Langsiktig bistand hjelper tsunamiofre på veien tilbake til et normalt liv
Det var en lang prosess for Sukardi og hans familie fra Indonesia å bli ferdig med det grusomme som hadde hendt og finne håp etter tsunamien i 2004, som rammet mange kystområder i Sydøst-Asia.
«Vi trodde det var verdens ende. Det var helt utrolig,» sa Sukardi, idet han tenkte tilbake til 26. desember 2004, den dagen et massivt undersjøisk jordskjelv inntraff utenfor kysten av Indonesia og forårsaket en tsunami som tok livet av over 225 000 mennesker i 11 land. «Men vi lever, vi er sammen og vi er lykkelige.»
Sukardi mistet, i likhet med tusenvis av andre, familiemedlemmer og venner, sitt hjem, sin eiendom og nesten sitt eget liv. Etter å ha blitt tatt av tsunamibølgen, klarte han å gripe fatt i en kokospalme og klamre seg til den mens han ventet på at flomvannet skulle trekke seg tilbake.
Sammen med familiemedlemmer, som alle har lignende overlevelseshistorier, bor Sukardi nå i et hus som ble bygget med hjelp fra Kirkens veldedighetstjeneste, en avdeling av Kirkens humanitærtjeneste, som et ledd i Kirkens innsats for å hjelpe de overlevende etter tsunamien.
Langsiktig gjenoppbygging
Kirkens nødhjelpsinnsats i månedene etter tragedien sørget for nødvendigheter som mat, hygienepakker, legemidler og klær. På grunn av medlemmenes betydelige bidrag, begynte imidlertid Kirken å planlegge mer langsiktig hjelp. Som et ledd i den langsiktige innsatsen fikk fiskere og snekkere arbeid med å bygge over 130 fiskebåter for å erstatte noen av dem som var blitt ødelagt. Det ble leid inn mannskap til å kjøre svære skovlgravemaskiner for å gjenoppbygge dikene rundt rekefarmene. Symaskiner, vevstoler, tohjulstraktorer og andre redskaper ble distribuert for å oppmuntre innbyggerne til å prøve å bli selvhjulpne igjen.
«Hele det første året fokuserte vi på å gi folk arbeidsmuligheter og hjelpe enkeltpersoner å komme i arbeid igjen,» sa Brett Bass, leder for Kirkens humanitærtjeneste. «Deretter så vi på våre ressurser, fant frem til de mest presserende behovene og rettet vår innsats mot permanent gjenoppbygging.»
Kirkens innsats omfattet blant annet å bygge samfunnshus, hjem, skoler, helsesentre og drikkevannsanlegg – noe som var mulig på grunn av en enorm hjelpevilje og sjenerøsitet fra mange. I nødens stund bidro Kirkens medlemmer fra hele verden til å gjøre dette hjelpearbeidet mulig.
Kirkens monumentale innsats i Indonesia ble avsluttet i desember 2007. De største prosjektene var oppføring av 902 boliger, 3 samfunnshus, 15 skoler og 3 fullt utstyrte helsesentre. I tillegg ble en sykehusfløy gjenoppbygget, og det ble sørget for rent drikkevann i 24 landsbyer.
Gjenoppbygging av hjem og liv
Abdul Samad bodde i provisoriske brakker i to og et halvt år før han og hans familie flyttet inn i sitt nye hjem. Han mistet sin hustru og hennes mor i flodbølgen, men håper nå å kunne gjøre livet bedre for resten av sin familie, tre døtre og en sønn.
Hver av de 902 boligene som ble bygget er på 44 kvadratmeter. De mange hundre mottakerne sa ofte at de mente de nye boligene var de beste som noensinne var bygget, og at de ville gå i arv til deres barn og barnebarn. De likte fargene og flisene på gulvene, og de var takknemlige for å få noe som var så solid og pålitelig.
«Da jordskjelvet inntraff og tsunamien fulgte, var det første de gjorde, om de var inne i huset, å løpe ut,» sa Jeff McMurdo fra en internasjonal hjelpeorganisasjon som samarbeidet med Kirken om å bygge boligene. «Fra første øyeblikk løp de. Når de så endelig får nøklene til et hus, kan de for første gang til en viss grad begynne å legge tragedien bak seg.»
Skoler bygges og håpet vokser
Kirken fortsatte gjenoppbyggingsarbeidet i samarbeid med den muslimske hjelpeorganisasjonen Islamic Relief og adventistenes hjelpeorganisasjon. Sammen bygget de 15 skoler, lærte opp nye lærere og utarbeidet pensummateriell og læreplaner.
Mange av lærerne i området mistet livet i tsunamien, og derfor var det stor mangel på lærere. Kamaruzzaman, en lærer fra Banda Aceh, er en av bare to lærere fra hans skole som overlevde. Etter å ha mistet bygninger, lærere og barn, fungerte skoleverket svært provisorisk frem til disse nye skolene ble bygget.
«De har brukt en midlertidig bygning som skole – et samfunnshus hvor det er ca. 40 elever i samme rom,» sier Kamaruzzaman, som nå er rektor ved en av de nye skolene. «Elevene har nå en bedre skole som gjør det lettere å lære. De har nå større håp for fremtiden.»
Hver skolebygning ble møblert med pulter, tavler og biblioteker for å gi barna et godt læremiljø. Etter hvert som nye lærere kom til, ble det lagt vekt på opplæring og utarbeidelse av nytt pensummateriell.
Herliana, en utdannelseskoordinator fra den muslimske hjelpeorganisasjonen, sier at hun er stolt over å få være en del av dette prosjektet. «Det var ingen skoler, og det var svært få faglærte lærere igjen,» sier hun. «Dette har vært et stort bidrag til lokalsamfunnene. Sammen bidrar vi til å gjøre livet til barna, lærerne, foreldrene og familiene, litt bedre.»
Rent vann
Fauziah, en livlig og smilende kvinne, driver nå vannanlegget i sin lille landsby nær Bireuen i Aceh-provinsen. I denne stillingen fører hun opptegnelser og tar imot vannavgift fra dem som bruker det nye anlegget.
I samarbeid med en internasjonal hjelpeorganisasjon gjennomførte Kirken drikkevannsprosjekter i 24 landsbyer. Arbeidet besto i å renovere brønner, installere lagringstanker, forbedre hygienen og oppgradere leveringssystemene. På grunn av denne innsatsen har 20 000 mennesker nå tilgang på rent vann.
«Før var det vanskelig å få tak i godt vann, og det tok lang tid å skaffe det,» sier Fauziah, og uttrykker takknemlighet for at hun kan hente vann rett utenfor hjemmet sitt. «Nå vil våre barn bli sunnere og få en bedre fremtid.»
Det ble også bygget anlegg for bading og klesvask i landsbyene, og innbyggerne fikk opplæring i hvordan de skulle vedlikeholde anleggene og holde dem rene.
Helseomsorgen bedres
Hver landsby fikk opplæring i personlig hygiene, men innsatsen for å bedre helseomsorgen var atskillig mer omfattende enn som så, med oppføring av tre fullt utstyrte helsesentre og gjenoppbygging av en sykehusfløy.
«Det er stort behov for dette,» sier Syarman, en lokalpolitiker i Bireuen-distriktet, hvor medisinsk hjelp først kunne mottas etter en gåtur på 15 kilometer. «Vårt folk vil nå kunne få nødvendig medisinsk hjelp nær sine hjem. Det er bedre enn før, og vi er takknemlige.»
Kirken organiserte også opplæring av leger og helsepersonell og sørget for nødvendig medisinsk utstyr.
På Herrens måte
For Bill og Linda Hamm fra Anchorage, Alaska, bød arbeidet på en personlig utfordring: De ble kalt til humanitærtjenestemisjonærer med ansvar for å føre tilsyn med hjelpearbeidet etter tsunamien i Indonesia. «Vi ble motivert av utfordringene og overveldet av muligheten,» sier bror Hamm.
Denne muligheten ble også gitt til Jim og Karen Greding fra Thousand Oaks, California, et ektepar som ble kalt til å føre tilsyn med prosjektene etter at bror og søster Hamm var ferdige med sin 18 måneder lange misjon. Deres oppdrag var å være til stede og kontrollere arbeidet som ble utført, og i så måte var de representanter ikke bare for Kirken, men også for de mange som hadde bidratt økonomisk.
«Vi skulle føre tilsyn med kvaliteten på arbeidet og sørge for at pengene som ble tildelt prosjektene ble brukt på en god måte,» sier søster Greding. Det var representanter for Kirken til stede på alle stadier av prosessen, noe som i tillegg til deres finansieringsmetoder skilte Kirken ut fra andre organisasjoner.
«Vi så på våre midler som hellige, og gjorde alt som sto i vår makt for å sørge for at disse midlene ble brukt effektiv og ikke sløst bort,» sier Bill Reynolds, leder for hjelpearbeidet ute i felten. «Mange organisasjoner stiller midler til rådighet, og venter og ser hva som skjer gjennom rapporter som kommer en sjelden gang iblant. Vi stilte midlene til rådighet løpende, avhengig av at klare forventninger ble oppnådd, noe vi personlig førte tilsyn med. Organisasjonene vi samarbeidet med visste at om vi sa vi ville ha noe gjort på en bestemt måte, måtte de innfri disse forventningene.»
Håpet vender tilbake
Kirken fokuserte på å hjelpe Indonesia og innbyggerne der å ta et enkelt skritt fremover, et skritt bort fra tragedien og smerten, et skritt i retning av et normalt liv. Selv om denne innsatsen bare spilte en liten rolle blant de mange enkeltpersoner og organisasjoner som tilbød tsunamiofrene hjelp, kunne misjonærene bidra med sin kjærlighet, medlemmenes kjærlighet og Kristi rene kjærlighet.
«Vi fikk ikke lov til å proselytere, men vi representerte Herren og prøvde å bære vårt vitnesbyrd gjennom vårt arbeid og ved å være vennlige, høflige og ganske enkelt smile,» sier søster Hamm. «Noen ganger fikk vi muligheten til å forklare hvor midlene kom fra, og vi fortalte om vår profet, at han ba om en 24-timers faste og at pengene som ellers ville ha gått til mat måtte doneres til et spesielt fond. Jeg tror Ånden bar vitnesbyrd og at de forsto at det fantes mennesker over hele verden som var glad i dem.»
Sporene etter tsunamien er fremdeles veldig tydelige, men innbyggerne har uttrykt takknemlighet for enhver innsats som er gjort på deres vegne.
«Dette er ganske enkelt en opplevelse man aldri kan glemme, og ingen som reiser til disse områdene vil kunne unngå å se sporene etter ødeleggelsene der hvor land ble til hav for godt, og der så mange mistet sitt liv og sine kjære,» sier søster Greding. «Men mange som var mistenksomme overfor kristne har forandret syn. Noen stirret på oss, men mesteparten sa på sin begrensede engelsk: “Takk skal du ha.” Dette hørte vi ofte.»