, skaffet ham frihet og reddet hans liv? Ved én anledning var hun og barna i en offentlig sal. Hun ble tilskyndet til å forlate bygningen øyeblikkelig. På grunn av hennes følelse av at det hastet, fikk hun tak i en vogn, satte unge Dieter i den og skyndte seg av sted med sine barn så fort hun kunne. Like etterpå ble bygningen ødelagt i en krigshandling. De fleste av dem som befant seg i salen, omkom. Søster Uchtdorf og hennes barn ble spart.
Som barn som vokste opp etter 2. verdenskrig, husker president Uchtdorf at han lekte i utbombede hus og fant skytevåpen, ammunisjon og andre våpen som var blitt etterlatt i en skog i nærheten. I årenes løp har han levd med de alltid tilstedeværende konsekvensene av krig og bevisstheten om at hans eget land hadde påført andre stor smerte. Han og hans familie var også ofre for et undertrykkende diktatorskap.
Senere overlevde han en episode mens han førte et fly, da kontrollene sluttet å virke som de skulle. Hvis ikke dette ble rettet opp i, ville flyet fortsette å rulle og til slutt styrte. En rekke forsøk på å løsne den fastlåste styrespaken mislyktes. Flyinstruktøren ga han gjentatte ordre om å skyte seg ut. Til slutt klarte imidlertid den sterke piloten Dieter F. Uchtdorf å overvinne motstanden og foreta en vellykket nødlanding. President Uchtdorf vet at det var Herren som lot ham overleve en slik ildprøve7.
Den matematiske sannsynligheten for at dette tsjekkoslovakiskfødte barnet fra en konvertittfamilie skulle oppleve et så risikofylt liv og så bli kalt til Det første presidentskap, er svært liten. Men Herren har kjent og elsket denne spesielle mannen fra før verden ble dannet. Ja, han er forutordinert til sine plikter som leder for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Nå står han ved president Thomas S. Monsons side i sitt hellige kall. President Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf er Herrens gode tjenere, villige og i stand til å gi Kirkens president råd. Disse tre presiderende høyprestene utfyller hverandre. Kirkens medlemmer vil med glede og takknemlighet følge deres inspirerte lederskap.