Av hensyn til dine etterkommere
Ikke vær det svake leddet i denne vakre lenken av tro som du startet, eller mottok som en arv. Vær den sterke.
For noen år siden, da jeg virket i området Syd-Amerika nordvest og bodde i Lima i Peru, hadde jeg en vakker opplevelse som jeg ønsker å dele med dere.
Det skjedde da jeg var på vei hjem etter en travel helg med oppdrag. Etter endelig å ha fullført innreiseprosessen på flyplassen, fant jeg en vennlig drosjesjåfør fra vår faste drosjetjeneste som ventet på meg. Han tok meg med til bilen sin og jeg satte meg i baksetet, klar til å slappe av og nyte en stille tur hjem. Etter å ha kjørt noen kvartaler, fikk sjåføren en telefon fra sjefen sin som fortalte ham at jeg hadde tatt feil drosje. En annen bil var reservert for meg og sjefen ba ham kjøre meg tilbake til flyplassen, hvis jeg ønsket å bytte bil. Jeg sa at det ikke var nødvendig og at vi kunne fortsette. Etter noen minutter med stillhet så han på meg gjennom bakspeilet og spurte: “Du er mormon, ikke sant?”
Etter dette innbydende spørsmålet visste jeg at min stille stund var over. Jeg kunne ikke motstå å utforske hvor spørsmålet hans ville bringe oss.
Jeg fant ut at han het Omar, hans hustru het Maria Teresa, og at de hadde to barn, Carolina på 14 år og Rodrigo på 10 år. Omar hadde vært medlem av Kirken siden han var barn. Familien hans var aktiv, men på et tidspunkt sluttet foreldrene å gå i kirken. Omar ble fullstendig inaktiv da han var 15 år. Han var nå 40 år gammel.
I dette øyeblikket innså jeg at jeg ikke hadde tatt feil drosje. Dette var ingen tilfeldighet! Jeg fortalte ham hvem jeg var og at jeg var i drosjen hans fordi Herren kalte ham tilbake til sin hjord.
Så snakket vi om den gangen han og hans familie var aktive medlemmer av Kirken. Han hadde gode minner om fine stunder med familiens hjemmeaften og noen Primær-sanger. Så sang han lavt noen ord av “Jeg er Guds kjære barn”.1
Etter å ha fått adressen hans, telefonnummeret og tillatelse til å dele dem med biskopen, sa jeg at jeg ville finne ut hvordan jeg kunne være i kirkesalen på hans første dag tilbake i kirken. Vi avsluttet turen fra flyplassen til mitt hjem, så vel som vår lille tur til hans fortid, og gikk så hver til vårt.
Noen uker senere ringte biskopen meg og fortalte hvilken søndag Omar hadde tenkt å gå i Kirken. Jeg sa til ham at jeg ville være der. Den søndagen var Omar der sammen med sin sønn. Hans hustru og datter var ennå ikke interessert. Noen måneder senere ringte biskopen meg igjen, denne gangen for å fortelle meg at Omar skulle døpe sin hustru og sine to barn, og han inviterte meg til å være der. Her er bildet av søndagen da de ble bekreftet som medlemmer av Kirken.
Samme søndag fortalte jeg Omar og familien hans at hvis de om ett år var forberedt, ville det være en ære for meg å utføre deres besegling i Lima Peru tempel. Her er et bilde av dette minneverdige øyeblikket for oss alle, tatt ett år senere.
Hvorfor deler jeg denne erfaringen med dere? Jeg forteller den av to hensikter.
For det første, for å henvende meg til de gode medlemmene som av en eller annen grunn har gått bort fra Jesu Kristi gjengitte evangelium. For det annet, for å henvende meg til deltagende medlemmer i dag som kanskje ikke er så trofaste mot sine pakter som de burde være. I begge tilfeller blir kommende generasjoner påvirket, og velsignelser og løfter som var forbeholdt deres etterkommere, er i fare.
La oss begynne med den første situasjonen, gode medlemmer som har forlatt paktens sti, slik det skjedde med min peruanske venn Omar. Da jeg spurte ham hvorfor han bestemte seg for å vende tilbake, sa han at det var fordi han og hans hustru følte at deres barn ville finne større lykke i livet med Jesu Kristi evangelium. Han følte det var på tide å komme tilbake til kirken av hensyn til deres barn.
Det er så trist når vi kommer over inaktive medlemmer eller ikke-medlemmer av Kirken som en gang hadde evangeliet i familien og mistet det på grunn av foreldrenes eller besteforeldrenes beslutning om å ta en pause fra Kirken. Denne beslutningen kan ha innvirkning på deres etterkommere for evig!
Deres barn og barnebarn har blitt utelukket fra beskyttelsen og velsignelsene ved Jesu Kristi evangelium i sitt liv. Enda mer hjerteskjærende, de har mistet løftene som de en gang hadde, om en evig familie. Én persons avgjørelse har påvirket en hel kjede av etterkommere. En arv av tro har blitt brutt.
Men som vi vet, alt som er ødelagt kan repareres gjennom Jesus Kristus. Av denne grunn, vennligst overvei følgende oppfordring fra president Russell M. Nelson: “Om du har gått bort fra stien, vil jeg be deg med hele mitt håpefulle hjerte om å komme tilbake. Uansett hvilke bekymringer eller utfordringer du har, er det en plass for deg i Herrens kirke. Du og generasjoner som ennå ikke er født, vil bli velsignet på grunn av ditt valg om å vende tilbake til paktens [sti].”2
La oss nå se på den andre situasjonen, dagens deltagende medlemmer som kanskje ikke er så trofaste som de burde være. På samme måte som gårsdagens beslutninger påvirker dagens realiteter, vil dagens beslutninger påvirke vår fremtid og våre familiemedlemmers fremtid.
President Dallin H. Oaks underviste oss:
Jesu Kristi gjengitte evangelium oppfordrer oss til å tenke på fremtiden … Det underviser store tanker om fremtiden som kan veilede våre handlinger i dag.
I motsetning kjenner vi alle personer som bare er opptatt av det som skjer nå: Bruk det i dag, ha glede av det i dag og ikke bekymre deg om fremtiden …
Når vi tar avgjørelser nå, skulle vi alltid spørre: ‘Hvor vil dette føre hen?’”3 Vil våre nåværende avgjørelser føre oss til glede nå og i evigheten, eller vil de føre oss til sorg og tårer?
Noen tenker kanskje: “Vi trenger ikke å gå i kirken hver søndag,” eller “Vi vil betale tiende når ting blir bedre,” eller “Jeg vil ikke støtte Kirkens ledere i dette emnet.”
“Men,” sier de, “vi vet at Kirken er sann og vi vil aldri forlate Jesu Kristi evangelium.”
De som har slike tanker, innser ikke den negative virkningen denne “lunkne” typen medlemskap vil ha på deres liv og på livet til deres etterkommere. Foreldrene holder seg kanskje aktive, men risikoen for å miste sine barn er høy, i dette livet og i evigheten.
Med hensyn til dem som ikke vil arve celestial herlighet sammen med sin familie, sier Herren: “Disse er de som ikke er tapre i Jesu vitnesbyrd, derfor oppnår de ikke vår Guds rikes krone.”4 Er det dette vi ønsker for oss selv eller våre barn? Burde vi ikke være tapre og mindre lunkne av hensyn til oss selv og med hensyn til våre etterkommere?
President M. Russell Ballard tok også opp en lignende bekymring:
“For noen er stadig Kristi oppfordring om å tro og bli værende, vanskelig … Noen disipler har vanskeligheter med å forstå en bestemt retningslinje eller læresetning i Kirken. Andre blir betenkte på grunn av vår historie, eller feil som er gjort av noen medlemmer og ledere, både før og nå …
Beslutningen om ikke lenger å ‘gå omkring’ med Kirkens medlemmer og Herrens utvalgte ledere vil få langsiktige konsekvenser som ikke alltid er mulig å se nå.”5
Hvilken trist arv å videreføre – og av hvilken grunn? Uansett hva det er, er det ikke nok å ignorere den negative åndelige innflytelsen det vil skape for kommende generasjoner.
Mine kjære brødre og søstre, hvis dere befinner dere i en av disse to situasjonene jeg nevnte i mitt budskap, vær så snill å revurdere dine handlinger. Du vet at det finnes en plan for oss i dette liv. Du vet at familier kan være evige. Hvorfor sette din egen i fare? Ikke vær det svake leddet i denne vakre lenken av tro som du startet, eller mottok som en arv. Vær den sterke. Det er din tur til å gjøre det og Herren kan hjelpe deg.
Fra bunnen av mitt hjerte oppfordrer jeg deg til å tenke over det, til å se fremover og vurdere “hvor vil dette føre hen” og om nødvendig, være tapper nok til å endre din sti, av hensyn til dine etterkommere. I Jesu Kristi navn. Amen.