Nå er tiden inne

Nå er tiden inne

Å være en ung siste-dagers-hellig kvinne i Ukraina innebærer å tjene og lede i Kirken – nå.

Forestill deg at du er medlem av Kirken på et sted hvor alle er konvertitter. Det har vært misjonærer her bare noen få år. Og når du fyller 17, blir du – istedenfor å bli president for laurbærpikene – kalt til president for Primær.

For Oksana Fersanova er Kirken akkurat slik. Oksana, som bor i Khmelnitskij, Ukraina, var en av de første som ble døpt da byen åpnet for misjonærarbeid i 2006. Ikke lenge etter dåpen ble hun kalt til Primær-president for den lille gruppen som har møter i byen hvor hun bor.

Oksana er typisk for siste-dagers-hellige tenåringer i Kirken overalt her – sterkt involvert i å tjene og ivrig etter å dele sannheten med andre i et land hvor evangeliets budskap nå får fotfeste. I områder som Khmelnitskij står de unge konvertittene for energi, optimisme og urokkelige vitnesbyrd om evangeliet, som styrker Kirken i Ukraina.

De ventet på evangeliet

Oksana hadde et vitnesbyrd om Jesus Kristus, men det var først da hennes venner ga henne et eksemplar av Mormons bok at hun fikk et vitnesbyrd om det gjengitte evangelium.

«Da jeg leste om at Jesus Kristus talte til nephittene, fikk jeg en sterk følelse, og jeg visste at han elsket meg. Jeg ba og fikk et vitnesbyrd om at han er min Frelser og at Mormons bok er sann,» sier Oksana.

«Jeg visste at hvis Joseph Smith oversatte Mormons bok og Mormons bok var sann, var han definitivt en Guds profet og hadde gjengitt Jesu Kristi evangelium,» sier hun.

Hennes venner lærte henne mer om evangeliet, for det var ingen misjonærer i Khmelnitskij på den tiden. I fire år studerte hun evangeliet og etterlevde dets prinsipper så godt hun kunne, og ba om at det måtte komme misjonærer.

Endelig, i mars 2006, kom de. Oksana og hennes venn Sasha Kubatov var de to første som ble døpt i Khmelnitskij.

Sasha var bare 14 da han fikk en Mormons bok av sine eldre søstre, som hadde sluttet seg til Kirken i en annen by.

«De fremhevet det faktum at jeg var 14, akkurat som Joseph Smith da han mottok Det første syn. Han ble storlig velsignet i ung alder, og det kunne også jeg bli,» sier han.

Han begynte å lese. Han leste til han kom til Jesaja-kapitlene i 2. Nephi, og så stoppet han. Han leste Mormons bok igjen et år senere, men da som et historisk dokument, ikke med noe ønske om å få vite om den var sann.

Men da han leste Mormons bok for tredje gang, fokuserte Sasha mindre på dens historie og mer på det Guds verk den forteller om.

«Mens jeg leste den, mente jeg den var sann, men jeg hadde ennå ikke et fast vitnesbyrd,» medgir han. «Jeg ønsket å snakke med misjonærene.»

Da eldstene kom noen år senere, besvarte de alle hans spørsmål og hjalp ham å forberede seg til å bli døpt og bekreftet.

«Da jeg gikk ned i dåpens vann, var all min tvil borte, og jeg visste at Joseph Smith var en profet og at evangeliet er sant,» sier han. «Jeg var ikke redd, selv om jeg visste at resten av livet ville bli annerledes for meg.»

Han liv er annerledes nå. Som hjemmelærer lærer Sasha å foredle det prestedømme han bærer og å tjene i Herrens rike.

Knapt et år etter sin dåp døpte Sasha sin mor og sin bestefar. Hele hans familie har nå sluttet seg til Kirken, og Sasha er begeistret for å bringe evangeliet til andre.

«Jeg holder på å fylle ut misjonspapirene mine så jeg kan forkynne evangeliet hvor som helst jeg blir kalt og bringe andre til Gud,» sier han. «Hans verk må gå fremover.»

Han førte an

Misha Sukonosov hadde aldri trodd at det å gå på engelskkurs hos misjonærene i Tsjernyje ville lede ham til Jesu Kristi gjengitte evangelium. Men det forandret seg etter flere måneders kurs.

Misha gledet seg over den ånden han følte mens misjonærene lærte ham engelsk. Og da han endelige aksepterte deres invitasjon til å bli med til møter i Kirken, ble han overrasket over å føle den samme ånd der.

Til slutt oppfordret en av eldstene Misha til ganske enkelt å gjøre det han visste var riktig, og la seg døpe.

Misha var klar over at det skulle stort mot til å gå imot familiens tradisjoner. I Ukraina er de fleste medlem av statskirken hele livet. Hans familie var intet unntak.

Hans mor ville han skulle vente noen år med å bli døpt, så han gikk med på å vente til han ble 16. I mellomtiden gikk han i kirken hver uke og begynte å gjøre tjeneste som grenens pianist.

«Det hjalp meg å komme hver søndag, for jeg måtte, ellers hadde de ingen til å spille,» sier Misha.

Da ventetiden endelig var over, ble Misha døpt i elven Desna 1. juli 2006. På det tidspunkt ante han ikke hvor snart familien ville følge hans eksempel.

Hans mor, Olga, begynte å komme til kirken for å få vite mer om sønnens nye religion. Hun kom så ofte at grenspresidenten ba henne spille orgel på nadverdsmøtet så Misha kunne kalles som musikkleder.

Etter at Olga hadde hørt medlemmenes vitnesbyrd, inkludert sin sønns, i seks måneder, utviklet hun selv et vitnesbyrd. Misha døpte sin mor i desember 2006.

Olga spiller fortsatt orgel hver uke. Misha, som nå er 17 år, er travelt opptatt med å hjelpe grenspresidentskapet, være grensmisjonær og lede salmesangen på nadverdsmøtet.

«Jeg vet at Kirken trenger meg,» sier han. «Jeg er så takk-nemlig for disse anledningene til å tjene. Kirken hjelper meg samtidig som jeg hjelper andre.»

De fant troen

I L’viv, en by i vest-Ukraina, begynte Juri Vojnarovich og hans familie å søke etter sannhet da han var bare 10 år gammel. I årevis besøkte de forskjellige kirker. Så inviterte hans onkel dem til en gren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og Juris foreldre ble snart døpt og bekreftet.

«Jeg gikk ikke dit til å begynne med,» sier Juri. «Jeg fortsatte å søke på egen hånd.»

Men hans foreldre, som visste at Kirken var sann, ga ikke opp overfor sønnen. De inviterte Juri til engelskkurs og ungdomsaktiviteter, så vel som søndagsmøter. Til slutt inviterte misjonærene ham selv til engelskkurs.

«Jeg kunne ikke si nei til dem,» sier Juri. Så han gikk. Deretter kom han til kirken. Til sist ble også han døpt.

«Siden har jeg fått mange flere erfaringer som har bygget opp og formet mitt vitnesbyrd og min karakter til den jeg er i dag,» sier han.

«Jeg ser ofte folk som lider på grunn av dårlige valg de har tatt,» sier han. «Jeg forstår at det noen ganger er vanskelig på grunn av fristelser og press fra kamerater, men vi skulle ikke gi opp. Senere kan vi se velsignelsene ved å ha vært lydige.»

Juri, som nå er 17, er grenens misjonsleder og grenssekretær i L’viv.

«Jeg er så takknemlig for Kirken og alt den har gjort for meg,» sier Juri. «Jeg elsker denne Kirken. Jeg oppfordrer alle til å holde fast i jernstangen og aldri slippe taket.»