Vandre i paktsforhold med Kristus

Av president Emily Belle Freeman

Unge kvinners generalpresident

Den Ene som villig gikk smertenes vei for oss vil la jordelivet utføre sitt arbeid i oss, men han ber oss ikke om å møte disse utfordringene alene.

Jeg ble introdusert til en sti i Israel av min gode venn Ilan. “Den kalles Jesus-stien,” sa han, “fordi det er stien fra Nasaret til Kapernaum som mange tror Jesus gikk.” Jeg bestemte meg akkurat der og da for å gå stien, så jeg begynte å planlegge en tur til Israel.

Seks uker før turen brakk jeg ankelen. Min mann var bekymret for skaden. Min største bekymring var hvordan jeg skulle gå Jesus-stien en måned senere. Jeg er sta av natur, så jeg avbestilte ikke flybillettene.

Jeg husker at jeg møtte vår israelske guide den vakre junimorgenen. Jeg hoppet ut av bilen og fant så frem et sett med krykker og en knescooter. Mya, guiden vår, kastet et blikk på gipsen min og sa: “Jeg tror ikke du vil klare å gå denne stien i den tilstanden.”

“Kanskje ikke,” svarte jeg. “Men det er ingenting som kan hindre meg i å prøve.” Hun nikket lett, og vi begynte. Jeg elsker henne for det, fordi hun trodde at jeg kunne gå stien med brukket ben.

Jeg gikk en stund på den bratte stien og steinblokkene på egenhånd. Så, beveget av min oppriktige innsats, dro Mya frem et tynt tau, knyttet det til styret på scooteren min og begynte å dra. Hun dro meg opp bakkene, gjennom sitronhager og langs bredden av Galileasjøen. Ved reisens slutt uttrykte jeg takknemlighet for min kjære guide, som hadde hjulpet meg å oppnå noe jeg aldri kunne ha oppnådd på egenhånd.

Da Herren kalte Enok til å reise gjennom landet og vitne om ham, nølte Enok.¹ Han var bare en gutt, tung i tale. Hvordan kunne han gå den stien i sin tilstand? Han var forblindet av det som var brukket i ham. Herrens svar på det som hindret ham, var enkelt og umiddelbart: “Vandre … med meg.”² I likhet med Enok må vi huske at den Ene som villig gikk smertenes vei for oss³, vil la jordelivet utføre sitt arbeid i oss, men han ber oss ikke om å møte disse utfordringene alene.⁴ Uansett hvor tung historien vår er, eller hvor den nåværende kursen på vår vei er, vil Han innby oss til å vandre med ham.⁵

Tenk på den unge mannen som var i en vanskelig situasjon og som møtte Herren på et sted i villmarken. Jakob hadde reist langt hjemmefra. I mørket om natten hadde han en drøm som ikke bare inneholdt en stige, men også hadde betydelige paktsløfter, herunder det jeg liker å kalle fem-fingre-løftet.⁶ Den kvelden sto Herren ved siden av Jakob, presenterte seg som Jakobs fars Gud, og lovet så:

Jeg er med deg.
Jeg skal beskytte deg.
Jeg vil føre deg hjem igjen.
Jeg skal ikke forlate deg.
Jeg skal holde mitt løfte til deg.⁷

Jakob måtte ta et valg. Han kunne velge å leve sitt liv og bare være kjent med sin fars Gud, eller han kunne velge å leve livet i et forpliktende paktsforhold til ham. Mange år senere vitnet Jakob om å ha levd et liv innenfor Herrens paktsløfter: “Gud … bønnhørte meg den dagen jeg var i fare, og … var med meg på den veien jeg … vandret.”⁸ Akkurat slik han gjorde for Jakob, vil Herren svare hver enkelt av oss den dagen vi er i fare hvis vi velger å knytte vårt liv til hans. Han har lovet å vandre med oss på veien.

Vi kaller dette å gå på paktens sti – en sti som begynner med dåpens pakt og fører til dypere pakter som vi inngår i tempelet. Kanskje du hører disse ordene og tenker på avkryssingsruter. Kanskje alt du ser er en sti med krav. Et nærmere blikk viser noe mer spennende. En pakt handler ikke bare om en kontrakt, selv om det er viktig. Det handler om et forhold. President Russell M. Nelson underviste: “Paktens sti handler om vårt forhold til Gud.”⁹

Tenk på en ekteskapspakt. Bryllupsdatoen er viktig, men like viktig er forholdet som blir smidd gjennom livet som blir levd sammen etterpå. Det samme gjelder et paktsforhold til Gud. Betingelsene er fastsatt, og det vil være forventninger underveis. Allikevel innbyr han hver enkelt av oss til å komme som vi er, av hele vårt hjerte, og å “streve fremover”¹⁰ med ham ved vår side og stole på at hans lovede velsignelser vil komme. Skriftene minner oss om at ofte kommer disse velsignelsene i hans egen tid og på hans egen måte: 38 år,¹¹ 12 år,¹² umiddelbart.¹³ I forhold til prøven, du kraft alltid får.¹⁴

Hans misjon handler om velvillig nedstigning. Jesus Kristus vil møte oss der vi er, slik vi er. Dette er grunnen til hagen, korset og graven. Frelseren ble sendt for å hjelpe oss å overvinne.¹⁵ Men å bli der vi er, vil ikke bringe den befrielse vi søker. På samme måte som han ikke lot Jakob ligge der på bakken, har ikke Herren til hensikt å forlate noen av oss der vi er.

Hans misjon handler også om oppstigning. Han vil arbeide i oss¹⁶ for å løfte oss opp til der han er, og i prosessen gjøre oss i stand til å bli som han er. Jesus Kristus kom for å løfte oss.¹⁷ Han ønsker å hjelpe oss å bli. Dette er hvorfor vi har templer.

Vi må huske: Det er ikke kursen alene som vil opphøye oss, det er ledsageren – vår Frelser. Og dette er hvorfor vi har paktsforhold.

Da jeg var i Israel, besøkte jeg Vestmuren. For jødene er dette Israels helligste sted. Det er alt som gjenstår av deres tempel. De fleste har på seg sine fineste klær når de besøker dette hellige stedet. Deres valg av klær er et symbol på deres hengivenhet til deres forhold til Gud. De besøker muren for å lese Skriftene, tilbe og utøse sine bønner. Bønnen om et tempel i deres midte opptar deres hverdag, deres bønner, denne lengselen etter et paktens hus. Jeg beundrer deres hengivenhet.

Da jeg kom hjem fra Israel, lyttet jeg nærmere til samtalene rundt meg om pakter. Jeg la merke til at folk spurte: Hvorfor skulle jeg gå på en paktens sti? Må jeg gå inn i et hus for å inngå pakter? Hvorfor bruker jeg den hellige tempelkledningen? Skulle jeg investere i et paktsforhold med Herren? Svaret på disse gode og viktige spørsmålene er enkelt: Det avhenger av hvilken grad av forhold du ønsker å oppleve med Jesus Kristus.¹⁸ Vi vil alle måtte finne vårt eget svar på disse dypt personlige spørsmålene.

Her er mitt: Jeg vandrer på denne veien som en “elsket datter av himmelske foreldre”,¹⁹ guddommelig kjent²⁰ og dypt betrodd.²¹ Som et paktens barn er jeg berettiget til å motta lovede²² velsignelser. Jeg har valgt²³ å vandre med Herren. Jeg har blitt kalt²⁴ til å stå som et vitne om Kristus. Når stien føles overveldende, blir jeg styrket²⁵ med styrkende nåde. Hver gang jeg krysser terskelen i hans hus, opplever jeg et dypere paktsforhold til ham. Jeg blir helliggjort²⁶ ved hans Ånd, begavet²⁷ med hans kraft og beskikket²⁸ til å bygge opp hans rike. Gjennom en prosess med daglig omvendelse og ukentlig deltagelse i nadverden, lærer jeg å bli standhaftig²⁹ og gå omkring og gjøre vel.³⁰ Jeg vandrer på denne stien med Jesus Kristus, og ser frem til den lovede dag da han vil komme igjen. Da vil jeg bli beseglet til ham³¹ og løftet opp som en hellig³² Guds datter.

Det er derfor jeg vandrer på paktens sti.

Det er derfor jeg holder fast ved paktens løfter.

Det er derfor jeg går inn i hans paktshus.

Det er derfor jeg bærer den hellige tempelkledningen som en konstant påminnelse.

Fordi jeg ønsker å leve i et forpliktende paktsforhold til ham.

Kanskje du også ønsker det. Begynn der du er.³³ Ikke la din tilstand hindre deg. Husk at tempo eller plassering på stien ikke er like viktig som fremgang.³⁴ Be noen du stoler på, som er på paktens sti, om å introdusere deg til Frelseren som de har lært å kjenne. Lær mer av ham. Invester i forholdet ved å inngå en pakt med ham. Det spiller ingen rolle hvor gammel du er eller hvilken tilstand du er i. Du kan vandre med ham.

Etter at vi var ferdige med å gå Jesus-stien, tok ikke Mya tauet sitt tilbake. Hun lot det være knyttet til scooteren min. De neste dagene trakk mine tenåringsnevøer og deres venn meg etter tur gjennom Jerusalems gater.³⁵ De sørget for at jeg ikke gikk glipp av historiene om Jesus. Jeg ble påminnet om den oppvoksende generasjons styrke. Vi kan lære av dere. Dere har et oppriktig ønske om å kjenne guiden, Jesus Kristus. Dere stoler på styrken i tauet som binder oss til ham. Dere er usedvanlig begavet for å samle andre til ham.³⁶

Heldigvis vandrer vi på denne stien sammen og oppmuntrer hverandre underveis.³⁷ Når vi deler vår personlige opplevelse med Kristus, vil vi styrke personlig hengivenhet. Jeg bærer vitnesbyrd om dette, i Jesu Kristi navn. Amen.