Budskap fra Det første presidentskap
Gi akt på profetenes røst
Det er en glede og et privilegium å være en del av denne verdensomspennende kirke og bli undervist og oppløftet av profeter, seere og åpenbarere. Vi medlemmer av denne kirken taler mange språk, og vi kommer fra mange kulturer, men vi har felles de samme velsignelser av evangeliet.
Dette er i sannhet en universell kirke, med medlemmer spredt utover jordens nasjoner som forkynner Jesu Kristi universelle budskap for alle, uavhengig av språk, rase eller etnisk opprinnelse. Vi er alle åndebarn av en levende og kjærlig Gud, vår himmelske Fader, som ønsker at vi skal lykkes på vår reise tilbake til ham.
I sin godhet har han gitt oss profeter til å undervise oss om hans evige sannheter og hjelpe oss å etterleve hans evangelium. I år har vi sagt farvel til en elsket profet, president Gordon B. Hinckley (1910-2008), som ledet oss i mange år inntil Herren kalte ham hjem. Nå fortsetter vi under ledelse av den nye profeten som Herren har kalt til å lede oss, president Thomas S. Monson. I sin store kjærlighet til oss har vår Fader gitt oss profeter for vår tid til å lede oss i en ubrutt rekkefølge siden gjenopprettelsen av dette store verk gjennom profeten Joseph Smith tidlig på 1800-tallet. Vi kommer alltid til å verd-sette våre minner om de første hellige – deres offer, sorg og tårer, men også deres mot, tro og tillit til Herren mens også de fulgte hans profet på sin tid.
Jeg har ingen forfedre blant det nittende århundres pionerer. Men helt fra min første tid som medlem av Kirken har jeg følt et nært slektskap med disse første pionerene som krysset slettene. De er mine åndelige forfedre, slik de er for hvert eneste medlem av Kirken, uansett nasjonalitet, språk eller kultur. De etablerte ikke bare et trygt sted i Vesten, men også en åndelig grunnvoll for å bygge opp Guds rike i alle nasjoner i verden.
Vi er alle pionerer
Når nå budskapet om Jesu Kristi gjengitte evangelium blir mottatt rundt om i verden, er vi alle pionerer i vår egen sfære og situasjon. Det var i den urolige etterkrigstiden etter 2. verdenskrig i Tyskland min familie fikk høre om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. George Albert Smith (1870-1951) var president da. Jeg var bare et lite barn, og vi hadde mistet alle materielle eiendeler to ganger på bare syv år. Vi var flyktninger med en usikker fremtid. Men i løpet av de samme syv årene fikk vi mer enn vi noensinne kunne ha kjøpt for noe pengebeløp. Vi fant et himmelsk tilfluktssted, et forsvar mot fortvilelse: Jesu Kristi gjengitte evangelium og hans kirke, ledet av en sann og levende profet.
I denne perioden av min barndom lekte jeg i utbombede hus og vokste opp med de alltid tilstedeværende konsekvensene av en tapt krig og bevisstheten om at mitt eget land hadde påført mange nasjoner fryktelig smerte i den grusomme 2. verdenskrig.
Den gode nyheten om at Jesus Kristus har gjennomført den fullkomne forsoning for menneskeheten og derved forløser alle fra graven og belønner enhver ifølge vedkommendes gjerninger, var den helbredende kraft som bragte meg håp og fred igjen.
Uansett hvilke utfordringer vi har, kan våre byrder bli lette hvis vi ikke bare tror på Kristus, men også på hans evne og hans kraft til å rense og trøste oss. Vårt liv blir leget når vi aksepterer hans fred.
President David O. McKay (1873-1970) var profet da jeg var tenåring. Det virket som jeg kjente ham personlig. Jeg kunne føle hans kjærlighet, godhet og verdighet. Han ga meg selvtillit og mot i min ungdom. Selv om jeg vokste opp tusenvis av kilometer borte i Europa, følte jeg at han stolte på meg, og jeg ønsket ikke å skuffe ham.
En annen kilde til styrke var et brev som apostelen Paulus skrev mens han var i fengsel. Det var skrevet til Timoteus, hans mest betrodde medarbeider og venn. Han skrev:
«For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.
Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd» (2. Timoteus 1:7-8).
Disse ordene fra en av vår Frelsers apostler i oldtiden hadde stor betydning for meg i etterkrigstiden, og det har de den dag i dag. Hvor mange av oss er det likevel ikke som lar frykt få kontroll over vårt liv i denne tiden med internasjonal uro, økonomisk og politisk usikkerhet og personlige utfordringer?
En konsekvent røst
Gud taler til oss med konsekvent røst. Gud vil behandle hele den menneskelige familie likt. Vi kan være i en stor menighet eller en liten gren, klima eller vegetasjon kan være forskjellig, kulturell bakgrunn og språk kan variere, og hudfargen kan være totalt forskjellig. Men det gjengitte evangeliums universelle kraft og velsignelser er tilgjengelig for alle, uavhengig av kultur, nasjonalitet, politisk system, tradisjon, språk, økonomisk situasjon eller utdannelse.
I dag har vi igjen apostler, seere og åpenbarere som er vaktmenn på tårnet, budbringere om himmelsk, helbredende sannhet. Gud taler til oss gjennom dem. De er ytterst klar over de forskjellige omstendigheter vi medlemmer lever i. De er i denne verden, men ikke av denne verden. De viser vei, og de tilbyr hjelp for våre vanskeligheter, ikke gjennom denne verdens visdom, men fra en evig kilde.
For bare få år siden sa president Thomas S. Monson i et budskap fra Det første presidentskap: «Vår tids problemer avtegner seg illevarslende foran oss. Omgitt av tidens sofistikerte levemåte ser vi mot himmelen for å få den ufeilbarlige angivelse av retning, slik at vi kan trekke opp en klok og riktig kurs og følge den. Han som vi kaller vår himmelske Fader, vil ikke unnlate å svare på vår oppriktig bønn.»1
Vi har en levende profet på jorden igjen, president Thomas S. Monson. Han kjenner til våre utfordringer og vår frykt. Han har inspirerte svar. Det er ingen grunn til å frykte. Vi kan ha fred i vårt hjerte og fred i vårt hjem. Vi kan alle øve god innflytelse i denne verden ved å følge Guds bud og stole på sann omvendelse, forsoningens kraft og tilgivelsens mirakel.
Profetene taler til oss i Herrens navn og med guddommelig klarhet. Mormons bok bekrefter: «For Gud Herren gir lys til forståelse, for han taler til menneskene på deres eget språk så de kan forstå» (2. Nephi 31:3).
Det er vårt ansvar ikke bare å lytte, men også handle ifølge hans ord, så vi kan gjøre krav på ordinansenes velsignelser og det gjengitte evangeliums pakter. Han sa: «Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte» (L&p 82:10).
Vi kan til tider føle oss overveldet, såret eller i ferd med å miste motet når vi prøver så hardt å være perfekte medlemmer av Kirken. Jeg forsikrer dere om at det er balsam i Gilead. La oss lytte til profetene i vår tid når de hjelper oss å fokusere på det som er sentralt i Skaperens plan for den evige fremtid for hans barn. Herren kjenner oss, han elsker oss, han ønsker at vi skal lykkes, og han oppmuntrer oss ved å si: «Og se til at alt … gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at [menn eller kvinner] skal løpe hurtigere enn [de] har styrke til… [Men det er] nødvendig for [dem] å være flittige» (Mosiah 4:27).
Følg deres rettledning
Er vi flittige når det gjelder å etterleve Guds bud, uten at vi løper utover vår styrke? Eller slentrer vi bare bedagelig omkring? Bruker vi vår tid, våre talenter og midler klokt? Konsentrerer vi oss om det som er viktigst? Følger vi profetenes inspirerte veiledning?
Ett eksempel av stor betydning for menneskeheten er å styrke vår egen familie. Prinsippet om familiens hjemmeaften ble gitt oss i 1915. President McKay minnet foreldre igjen i 1964 om at «ingen annen suksess kan kompensere for at man svikter i hjemmet».2 I 1995 oppfordret vår tids profeter hele verden til å styrke familien som samfunnets grunnleggende enhet.3 Og i 1999 erklærte Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum så kjærlig: «Vi råder foreldre og barn til å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter. Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle.»4
La oss i ydmykhet og tro fornye vår hengivenhet og plikttroskap med hensyn til å følge profetene, seerne og åpenbarerne med all flid. La oss lytte og bli belært og oppbygget av dem som har alle rikets nøkler. Og når vi lytter og følger dem, måtte da vårt hjerte bli forandret slik at vi vil ha et sterkt ønske om å gjøre godt (se Alma 19:33). Slik vil vi bli pionerer når det gjelder å bygge et åndelig fundament som vil etablere Kirken over hele verden, slik at Jesu Kristi evangelium kan bli en velsignelse for alle Guds barn og forene og styrke våre familier.