Med tro i sine steg…og en sang i hjertet
En 40 kilometer lang spasertur hindret ikke det brasilianske medlemmet Paulo Tvuarde i å komme trofast til kirken.
Alltid når jeg hører eller synger teksten til «Våre gjerninger og tanker»1 eller «Kan hende det er på fjellets sti»2, kan jeg ikke la være å tenke på Paulo Tvuarde.
Jeg møtte Paulo en varm dag i det sydlige Brasil. Kirkens møter var slutt, og møtehuset var nesten tomt, bortsett fra noen medlemmer som satt i vestibylen. Min mann, som på det tidspunkt presiderte over Brasil Curitiba misjon, satt i møte med Edson Lustoza Araújo, distriktspresidenten fra Guarapuava i Paraná.
«Søster Paulsen,» sa bror Jason Sousa, som var rådgiver for min mann, «la du merke til den broren som satt i vesti-bylen med leire på støvlene sine?»
Mange veier i det sydlige Brasil har rød jord, så det å ha leire på skoene er ikke uvanlig.
«Mener du den tynne, mørkhårede mannen i slutten av 20-årene?» spurte jeg.
«Ja, han heter Paulo Tvuarde. Han går til kirken nesten hver eneste søndag, unntatt når sølen er så dyp at han ikke greier det. Det har han gjort i 14 år – siden han var 15.»
«Hvor langt går han?» spurte jeg, og var ikke forberedt på bror Sousas svar.
«Å, 40 kilometer,» sa han nøkternt. «Han går hjemmefra ved 3-tiden på natten for å komme tidsnok til kirken. Det tar ham åtte timer.»
Da jeg raskt omregnet kilometer til miles, forsto jeg at bror Tvuarde gikk 25 miles på sine ben for å komme til kirken i Guarapuava!
«Hvorfor gjør han det?» spurte jeg vantro.
«Fordi han har tro på at Kirken er sann.»
«Ja, naturligvis,» sa jeg, litt flau over det åpenbare svaret. «Det jeg mente, var – hvorfor må han gå så langt?»
Bror Sousa forklarte at Paulo bodde på landet og drev familiens gård så hans 74 år gamle mor, som hadde dårlig hjerte, kunne bo i Guarapuava hvor hun kunne få legebehandling. President Lustoza var hennes hjertespesialist.
«Paulo bor alene, pløyer markene og fórer de få dyrene de har,» sa bror Sousa. «Han har hverken elektrisitet eller rennende vann. Gården ligger åtte kilometer fra nærmeste bussholdeplass. Og enda verre, bussen går ikke på lørdager og søndager. Derfor går han til kirken.»
President Lustoza, som hadde kommet inn i følge med min mann, sa at Paulo vanligvis var tilstede tre av fire søndager. «Han kommer så sant ikke veiene er ufremkommelige,» sa han. «Han overnatter fra søndag så han kan ta bussen hjem på mandag.»
Hvis Paulo kom til kirken tre av fire søndager, da gikk han mer enn 300 timer på sine ben ved å gå nær 1600 kilometer pr. år bare for å gå i kirken!
Når han er hjemme på gården, har Paulo funnet en måte å dele evangeliet med andre på. «Jeg fant ut at mens jeg går bak hesten med plogen, kan jeg synge salmer av full hals,» sier han smilende. «Naboene mine som også er ute på jordene, hører det og spør hva jeg synger. På den måten kan jeg forkynne evangeliet.»
Å gå til kirken var ikke det eneste uvanlige Paulo gjorde i utøvelsen av sin tro. To ganger i året reiste han 530 kilometer for å komme til São Paulo Brasil tempel. På en av disse tempelturene ble han presentert for Rita de Cássia de Oliveira, som arbeidet i templet. Odete Lustoza, president Lustozas hustru, hadde tidligere truffet Rita i templet og oppmuntret Paulo til å skrive til henne.
Rita var vant til å bo i en storby, og hun var glad i vennene sine og velsignelsen ved å tilhøre en menighet med møtehus like i nærheten. Men etter en tid med fjernoppvartning som resulterte i at hun ble viet til Paulo i São Paulo tempel i 2003, flyttet Rita til ham på gården.
Hun har tilpasset seg gårdslivet og er takknemlig for den velsignelse tempelekteskap er. «Det vanskeligste var å finne en ektemann,» sa hun. «Resten kan jeg venne meg til.»
Når Paulo pløyer i dag, prøver han fremdeles å så evangeliets frø ved å synge salmer for sine naboer, og han tilbakelegger fremdeles 40 kilometer for å komme til kirken i Guarapuava. Men nå gjør han det sammen med Rita og deres sønn, Saulo, og istedenfor å dra av sted tidlig søndag morgen, tar de ukens siste buss sent fredag kveld. Etter å ha tilbragt helgen sammen med de hellige og vært tilstede på søndagsmøtene, reiser de hjem til gården med buss mandag morgen – lykkelige over å ha vært der Herren vil de skal være.