På pliktens vei
Dere som i dag strever fremover på pliktens vei, er styrken i Frelserens gjenopprettede kirke.
Jeg ber oppriktig om Den hellige ånds hjelp når jeg nå uttrykker min kjærlighet, beundring og takknemlighet for medlemmene av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige over hele verden.
De som var i den siste vognen
Året 1947 markerte 100-årsjubileet for de første siste dagers hellige pionerenes ankomst til Saltsjødalen. Mange minneverdige feiringer ble holdt i løpet av dette året, og utallige uttrykk for takknemlighet ble gitt for Jesu Kristi hengivne disipler som gikk opp stier, bygget hjem, plantet avlinger i den ufruktbare ørkenen og bosatte samfunn.
President J. Reuben Clark, førsterådgiver i Det første presidentskap, ga en av de mest minneverdige og rørende hyllester til disse trofaste pionerene på generalkonferansen i oktober 1947.
I sin tale anerkjente president Clark kort de velkjente lederne som ledet vandringen vestover, som for eksempel Brigham Young, Heber C. Kimball, Wilford Woodruff, Parley P. Pratt og mange andre. Hovedhensikten hans var imidlertid ikke å gjenfortelle disse bemerkelsesverdige personenes prestasjoner. I stedet fokuserte han sin tale på de trofaste sjeler hvis navn hverken er kjent eller offisielt nedtegnet i Kirkens historie. Den lærerike tittelen på talen hans er “De som var i den siste vognen”.1
President Clark beskrev svært detaljert egenskapene til og de utfordringer som møtte de migranter som reiste i den siste tildekkede vognen i hvert av de lange vogntogene som krysset slettene. Han roste disse anonyme og ufeirede heltene, som dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned, ble kvalt av støvet fra alle vognene som rullet foran dem – og som overvant de nådeløse hindringene de møtte underveis.
President Clark erklærte: “De i den siste vognen strevet seg fremover, slitne og trette, med såre føtter og noen ganger nesten nedstemt, holdt oppe av troen på at Gud elsket dem, at det gjengitte evangeliet var sant og at Herren ledet Brødrene der fremme.”2
Han avsluttet sin tale med denne gripende anerkjennelsen: “Til disse ydmyke sjeler, store i tro, store i arbeid, store i rettskaffen livsførsel, store i å forme vår uvurderlige arv, gir jeg ydmykt min kjærlighet, min respekt, min ærbødige hyllest.”3
Tjente folket like mye
I 1990 holdt president Howard W. Hunter, som da var president for De tolv apostlers quorum, en tale om de uunnværlige bidragene fra utallige medlemmer av Kirken som tjener flittig og trofast, og som mottar liten eller ingen offentlig anerkjennelse.
President Hunter forklarte:
“Det ble sagt [om den unge og tapre kaptein Moroni]:
‘Hvis alle mennesker hadde vært, var og alltid ville være som Moroni, se, da ville helvetes krefter ha blitt rystet for evig, ja djevelen ville aldri ha makt over menneskenes barns hjerter’ (Alma 48:17).
Hvilken kompliment til en berømt og mektig mann … To vers senere er en uttalelse om Helaman og hans brødre, som spilte en mindre synlig rolle enn Moroni, som lyder:
‘Se, Helaman og hans brødre tjente folket like mye som Moroni’(Alma 48:19).”
President Hunter fortsatte: “Med andre ord, selv om Helaman ikke var like bemerkelsesverdig eller påfallende som Moroni, var han like tjenstvillig, eller med andre ord, han var like hjelpsom eller gjorde like mye nytte som Moroni.”4
President Hunter rådet oss alle til å tjene like mye. Han sa: “Hvis du føler at mye av det du gjør i år eller i kommende år, ikke gjør deg berømt, fatt mot. De fleste av de beste menneskene som noensinne har levd, var heller ikke særlig berømte. Utfør tjeneste og voks, trofast og i stillhet.”5
På pliktens vei
Jeg er takknemlig for millioner av medlemmer av Kirken som i vår tid kommer til Frelseren6 og strever fremover på paktens sti i de siste vognene i våre moderne vogntog – og som virkelig tjener folket like mye. Deres sterke tro på vår himmelske Fader og Herren Jesus Kristus og deres beskjedne, innviede liv inspirerer meg til å bli en bedre mann og en bedre disippel.
Jeg er glad i dere. Jeg beundrer dere. Jeg takker dere. Og jeg berømmer dere.
En uttalelse i Mormons bok av lamanitten Samuel oppsummerer best mine følelser for dere.
“De fleste av dem vandrer på pliktens vei, og de tar seg i vare overfor Gud og er nøye med å holde hans befalinger og hans lover …
Ja, jeg sier dere at de fleste av dem gjør dette, og de strever med utrettelig flid så de kan bringe resten av sine brødre til kunnskap om sannheten.”7
Jeg tror uttrykket “på pliktens vei” beskriver innsiktsfulle brødre og søstre som ser etter og sitter ved siden av personer som er alene på Kirkens møter og i en rekke andre sammenhenger. De streber konsekvent etter å “trøste dem som trenger trøst”,8 uten forventninger om anerkjennelse eller ros.
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver ektefeller og barn som støtter en ledsager, forelder eller et barn som virker i en lederstilling i Herrens gjenopprettede kirke. Deres standhaftige, stillferdige og vanligvis ukjente støttende innflytelse gjør det mulig å velsigne mange enkeltpersoner og familier på måter som bare vil bli fullt ut kjent i evigheten.
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver personer som, etter å ha vendt seg bort fra Gud, ydmykt vender seg til ham igjen,9 omvender seg fra sine synder og søker den rensende og helbredende kraft i Frelserens forsoning. Å komme til Kristus10 ved å vende tilbake til paktens sti fra syndige omveier på “forbudte stier”11 er åndelig avgjørende og krevende. Når de strever fremover med tro og ikke blir trette av å gjøre godt, legger de grunnvollen til et stort verk i sitt eget liv,12 “til alle generasjoner og for evigheten”.13
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver rettskafne personer som lengter etter å bli satt i åk med Frelseren gjennom hans evangeliums bemyndigede pakter og ordinanser – men som kan være forhindret fra å gjøre det på grunn av faktorer som er utenfor deres kontroll. Jeg lover at deres personlige kvaler vil bli lettet, og deres lydighet og trofasthet til tålmodig å underkaste dere Gud, vil bli belønnet i “Herrens egen beleilige tid”.14 “Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.”15
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver de inspirerte oversetterne og tolkene rundt om i verden som tjener Herren ved å hjelpe venner og medlemmer å “høre evangeliets fylde i sitt eget tungemål og på sitt eget språk”.16 Deres stemmer, tegnspråk og oversatte dokumenter formidler evige sannheter, men få av oss kjenner deres navn eller uttrykker noen gang takknemlighet. Gjennom tungemålsgaven som de har blitt velsignet med, tjener oversettere og tolker flittig, uselvisk og som oftest anonymt for å hjelpe folk å motta troens åndelige gave gjennom å lese og høre Guds ord.17
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver trofaste gifte menn og kvinner som overholder sitt paktsansvar om å bli mange og fylle jorden, og som blir velsignet med styrke og utholdenhet til å kjempe med sine barn på nadverdsmøter. I en stadig mer forvirret verden besmittet av katastrofer og feilplasserte prioriteringer, gir ikke disse tapre sjeler akt på de verdslige røstene som lovpriser selvopptatthet. De har ærbødighet for livets hellighet og betydning i vår himmelske Faders plan for lykke for sine barn.
Mange ektepar stoler også på Gud når de rettferdige ønskene i deres hjerte ikke blir realisert slik eller når de hadde håpet og drømt om. De “venter på Herren”18 og forlanger ikke at han skal oppfylle deres jordiske tidsfrister. “For siden verdens begynnelse har menneskene ikke hørt eller fattet med øret, ei heller har noe øye sett – uten deg, Gud – hvor store ting du har beredt for [dem] som venter på deg.”19
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver de tusener på tusener av barnestueledere og Primær-lærere som elsker og underviser Kirkens barn hver sabbatsdag.
Tenk på den evige virkningen av den tjeneste disse hengivne disiplene utfører – og de fantastiske velsignelsene som loves dem som yter tjeneste til barn.
“Så tok [Jesus] et lite barn og stilte det midt iblant dem, og han tok det på armene og sa til dem:
Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som sendte meg.”20
Uttrykket “på pliktens vei” beskriver trofaste barn som kjærlig tar vare på eldre foreldre, en søvnløs mor som trøster et skremt barn mens hun står vakt som en “løvinne ved porten” i sitt hjem,21 medlemmer av Kirken som kommer tidlig og drar sent for å sette opp og ta ned stoler, og inspirerte personer som inviterer familie, venner og bekjente til å komme og se, komme og bidra og kommer og bli værende.22
Jeg har bare beskrevet noen få utvalgte eksempler på paktsoverholdende og hengivne Jesu Kristi disipler som dere, som strever fremover “på [din] pliktens vei”. Millioner av andre eksempler på siste dagers hellige som ofrer “hele [sin] sjel”23 til Gud, finnes i Kristus-sentrerte hjem og i Kirkens enheter over hele verden.
Dere elsker og tjener, lytter og lærer, bryr dere om og trøster og underviser og vitner ved Den hellige ånds kraft. Dere faster og ber ofte og blir sterkere og sterkere i deres ydmykhet og fastere og fastere i troen på Kristus, “inntil deres sjel [blir] fylt med glede og trøst, ja, så deres hjerter [blir] renset og helliggjort, en helliggjørelse som finner sted fordi [dere] gir [dere] hen til Gud.”24
Løfte og vitnesbyrd
De i den siste vognen, alle som tjener folket like mye, og dere som i dag strever fremover på pliktens vei, er styrken i Frelserens gjenopprettede kirke. Og som Herren har lovet: “Alle troner og herredømmer, fyrstedømmer og makter skal åpenbares og overdras til alle som har holdt tappert ut i Jesu Kristi evangelium.”25
Jeg vitner med glede om at vår himmelske Fader og hans elskede Sønn lever, og deres løfter er sikre, i vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.