Generalkonferanse
Se Guds familie gjennom oversiktslinsen
Generalkonferansen oktober 2023


Se Guds familie gjennom oversiktslinsen

Jeg tror vi, gjennom troens øyne, kan zoome ut og se på oss selv og vår familie med håp og glede.

Da vår yngste datter Berkeley var liten, begynte jeg å bruke lesebriller – den typen som zoomer inn og forstørrer alt. En dag mens vi satt sammen og leste en bok, så jeg kjærlig på henne, men også med tristhet fordi hun plutselig virket mer voksen. Jeg tenkte: “Hvor er tiden blitt av? Hun er så stor!”

Da jeg løftet lesebrillene for å tørke bort en tåre, innså jeg: “Å vent – hun er ikke større. Det er bare disse brillene! Glem det!”

Noen ganger er alt vi kan se, det nære, forstørrede synet på dem vi er glad i. I kveld oppfordrer jeg dere til å zoome ut og se gjennom en annen linse – en evig linse som fokuserer på det store bildet, deres større historie.

Under menneskehetens tidlige romfart, hadde de ubemannede rakettene ingen vinduer. Men ved Apollo 8-ferden til månen hadde astronautene ett. Mens de var i verdensrommet, ble de slått av kraften i å se vår jord og tok dette spektakulære bildet som fanget hele verdens oppmerksomhet! Disse astronautene opplevde en følelse som var så sterk at den har fått sitt eget navn: Oversiktseffekten.

Bilde
Jorden sett fra rommet.

NASA

Visning fra et nytt utsiktspunkt forandrer alt. En romreisende sa at det “reduserer ting til en størrelse slik at du tror at alt er overkommelig … Vi klarer dette. Fred på jorden – ikke noe problem. Det gir folk den slags energi … den slags kraft.”1

Som mennesker har vi et jordbundet utsiktspunkt, men Gud ser den store oversikten over universet. Han ser all skapelse, oss alle, og er fylt med håp.

Er det mulig å begynne å se slik Gud ser, selv mens vi bor på denne planeten – å føle denne oversikten? Jeg tror vi, gjennom troens øyne, kan zoome ut og se på oss selv og vår familie med håp og glede.

Skriftene sier det samme. Moroni taler om dem hvis tro var så “overmåte sterk” at de “[virkelig så] … med troens øyne, og de var glade”.2

Med øyet fokusert på Frelseren, følte de glede og visste denne sannheten: På grunn av Kristus ordner alt seg. Alt du og du og du er bekymret for – alt kommer til å gå bra! Og de som ser med troens øyne, kan føle at det kommer til å gå bra .

Jeg gikk gjennom en vanskelig periode på videregående skole da jeg ikke gjorde gode valg. Jeg husker at jeg så mamma gråte og jeg lurte på om jeg hadde skuffet henne. Den gangen var jeg bekymret for at tårene hennes betydde at hun hadde mistet håpet for meg, og hvis hun ikke følte håp for meg, var det kanskje ingen vei tilbake.

Men pappa hadde mer øvelse i å zoome ut og ta det store overblikket. Han hadde lært av erfaring at bekymring føles omtrent som kjærlighet, men det er ikke det samme.3 Han brukte troens øyne til å se at alt ville ordne seg, og hans håpefulle tilnærming forandret meg.

Da jeg ble uteksaminert fra videregående skole og dro til BYU, sendte pappa brev som minnet meg på hvem jeg var. Han ble min cheerleader, og alle trenger en cheerleader – en som ikke sier til deg: “Du løper ikke fort nok”, men minner deg kjærlig på at du kan.

Pappa var et eksempel på Lehis drøm. I likhet med Lehi visste han at du ikke jager etter dine kjære som føler seg bortkommet. “Du blir der du er og roper til dem. Du går til treet, holder deg ved treet, fortsetter å spise frukten og, med et smil om munnen, fortsetter å kalle på dem du er glad i, og vise ved eksempel at det å spise frukten er en god ting!”4

Dette visuelle bildet har hjulpet meg i vanskelige stunder når jeg befinner meg ved treet, spiser av frukten og gråter fordi jeg er bekymret. Hvor nyttig er det, egentlig? La oss i stedet velge håp – håp i vår Skaper og i hverandre, gi næring til vår evne til å bli bedre enn vi er akkurat nå.

Kort tid etter at eldste Neal A. Maxwell døde, spurte en journalist sønnen hans hva han ville savne mest. Han sa middager hjemme hos foreldrene sine fordi han alltid dro derfra med en følelse av at faren hans hadde tro på ham.

Dette var omtrent da våre voksne barn begynte å komme hjem til søndagsmiddager sammen med sine ektefeller. I løpet av uken laget jeg lister i tankene mine på ting jeg kunne minne dem på på søndag, som “prøv kanskje å hjelpe til mer med barna når du er hjemme,” eller “Ikke glem å være en god lytter.”

Da jeg leste bror Maxwells kommentar, kastet jeg listene og stilnet den kritiske røsten, så når jeg traff mine voksne barn den korte stunden hver uke, fokuserte jeg på de mange positive tingene de allerede gjorde. Da vår eldste sønn Ryan døde noen år senere, husker jeg at jeg var takknemlig for at vår tid sammen var lykkeligere og mer positiv.

Før vi omgås med en av våre nærmeste, kan vi stille oss selv spørsmålet: “Er det jeg er i ferd med å gjøre eller si nyttig eller sårende?” Våre ord er en av våre superkrefter, og familiemedlemmer er som menneskelige tavler som står foran oss og sier: “Skriv hva du synes om meg!” Disse budskapene, enten de er bevisste eller utilsiktede, skulle være håpefylte og oppmuntrende.5

Vår jobb er ikke å lære noen som går gjennom noe som er vanskelig at de er dårlige eller skuffende. I sjeldne tilfeller kan vi føle oss tilskyndet til å irettesette, men la oss oftest fortelle våre kjære på talte og uuttalte måter budskapene de lengter etter å høre: “Familien vår føles hel og komplett fordi du er i den.” “Du vil bli elsket resten av livet – uansett hva som skjer.”

Noen ganger trenger vi empati mer enn råd, lytting mer enn en forelesning, noen som hører og undrer: “Hvordan må jeg føle meg for å kunne si det de nettopp sa?”

Husk at en familie er et gudgitt laboratorium hvor vi finner ut av ting, så feiltrinn og feilberegninger er ikke bare mulig, men sannsynlig. Og ville det ikke være interessant om vi, på slutten av vårt liv, kunne se at disse relasjonene, selv disse utfordrende øyeblikkene, var nettopp det som hjalp oss å bli mer lik vår Frelser? Hver vanskelig samhandling er en mulighet til å lære å vise kjærlighet på et dypere nivå – et gudlignende nivå.6

La oss zoome ut for å se på familierelasjoner som et mektig redskap for å lære oss det vi kom hit for å lære når vi vender oss til Frelseren.

La oss innrømme at i en fallen verden er det umulig å være en fullkommen ektefelle, forelder, sønn eller datter, barnebarn, mentor eller venn – men en million måter å være en god på.7 La oss holde oss ved treet, ta del i Guds kjærlighet og dele den med andre. Ved å løfte menneskene rundt oss, stiger vi opp sammen.

Dessverre er ikke minnet om å spise frukten nok. Vi må ta del om og om igjen på måter som reposisjonerer vår linse og knytter oss til den himmelske oversikten ved å åpne Skriftene, som er fylt med lys, for å jage bort mørket, og bli på våre knær til vår uformelle bønn blir mektig. Det er slik hjerter bløtgjøres, og vi begynner å se slik Gud ser.

I disse siste dager vil kanskje vårt største arbeid være med våre kjære – gode mennesker som bor i en ond verden. Vårt håp forandrer måten de ser på seg selv og hvem de egentlig er. Og gjennom denne kjærlighetens linse vil de se hvem de vil bli.

Men motstanderen ønsker ikke at vi eller våre kjære skal vende hjem sammen. Og fordi vi lever på en planet som er bundet av tid og et begrenset antall år,8 prøver han å opprettholde en svært reell følelse av panikk i oss. Det er vanskelig å se, når vi er zoomet inn, at retningen vår betyr mer enn hastigheten vår.

Husk: “Hvis du vil gå fort, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen.”9 Heldigvis er den Gud vi tilber ikke bundet av tid. Han ser hvem våre kjære egentlig er, hvem vi egentlig er.10 Så han er tålmodig med oss og håper at vi vil være tålmodige med hverandre.

Jeg må innrømme at det er tider da jorden, vårt timelige hjem, føles som en sorgens øy – øyeblikk da jeg har ett troens øye og det andre øyet gråter.11 Kjenner du denne følelsen?

Jeg hadde den på tirsdag.

Kan vi i stedet velge vår profets trofaste innstilling når han lover mirakler i vår familie? Hvis vi gjør det, vil vår glede øke, selv om turbulensen øker. Han lover at vi kan oppleve en oversiktseffekt , uavhengig av våre omstendigheter.12

Å ha dette troens øye er en gjentagelse, eller et ekko av troen vi hadde før vi kom til denne planeten. Den ser forbi et øyeblikks usikkerhet, og lar oss “med glede gjøre alt som står i vår makt, og … så bli stående.”13

Er det noe vanskelig i livet ditt akkurat nå, noe du er bekymret for ikke kan løses? Uten troens øyne, som kan føles som om Gud har mistet oversikten over ting, og er det sant?

Eller kanskje din største frykt er at du kommer til å gjennomgå denne vanskelige tiden helt alene, men det ville bety at Gud har forlatt deg, og er det sant?

Det er mitt vitnesbyrd at Frelseren har evnen, på grunn av sin forsoning, til å vende ethvert mareritt du gjennomgår, til en velsignelse. Han har gitt oss et løfte “med en uforanderlig pakt” at når vi streber etter å vise kjærlighet og følge ham, skal “alle ting [vi] har vært plaget med … virke sammen til [vårt] gode”.14 Alle ting.

Og fordi vi er paktens barn, kan vi be om denne håpefulle følelsen !

Selv om vår familie ikke er fullkommen, kan vi fullkommengjøre vår kjærlighet til andre til den blir en konstant, uforanderlig, uansett-hva-kjærlighet – den type kjærlighet som støtter forandring og åpner for vekst og tilbakekomst.

Det er Frelserens verk å bringe våre kjære tilbake. Det er hans verk og hans tidsplan. Det er vårt verk å sørge for håpet og et hjerte de kan komme hjem til. “Vi har hverken [Guds] myndighet til å fordømme eller hans makt til å forløse, men vi har fått myndighet til å utøve hans kjærlighet.”15 President Nelson har også sagt at andre trenger vår kjærlighet mer enn vår dom. “De trenger å oppleve Jesu Kristi rene kjærlighet som gjenspeiles i [våre] ord og handlinger.”16

Kjærlighet er det som forandrer hjerter. Det er det reneste motivet av alle, og andre kan føle det. La oss holde fast ved disse profetiske ordene som ble gitt for 50 år siden: “Intet hjem har mislykkes med mindre det slutter å prøve.”17 Det er virkelig de som elsker mest og lengst som vinner!

I jordiske familier gjør vi ganske enkelt det Gud har gjort med oss – viser vei og håper at våre kjære vil gå i den retningen, vel vitende om at den veien de reiser er det de som velger.

Og når de går over til den andre siden av sløret og nærmer seg den kjærlige “gravitasjonskraften” mot sitt himmelske hjem,18 tror jeg det vil føles kjent på grunn av hvordan de ble elsket her.

La oss bruke oversiktslinsen og se dem vi er glad i og bor sammen med, som felles ledsagere på denne vakre planet.

Dere og jeg? Vi klarer dette! Vi kan holde fast og fortsette å håpe! Vi kan bli ved treet og spise av frukten med et smil om munnen, la Kristi lys i våre øyne bli noe andre kan stole på i sine mørkeste timer. Når de ser lys tilkjennegitt i vårt ansikt, vil de bli trukket til det. Vi kan så bidra til å rette deres oppmerksomhet mot den opprinnelige kilden til kjærlighet og lys, “den klare morgenstjerne”, Jesus Kristus.19

Jeg bærer vitnesbyrd om at dette – alt dette – kommer til å bli så mye bedre enn vi noensinne kunne forestille oss! Med troens øyne på Jesus Kristus, måtte vi se at alt vil ordne seg til slutt, og føle at det vil ordne seg . I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Anousheh Ansari, i “The Overview Effect and Other Musings on Earth and Humanity, according to Space Travelers”, cocre.co.

  2. Ether 12:19; uthevelse tilføyd.

  3. Se Jody Moore, “How to Say Hard Things”, Better than Happy (podcast), 18. sept. 2020, episode 270.

  4. Ronald E. Bartholomew, brukt med tillatelse; se også 1 Nephi 8:10–22; 11:21–22.

  5. Se James D. MacArthur, “The Functional Family”, Marriage and Families, bind 16 (2005), 14.

  6. Gjort mulig når vi “[ber] til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet” (Moroni 7:48).

  7. Omskrivning av en uttalelse som tilskrives Jill Churchill.

  8. Se Richard Eyre, Life before Life: Origins of the Soul … Knowing Where You Came from and Who You Really Are (2000), 107.

  9. Tradisjonelt ordtak.

  10. Se Lære og pakter 93:24, 26.

  11. Se Robert Frost, “Birches”, i Mountain Interval, (1916), 39.

  12. Se Russell M. Nelson, “Glede og åndelig overlevelse”, Liahona, nov. 2016, 81–84; se også Russell M. Nelson, “La Gud råde”, Liahona, nov. 2020, 92–95.

  13. Lære og pakter 123:17.

  14. Lære og pakter 98:3, uthevelse tilføyd.

  15. Wayne E. Brickey, Inviting Him In: How the Atonement Can Change Your Family (2003), 144.

  16. Se Russell M. Nelson, “Behovet for fredsstiftere”, Liahona, mai 2023, 100.

  17. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Harold B. Lee (2000), 134.

  18. Se Paul E. Koelliker, “Han elsker oss virkelig”, Liahona, mai 2012.

  19. Johannes’ åpenbaring 22:16.