2019
Johannes: Disippelen som Jesus elsket
Januar 2019


Johannes: Disippelen som Jesus elsket

Det nye testamentes skrifter forbundet med Johannes den elskede, fremstiller ham både som lærer og et forbilde for vårt eget disippelskap.

Bilde
John at the Last Supper

Detalj fra Det siste måltid, av Carl Bloch

Nest etter Peter er Johannes kanskje den mest kjente av Jesu opprinnelige tolv apostler. Han og hans bror Jakob var sammen med Peter i noen av de viktigste øyeblikkene i Frelserens jordiske virke, og han har tradisjonelt blitt forbundet med fem forskjellige bøker i Det nye testamente.1 Hans personlige nærhet til Herren antydes i Johannes 13:23: “En av disiplene, han som Jesus elsket, satt til bords ved Jesu side.” Gjennom alle tider har kristen kunst reflektert dette bildet, og fremstilt Johannes som en ung mann som ofte hviler i Frelserens armer. Dette er opphavet til hans unike tittel, Johannes den elskede, men hans vitnesbyrd og misjon viser aspekter ved å være disippel som vi alle kan dele.

Johannes, sønn av Sebedeus

Johannes’ hebraiske navn, Yohanan, betyr “Gud har vært nådig”. De fleste av detaljene vi kjenner om ham kommer fra de tre første evangeliene, som forteller historien om Frelserens jordiske virke, stort sett fra samme perspektiv. De er alle enige om at Johannes var sønn av en velstående galileisk fisker som het Sebedeus, som eide sin egen båt og var i stand til å leie dagarbeidere til å hjelpe ham og hans sønner med arbeidet deres. Johannes og broren hans, Jakob, hadde også et samarbeid med brødrene Peter og Andreas, og alle fire forlot sin fiskevirksomhet da Jesus kalte dem til å følge ham som disipler på heltid.2

Bilde
Jesus calling fishermen

Kristus kaller apostlene Jakob og Johannes, Edward Armitage (1817–96) / Sheffield Galleries and Museums Trust, UK / © Museums Sheffield / The Bridgeman Art Library International

Selv om evangeliene ikke nevner Sebedeus igjen, ble moren til Jakob og Johannes en tilhenger av Jesus og gikk i forbønn til Jesus på vegne av sine sønner, og var tilstede ved korsfestelsen.3 Moren til Jakob og Johannes, som vanligvis blir kalt Salome, kan også ha vært en søster av Maria, Jesu mor, noe som gjør dem til søskenbarn av Jesus og slektninger av døperen Johannes.4

Kort tid etter at han ble kalt, ble Johannes vitne til mange av Herrens tidlige mirakler og læresetninger.5 Å se disse miraklene og lytte til taler som Bergprekenen, forberedte utvilsomt Johannes på øyeblikket da Jesus kalte ham som en av sine tolv apostler.6 Blant disse spesielle vitnene dannet Peter, Jakob og Johannes en indre krets av nære disipler som var tilstede ved viktige øyeblikk i Jesu jordiske virksomhet:

  • Da han vekket Jairus’ datter, fikk de på nært hold oppleve Herrens makt over døden.7

  • På Forklarelsens berg så de Jesus åpenbart i sin herlighet og hørte Faderen vitne om at Jesus var hans Sønn som han hadde velbehag i.8

  • På Oljeberget hørte de ham uttale sin siste profeti om de siste dager.9

  • I Getsemane var de i nærheten da Frelseren begynte sitt store forsoningsverk.10

Akkurat slik Jesus Kristus ga Simon tilnavnet Kefas, eller Peter, som betyr “klippe”, ga han også Jakob og Johannes tittelen Boanerges, eller “tordensønner”.11 Fordi de spurte Jesus om de skulle nedkalle ild over en samaritansk landsby som hadde forkastet ham (se Lukas 9:51–56), kan dette kallenavnet antyde at de var bråsinte, eller i det minste svært viljesterke. Det er imidlertid like sannsynlig at navnet ble gitt i påvente av de mektige vitnene som de kunne bli, akkurat slik Peters navn trolig ikke sa så mye om hans tidligere hengivne, men impulsive karakter, som den gjorde om hans bestemthet og styrke etter Jesu oppstandelse.12

I Apostlenes gjerninger er Johannes fremstilt som en sterk og stødig ledsager av Peter. Johannes var sammen med Peter da han helbredet den lamme mannen i tempelet, og sammen forkynte de frimodig foran de jødiske lederne i Jerusalem. Sammen reiste de to apostlene til Samaria for å overdra Den hellige ånds gave til samaritanene som Filip hadde undervist og døpt.13

Likevel er det i skriftene som er forbundet med Johannes, at vi tydeligst ser ham som et mektig vitne om sin herre og venn Jesu Kristi guddommelighet. Disse bøkene i Det nye testamente fremstiller Johannes både som en lærer og et forbilde for oss i vårt eget disippelskap.

Elsket disippel

Det er interessant å merke seg at Johannes aldri nevnes i evangeliet som tradisjonelt har blitt tilskrevet ham. Johannes-evangeliet nevner bare de to Sebedeus-sønnene én gang, i siste kapittel, hvor de var to av de syv disiplene som møtte den oppstandne Herren ved Gennesaretsjøen. Men ikke engang der er de nevnt ved navn. I stedet har overleveringer, underbygget av gjenopprettelsens hellige skrifter,14 identifisert Johannes som den anonyme “disippelen som Jesus elsket”, som var tilstede under det siste måltid, ved korsfestelsen og den tomme graven, samt da Jesus viste seg for siste gang ved Gennesaretsjøen.15

Han kan også ha vært den “andre disippelen” som, sammen med Andreas, hadde vært en tilhenger av døperen Johannes og hørt ham vitne om at Jesus var Guds Lam (se Johannes 1:35–40), og det er sannsynlig at han var disippelen som fulgte Peter etter at Jesus ble arrestert, og hjalp Peter å få tilgang til yppersteprestens gård (se Johannes 18:15–16).

I Johannes-evangeliet fremstår den elskede disippelen som en nær, personlig venn av Herren. I tillegg til Marta, Lasarus og Maria er Johannes uttrykkelig beskrevet i dette evangeliet som en som Jesus elsket (se Johannes 11:3, 5). Hans plassering ved bordet under det siste måltid gjenspeilte ikke bare heder, men også nærhet.

I tillegg til hans vennskap med Frelseren, viser andre skriftsteder at han var et mektig vitne om de viktigste hendelsene i Jesu misjon: Han sto ved foten av korset for å vitne om Herrens død som et offer for synd, løp til graven etter oppstandelsen for å bekrefte at den var tom, og så den oppstandne Frelseren.

To ganger nevner Johannes-evangeliet at det er basert på den elskede disippelens øyenvitnebeskrivelser om at vitnesbyrdet hans er sant,16 noe som gjenspeiler Joseph Smiths nye tittel på evangeliet, “Johannes’ vitnesbyrd”.17

Selv om forskerne fremdeles er uenige om hvem den elskede disippelen var, hvis det var apostelen Johannes, så var han kilden til stoffet i evangeliet, selv om han ikke var dets opprinnelige forfatter.18 Hvordan kunne det da ha seg at han forble anonym og aldri ble direkte identifisert som apostelen Johannes? Svaret kan delvis være at han ønsket at hans egne erfaringer skulle være forbilder for troende og disipler i enhver tidsalder. Ved å være anonym kunne han gjøre det mulig for oss å sette oss inn i hans erfaringer, lære å elske og bli elsket av Herren og få vårt eget vitnesbyrd, som vi så blir bedt om å dele med andre.

Brevene: 1, 2 og 3 Johannes

I likhet med Johannes-evangeliet er det ingen av de tre brevene som tilskrives Johannes, som nevner ham direkte. Ikke desto mindre er 1 Johannes, som er mer en doktrinær avhandling enn et faktisk brev, nært forbundet med evangeliet i dets stil og emner, som omfatter betydningen av kjærlighet og lydighet, temaer som Frelseren underviste i Johannes’ beretning om det siste måltid.

1 Johannes ble skrevet etter evangeliet, og begynner med å erklære forfatterens vitnesbyrd om Herren Jesus Kristus, “som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord” (1 Johannes 1:1; uthevelse tilføyd). I tillegg til å omformulere åpningslinjene av Johannes-evangeliet, understreker forfatteren sitt sterke, personlige og fysiske vitnesbyrd om Jesus Kristus, som var Guds ord som i bokstavelig forstand ble til kjød.

De tidlige kristne, som var bokens opprinnelige målgruppe, hadde tilsynelatende opplevd intern splittelse med en gruppe som forfektet misoppfatninger om at Jesus hadde forlatt Kirken.19 I 1 Johannes er ikke forfatteren bare et vitne. Han er en autoritet, som er kalt til å korrigere falsk lære og som er pålagt å besvare trusler mot troen fra antikrister og falske ånder (se 1 Johannes 2:18–27; 4:1–6). Oppgaven hans var også å oppmuntre dem som holdt seg trofaste, ved å dele meningsfylte sannheter om Gud og Kristus og viktigheten av fortsatt tro og rettferdighet.

I 2 og 3 Johannes kaller han seg ganske enkelt “den eldste”, og fortsetter å legge vekt på kjærlighet og lydighet og farene ved falske lærere og dem som forkaster Kirkens rette myndighet.20

Alle tre av disse bøkene lærer oss hvor viktig det er med fortsatt hengivenhet til den åpenbarte Jesus Kristus.

Åpenbareren

Av de fem bøkene som tilskrives ham, er det bare Åpenbaringen som faktisk bruker navnet Johannes. Her identifiseres forfatteren tre ganger ved dette navnet i de innledende versene (se Åpenbaringen 1:1, 4, 9). Foruten å identifisere seg som Guds tjener, gir forfatteren ingen annen indikasjon på sin stilling eller sitt kall, men de fleste tidlige kristne autoriteter trodde at han var Johannes, sønn av Sebedeus.

Mormons bok og Lære og pakter bekrefter at apostelen Johannes hadde fått en spesiell fullmakt til å motta og skrive ned synene han fikk.21 Åpenbaringen er en innviklet og tungt symbolsk bok som hadde til hensikt å trøste og berolige kristne som led under forfølgelse eller prøvelser i enhver tidsalder, samtidig som den åpenbarer Jesu Kristi rolle gjennom hele historien.

Selv om det er to forskjellige oppfatninger om når Johannes skrev Åpenbaringen – den første anslått til 60-tallet e.Kr., under keiser Neros regjeringstid, og den siste til 90-tallet e.Kr., under keiser Domitianus’ regjeringstid – så var begge dateringer etter Peters martyrdød, noe som gjorde Johannes til den gjenlevende seniorapostelen.

Kallet hans var imidlertid ikke bare å motta og skrive ned synene som finnes i boken. I et av synene hans ba en engel Johannes åpenbareren om å ta en liten bok, eller skriftrull, og spise den. Selv om den var velsmakende til å begynne med, gjorde den magen hans bitter, noe Joseph Smith tolket som en fremstilling av hans misjon for å hjelpe til med Israels innsamling som en del av alle tings gjenopprettelse (se Åpenbaringen 10:9–11; Lære og pakter 77:14). Denne oppgaven var mulig på grunn av Johannes’ fortsatte tjenestegjerning etter at han ble forklaret. Selv om kommentatorer både før og nå har vært uenige om betydningen av Jesu uttalelse til Peter om Johannes’ skjebne på slutten av evangeliet (se Johannes 21:20–23), mottok Joseph Smith en åpenbaring som bekrefter at Johannes’ misjon vil fortsette som en forklaret person frem til Frelserens komme (se Lære og pakter 7:1–6). Med andre ord profeterte han ikke bare om endetiden, men oppgaven hans omfatter også å bidra til å oppfylle disse profetiene, så vel som å bevitne oppfyllelsen av alt det som ble åpenbart for ham.

Selv om våre oppgaver kanskje ikke er like storslagne, lærer Johannes’ eksempel oss at vår kjærlighet til Jesus Kristus hjelper oss å ta imot våre egne kall og utfordringer i livet, uansett hvor bittersøte de til tider kan virke.

Bilde
John and Peter at the tomb

Johannes var et mektig vitne om de viktigste hendelsene i Jesu misjon, og sto ved foten av korset for å vitne om Herrens død, løp til graven etter oppstandelsen for å bekrefte at den var tom, og så den oppstandne Frelseren.

Johannes og Peter ved graven, av Robert Theodore Barrett

Vi kan også bli elskede disipler

Johannes var et ledende medlem av Jesu opprinnelige tolv apostler, en som hadde et nært personlige forhold til Frelseren og hadde viktige roller som hans vitne, som en leder i Kirken og som åpenbarer. Men måten han valgte å fremstille seg som den elskede disippelen i evangeliet som bærer hans navn, gjør det mulig for ham å være et forbilde for oss alle i vårt eget disippelskap. Han lærer oss at vi, som etterfølgere av Jesus Kristus, alle kan få hvile i hans kjærlighets armer, en kjærlighet vi best oppnår gjennom ordinanser som den han innstiftet under det siste måltid. Vi kan også på symbolsk vis stå ved foten av korset, vitne om at Jesus døde for oss og gå videre med håp om selv å få vite at Herren lever. Som elskede disipler er vårt kall, i likhet med Johannes’, å dele dette vitnesbyrdet med andre, bære vitnesbyrd om sannheten og utføre ethvert kall som kommer til oss, inntil Herren kommer igjen.

Noter

  1. Det er interessant å merke seg at Åpenbaringen erklærer direkte at dens forfatter var Johannes (se Åpenbaringen 1:1, 4). Ingen av evangeliene, herunder Johannes, nevner sin forfatter. Tidlige kristne overleveringer forbandt imidlertid den elskede disippelen i Johannes-evangeliet med apostelen av samme navn. Du finner en drøfting av beviser, vitenskapelige drøftinger og innsikt fra gjenopprettelsen om denne identifikasjonen, i note 17. 1 Johannes identifiserer på samme måte heller aldri forfatteren, men bokens stil og emnene den tar for seg, forbinder den tett med Johannes-evangeliet. 2 og 3 Johannes tilskrives bare “den eldste”, men tidlige kristne overleveringer forbandt dem med forfatteren av Johannes og 1 Johannes.

  2. Se Markus 1:19–20; se også Matteus 4:21–22; Lukas 5:10–11. De fleste forskere er enige om at Markus ble skrevet først, en gang på midten av 60-tallet e.Kr., og at Matteus og Lukas ble skrevet en gang på 70- eller tidlig på 80-tallet e.Kr. Som følge av dette kan vi, ved å lese henvisninger fra Markus først, se hvordan Matteus og Lukas tilføyde eller tilpasset den første beretningen.

  3. Mens Markus 10:35–37 forteller at Jakob og Johannes ba om å få sitte på høyre og venstre side av Jesus i hans rike, tilføyer Matteus 20:20–21 at denne anmodningen egentlig kom fra deres mor. Du kan lese om hennes tilstedeværelse ved korsfestelsen og senere ved den tomme graven, i Markus 15:40; 16:1–8; se også Matteus 27:55–56; Lukas 23:49, 55; 24:1–10 og Johannes 19:25.

  4. Du finner ytterligere drøfting om disse mulige forbindelsene til Salome, så vel som mer bakgrunnsinformasjon om Sebedeus’ familie og fiskevirksomhet, i R. Alan Culpepper, John, the Son of Zebedee: The Life of a Legend (2000), 7–23.

  5. Se Markus 1:21–31, 40–45; 2:1–12; 3:1–6; se også Matteus 8:1–4; 9:1–8; 12:9–14; Lukas 4:33–39; 5:12–15, 17–26; 6:6–11.

  6. Du finner Bergprekenen i Matteus 5–7. Du finner beretningen om da Johannes og de andre opprinnelige apostlene ble kalt, i Markus 3:13–19; se også Matteus 10:2–4; Lukas 6:13–16.

  7. Se Markus 5:37; se også Matteus 9:23–26; Lukas 8:51, selv om Matteus ikke nevner Peter, Jakob og Johannes.

  8. Se Markus 9:2–10; se også Matteus 17:1–8; Lukas 9:28–36.

  9. Se Markus 13:3–37.

  10. Se Markus 14:32–34; se også Matteus 26:36–38.

  11. Se Markus 3:17. Boanerges er tilsynelatende en grov gresk omskrivning av det arameiske bene regesh eller r’m, som betyr “sønner som skaper oppstyr eller torden”.

  12. Se Culpepper, John, the Son of Zebedee, 38–40, 50.

  13. Se Apostlenes gjerninger 3:1–11; 4:1–21; 8:14–17.

  14. Se Lære og pakter 7; 77; 88:141.

  15. Se Johannes 13:23; 19:26, 34–35; 20:2–10; 21:1–14, 20–25; se også Culpepper, John, the Son of Zebedee, 57–69.

  16. Se Johannes 19:35; 21:24–25; se også Johannes 20:30–31.

  17. Se Joseph Smith’s New Translation of the Bible: Original Manuscripts, redigert av Scott H. Faulring, Kent P. Jackson og Robert J. Matthews (2004), 234.

  18. Du finner eksempler på faglige diskusjoner om den elskede disippelens identitet i Culpepper, John, the Son of Zebedee, 72–85, og Raymond E. Brown, An Introduction to the Gospel of John, redigert av Francis J. Moloney (2003), 189–99. Du finner informasjon om apostelen Johannes som enten kilden til eller forfatteren av Johannes-evangeliet, i Richard Neitzel Holzapfel, Eric D. Huntsman og Thomas A. Wayment, Jesus Christ and the World of the New Testament (2006), 126–27, og min egen senere tids avhandling i “The Gospel of John” i New Testament History, Culture, and Society (2018), red. Lincoln Blumell.

  19. Se Raymond E. Brown, The Epistles of John (The Anchor Bible, bind 30 [1982]), 49–55, 71.

  20. Se Culpepper, John, the Son of Zebedee, 90–95, og Holzapfel, Huntsman og Wayment, Jesus Christ and the World of the New Testament, 274–77.

  21. Se Holzapfel, Huntsman og Wayment, Jesus Christ and the World of the New Testament, 281–82, og særlig 1 Nephi 14:18–27; Ether 4:16 og Lære og pakter 7:1–3; 77.