Frelserens helbredende kraft på øyene i havet
Ved hjelp av tempelvelsignelser helbreder Frelseren enkeltpersoner, familier og nasjoner.
På 1960-tallet underviste far ved Church College of Hawaii i Laie, hvor jeg ble født. Mine syv eldre søstre insisterte på at foreldrene mine skulle kalle meg “Kimo”, et Hawaiisk navn. Vi bodde i nærheten av Laie Hawaii tempel da det betjente mye av Kirkens medlemsmasse i Asia-Stillehavsregionen, blant annet Japan.1 På denne tiden begynte grupper med japanske hellige å komme til Hawaii for å motta tempelets velsignelser.
Et av disse medlemmene var en søster fra den vakre øya Okinawa. Historien om hennes reise til Hawaii tempel er bemerkelsesverdig. To tiår tidligere ble hun gift i et tradisjonelt, arrangert buddhistisk ekteskap. Bare noen måneder senere angrep Japan Pearl Harbor på Hawaii og kastet USA ut i konflikt med Japan. I kjølvannet av slag som Midway og Iwo Jima, presset krigens tidevann de japanske styrkene tilbake til øyrikets bredder ved Okinawa, den siste forsvarslinjen som sto mot de allierte styrkene før det japanske fastlandet.
I tre opprivende måneder i 1945 raste slaget ved Okinawa. En flotilje på 1 300 amerikanske krigsskip omringet og bombarderte øya. De militære og sivile tapene var enorme. I dag viser et høytidelig monument i Okinawa mer enn 240 000 kjente navn på personer som omkom i slaget.2
I et desperat forsøk på å unnslippe angrepet, søkte denne okinawiske kvinnen, hennes mann og deres to små barn tilflukt i en fjellhule. De utholdt usigelig elendighet i de påfølgende ukene og månedene.
En kveld i dyp fortvilelse i stridens hete, med familien på randen av utsulting og ektemannen som var blitt bevisstløs, vurderte hun å avslutte deres lidelse med en håndgranat som myndighetene hadde utstyrt henne og andre med til dette formålet. Men da hun forberedte seg til å gjøre det, utfoldet en dypt åndelig opplevelse seg som ga henne en håndgripelig forståelse av at Gud virkelig fantes og at han elsket henne, som ga henne styrke til å fortsette. I dagene som fulgte vekket hun sin mann til bevissthet og næret sin familie med ugress, honning fra en vill bikube og dyr hun fanget i en bekk i nærheten. Bemerkelsesverdig nok holdt de ut i hulen i seks måneder, helt til lokale landsbyboere informerte dem om at slaget var over.
Da familien kom hjem og begynte å gjenoppbygge livet sitt, begynte denne japanske kvinnen å lete etter svar med hensyn til Gud. Hun fikk etter hvert tro på Jesus Kristus og behov for å bli døpt. Hun var imidlertid bekymret for sine kjære som hadde dødd uten kunnskap om Jesus Kristus og dåp, herunder hennes mor, som døde da hun fødte henne.
Forestill deg hennes glede da to søstermisjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kom hjem til henne en dag og underviste henne at folk kan lære om Jesus Kristus i åndeverdenen. Hun ble fascinert av læren om at hennes foreldre kunne velge å følge Jesus Kristus etter døden og ta imot dåp utført på deres vegne på hellige steder som kalles templer. Hun og familien ble omvendt til Frelseren og døpt.
Familien arbeidet hardt og begynte å ha fremgang og fikk tre barn til. De var trofaste og aktive i Kirken. Helt uventet fikk så mannen hennes slag og døde, noe som gjorde at hun var nødt til å ha lange arbeidsdager i flere jobber i mange år for å forsørge sine fem barn.
Noen i familien og i nabolaget kritiserte henne. De la skylden på problemene hennes på beslutningen hun hadde tatt om å slutte seg til en kristen kirke. Uanfektet av dyp tragedie og skarp kritikk, holdt hun fast ved sin tro på Jesus Kristus, fast bestemt på å streve fremover og stole på at Gud kjente henne og at lysere dager lå foran dem.3
Noen år etter hennes manns uventet tidlige død, følte Japans misjonspresident seg inspirert til å oppmuntre de japanske medlemmene til å arbeide mot å gå i tempelet. Misjonspresidenten var en amerikansk veteran fra slaget ved Okinawa, slaget som søsteren fra Okinawa og familien hennes led så mye under.4 Likevel sa den ydmyke søsteren om ham: “Han var den gang en av våre forhatte fiender, men nå var han her med kjærlighetens og fredens evangelium. For meg var dette et mirakel.”5
Etter å ha hørt misjonspresidentens budskap, ønsket denne søsteren, som var blitt enke, å bli beseglet til sin familie i tempelet en dag. Det var imidlertid umulig for henne grunnet økonomiske begrensninger og språkbarrierer.
Så dukket det opp flere nyskapende løsninger. Kostnaden kunne reduseres til det halve hvis medlemmene i Japan chartret et helt fly for å fly til Hawaii i lavsesongen.6 Medlemmer spilte også inn og solgte vinylplater med tittelen Japanske hellige synger. Noen medlemmer solgte til og med sine hjem. Andre sa opp jobben sin for å ta turen.7
Den andre utfordringen for medlemmene var at tempelpresentasjonen ikke var tilgjengelig på japansk. Kirkens ledere kalte en japansk bror til å reise til Hawaii tempel for å oversette begavelsesseremonien.8 Han var den første japanske konvertitten etter krigen, etter å ha blitt undervist og døpt av trofaste amerikanske soldater.9
Da de japanske medlemmene som bodde på Hawaii, og som hadde mottatt sin begavelse, hørte oversettelsen, gråt de. Ett medlem skrev: “Vi har vært i tempelet mange, mange ganger. Vi har hørt seremoniene på engelsk. [Men] vi har aldri følt tempelarbeidets ånd slik vi føler den nå [når vi hører det] på vårt eget morsmål.”10
Senere samme år la 161 voksne og barn ut på ferden fra Tokyo for å komme til Hawaii tempel. En japansk bror reflekterte over reisen: “Da jeg så ut av flyet og så Pearl Harbor, og husket hva landet vårt hadde gjort mot disse menneskene den 7. desember 1941, følte jeg frykt i hjertet. Vil de ta imot oss? Men til min overraskelse viste de større kjærlighet og vennlighet enn jeg noensinne hadde sett i mitt liv.”11
Da de japanske hellige kom frem, ønsket hawaiiske medlemmer dem velkommen med utallige snorer med blomsterleier, mens de ga hverandre klemmer og kyss på kinnene, en fremmed skikk for japansk kultur. Etter å ha tilbragt 10 transformative dager på Hawaii, tok de japanske hellige farvel til melodien “Aloha Oe” som ble sunget av de hellige på Hawaii.12
På den andre tempelturen som ble organisert for japanske medlemmer, var den okinawiske enkesøsteren med. Hun foretok den 1 600 mil lange reisen takket være en generøs gave fra misjonærer som hadde virket i grenen hennes, og som hadde spist mange måltider ved hennes bord. Mens hun var i tempelet, felte hun gledestårer da hun var stedfortreder i sin mors dåp og ble beseglet til sin avdøde ektemann.
Tempelturer fra Japan til Hawaii fortsatte regelmessig frem til Tokyo Japan tempel ble innviet i 1980, og ble det 18. tempelet i drift. I november i år vil det 186. tempel bli innviet, på Okinawa i Japan. Det ligger ikke langt fra hulen på det sentrale Okinawa hvor denne kvinnen og hennes familie søkte ly.13
Selv om jeg aldri har møtt denne fantastiske søsteren fra Okinawa, lever arven hennes videre gjennom hennes trofaste etterkommere, mange som jeg kjenner og er glad i.14
Min far, en veteran fra 2. verdenskrig i Stillehavet, ble begeistret da jeg mottok mitt kall til å virke i Japan som ung misjonær. Jeg kom til Japan kort tid etter at Tokyo tempel var blitt innviet, og fikk selv se deres kjærlighet til tempelet.
Tempelpakter er gaver fra vår himmelske Fader til trofaste etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus. Gjennom tempelet knytter vår himmelske Fader enkeltpersoner og familier til Frelseren og til hverandre.
President Russell M. Nelson erklærte i fjor:
“Enhver som inngår pakter i dåpsbassenger og i templer – og holder dem – har økt tilgang til Jesu Kristi kraft.
Belønningen for å holde pakter med Gud er himmelsk kraft – kraft som styrker oss til å motstå våre prøvelser, fristelser og hjertesorg bedre. Denne kraften letter vår vei.”15
Ved hjelp av tempelvelsignelser helbreder Frelseren enkeltpersoner, familier og nasjoner – selv de som en gang sto som bitre fiender. Den oppstandne Herren erklærte for et samfunn i Mormons bok preget av konflikt, at for dem som hedrer “mitt navn, skal Rettferdighetens Sønn stå frem med legedom i sine vinger”.16
Jeg er takknemlig for å være vitne til den vedvarende oppfyllelsen av Herrens løfte om at “den tid skal komme da kunnskapen om en Frelser skal utbres blant alle nasjoner, slekter, tungemål og folk”,17 også til dem som bor på “øyene i havet”.18
Jeg vitner om Frelseren Jesus Kristus og om hans profet og apostler i disse siste dager. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om den himmelske kraft til å binde i himmelen det som er bundet på jorden.
Dette er Frelserens verk, og templer er hans hellige hus.
Med urokkelig overbevisning erklærer jeg disse sannhetene i Jesu Kristi navn. Amen.