Samaritan med skrutrekker

Samaritan med skrutrekker

Jeg var opptatt med å samle sammen tingene mine etter å ha undervist i en leksjon for ungpikene, og min mann, Garry, sto bak i klasserommet med vår ett år gamle sønn. Vår tre år gamle sønn, Zach, smatt forbi oss og ut i den folksomme hallen etter en eller annen mot utgangsdøren. Fordi vi begge trodde at den andre hadde Zach, gikk det en stund før vi oppdaget at han var borte.

I samme øyeblikk som vi oppdaget at han var borte, så vi Zach i enden av hallen. Men noe var galt. Kinnene hans var røde, tårene strømmet, og han holdt rundt den høyre hånden. Biskopen vår, som ledet ham i retning av oss, så bekymret ut. Jeg kjente et stikk av skyldfølelse. Sønnen min hadde skadet seg, og jeg hadde ikke vært der for å hjelpe ham.

Biskopen hadde hørt Zachs gjennomtrengende skrik og skyndte seg til unnsetning. Zachs situasjon var straks åpenbar, men ikke løsningen. Fingrene hans hadde kommet i klem mellom den tunge ytterdøren og karmen. Å åpne eller lukke døren forverret bare skaden, dørens bevegelse klemte bare fingrene hans mer, og hånden ble strukket og forårsaket store smerter.

Mens biskopen og et ektepar i menigheten febrilsk prøvde å finne ut hvordan de skulle få løsnet Zachs fingre, kom en bror fra en annen menighet i samme møtehus og så hva som hadde skjedd. Han tok en skrutrekker opp av lommen og satte den inn i glippen mellom døren og karmen. Og med skrutrekkeren som brekkstang utvidet han sprekken nok til å få frigjort Zach.

Over alle lettelsens sukk forklarte vår bror at da han hadde gjort seg klar til søndagens møter om morgenen, opplevde han noe som føltes som en merkelig tilskyndelse om å ta med seg en skrutrekker til kirken. Tilskyndelsen kom så sterkt og klart at han stakk verktøyet i lommen på dressbuksen.

Denne gode tjenestegjerningen, som følge av inspirasjon fra vår himmelske Fader, gjorde et dypt inntrykk på meg og fylte mitt hjerte med takk-nemlighet. Vår himmelske Fader våket over min tre år gamle gutt og tilskyndet en god bror til handling.