Hvor stor skal ikke deres glede bli
Jeg inviterer dere nå til å ta med deres kunnskap og erfaring, kombinert med deres ærverdige vitnesbyrd, og reise på misjon.
Mine kjære brødre og søstre, mine tanker i dag handler om Israels innsamling, det president Russell M. Nelson kaller “det viktigste som foregår på jorden i dag. Ingenting annet ligner i omfang, ingenting annet ligner i betydning, ingenting annet ligner i majestet”.1
Innsamlingen er den største erkjennelse av at “sjeler er av stor verdi i Guds øyne”.2 Det er så enkelt som det. Vi samler Guds barn i disse siste dager så de kan få “velsignelser utøst over [sine] hoder”3 og løftene om “evighetens rikdommer”.4 Som følge av dette, trenger vi misjonærer for å samle Israel – mange flere enn de som nå virker.5 I dag taler jeg til de mange erfarne seniorene i Kirken som kan virke som misjonærer. Herren trenger dere. Vi trenger dere i New York og Chicago, Australia og Afrika, Thailand og Mexico, og overalt imellom.
La meg ta dere med tilbake til året 2015. Jeg var da et nylig kalt medlem i De tolv apostlers quorum. En av de fantastiske ansvarsoppgavene vi har som apostler, er å tildele misjonærer til deres virkefelt. Jeg hadde deltatt som sytti i prosessen,6 men nå, som apostel, følte jeg hele byrden av oppdraget. Jeg begynte med bønnens hjelp å plassere et stort antall unge eldster og søstre, en etter en, i misjoner over hele verden. Så vendte jeg meg til seniorekteparene. Det var ti på listen. Ikke så mange. Overrasket spurte jeg min medarbeider fra Misjonæravdelingen: “Hvor mange trenger vi denne uken for å fylle anmodningene?”
Han svarte: “300.”
Dette tankevekkende øyeblikket har jeg ikke kunnet glemme: Ti par til å fylle 300 anmodninger.
President Russell M. Nelson har oppfordret ektepar til å “knele ned og spørre sin himmelske Fader om tiden er inne for dem til å utføre en misjon”.7 Av alle kvalifikasjonene, sa han, “kan et ønske om å yte tjeneste være det aller viktigste”.8
Som skriftstedet sier: “Hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet”.9 Dette arbeidet handler om innhøstningsloven. Vi leser i Johannes: “Både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.”10
Jeg har sett innhøstningsloven bli oppfylt i min egen familie.
For noen år siden, da jeg besøkte familien, ba biskopen meg å være siste taler på nadverdsmøtet.11 Da jeg kom ned fra forhøyningen, kom en kvinne bort til meg med sine syv barn og presenterte seg som søster Rebecca Guzman.
Hun spurte: “Eldste Rasband, kjenner du Rulon og Verda Rasband?”
Jeg strålte og svarte: “De er mine foreldre.”
Dere kan se hvor dette fører hen. Med Rebeccas tillatelse, som er her sammen med familien i Konferansesenteret, deler jeg hennes families historie.12
Mine foreldre, eldste Rulon og søster Verda Rasband, var seniorektepar i Florida Fort Lauderdale misjon.13 De proselytterte og ved guddommelig veiledning banket de på døren til Rebeccas hjem. Hun var tenåring og elsket å lytte til Osmonds musikk, spesielt vår venn Donny – som er her sammen med oss i dag.14 Hun hadde lyttet til medieintervjuene deres og fått vite at de var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hun følte at det var noe annerledes ved dem, og da hun trodde det kunne være deres religion, brukte Rebecca to år på å undersøke Kirkens trosoppfatninger på skolebiblioteket. Så da et vennlig ektepar banket på familiens dør og presenterte seg som siste dagers hellige misjonærer, ble hun overrasket.
“Mor ba meg bli kvitt dem,” skrev Rebecca senere, “men hjertet mitt sa ‘Nei’. Jeg så inn i ansiktene deres og følte så mye varme og kjærlighet. Minnet gir meg fremdeles tårer i øynene og dype følelser.”15
Rebecca inviterte dem inn, og mine misjonærforeldre delte et budskap med henne, hennes to yngre søstre, og til tross for hennes innvendinger, hennes mor.
Rebecca beskrev for meg: “Begge foreldrene dine var fantastiske med å forklare eventuelle spørsmål vi hadde. Jeg kan fremdeles se ansiktene deres som om det var lys rundt dem. Vi klemte alltid moren din da hun dro, og hun gjorde alltid et poeng av å hjelpe mor å føle seg vel og respektert. Faren din hadde alltid en gnist i øynene da han underviste oss om Jesus Kristus. Han prøvde å inkludere min far i drøftinger, og vant ham til slutt over. Far var kokk på en lokal countryklubb og begynte å lage middager til foreldrene dine, blant annet ved å lage din fars favoritt, keylime-pai.”16
Da eldste og søster Rasband ba Rebecca og familien om å lese Mormons bok, gjorde Rebecca det på fem dager. Hun ønsket å bli døpt med en gang, men de andre medlemmene av hennes familie var ikke klare. Etter fire måneder insisterte Rebecca på at hun skulle bli døpt og slutte seg til den sanne kirken. Hun fortalte: “Hvert eneste fiber i min sjel visste at den var sann.”17 Den 5. april 1979 døpte misjonærene 19 år gamle Rebecca, hennes mor og to søstre. Min far var vitne ved dåpen.
Da jeg møtte Rebecca og familien hennes i kirken, tok vi et bilde av familien hennes sammen med meg. Jeg tok det med hjem til min gamle mor, og hun holdt det tett mot hjertet. Så sa hun til meg: “Ronnie, dette er en av de lykkeligste dagene i mitt liv.”
Min mors svar reiser spørsmålet til våre seniorer: “Hva gjør dere på dette stadiet av livet?” Det er så mange måter seniormisjonærer kan gjøre det ingen andre kan. Dere er en bemerkelsesverdig kraft til det gode, erfarne i Kirken og klare til å oppmuntre og redde Guds barn.
Noen av dere tenker kanskje: “Men hva med å forlate barnebarna? Vi ville gå glipp av milepæler i familien, bursdager, venner og til og med våre kjæledyr.” Hvis jeg hadde spurt mor om hvorfor hun og pappa reiste på misjon, vet jeg at hun ville ha sagt dette: “Jeg har barnebarn. Jeg vil at de skal vite at din far og jeg virket på misjonsmarken, vi ønsket å sette et eksempel for våre etterkommere, og vi ble velsignet, så velsignet.”
Når jeg har besøkt misjoner over hele verden, har jeg sett den bemerkelsesverdige tjenesten vår legion av seniormisjonærer har utført. Det er tydelig at de er glade for å utføre “Herrens vilje”, og gjøre “Herrens gjerning”.18
For noen, og vi håper tusenvis av dere, vil heltidsmisjonærtjeneste i et annet hjørne av verden være akkurat det rette stedet.19 For andre kan det å utføre en tjenestemisjon hjemme være å foretrekke. På grunn av helseproblemer og andre omstendigheter finnes det dem som ikke er i stand til å tjene. Vi forstår disse situasjonene, og det er mitt håp at dere kan finne måter å støtte dem som virker på. Følg profetens råd og be om å få vite hva Herren ønsker at dere skal gjøre.
Misjonsmarker rundt om i verden bønnfaller dere om hjelp. President Nelson har sagt om våre seniormisjonærer: “De er unge av sinn, kloke og arbeidsvillige.”20
Ute på marken har dere et koldtbord av muligheter: Dere kan virke på misjonskontorer eller i templer, styrke unge misjonærer, styrke små grener, arbeide på Family-Search-sentre eller på historiske steder, undervise i Institutt, yte humanitærtjeneste, arbeide med unge voksne, hjelpe til på arbeidssentre eller på Kirkens gårder. Detaljene om hvordan dere kan yte tjeneste, hva som passer best for dere, hvor det er behov for dere, og hvordan dere kan gjøre dere klare til å dra, er omtalt på nettstedet “Senior Missionary” [Seniormisjonær].21 Dere kan også snakke med biskopen eller grenspresidenten.
Jeg har kalt mange ektepar til å tjene og sett på mens Kristi lys har fylt deres ansikt.22 Når de har kommet tilbake, har de beskrevet at de har kommet nærmere Herren og nærmere hverandre, følt Herrens ånd utøst over seg og en visshet om at de har utgjort en forskjell.23 Hvem vil ikke ønske seg det?
En misjon kan være det flotteste kapittelet i et ektepars liv. En god tittel kan være “Min Gud vil ha bruk for meg”.24 Dere er kanskje på ukjent grunn. Åndens kraft vil imidlertid få dere til å føle dere hjemme.
Mine foreldre, og titusenvis av hjemvendte misjonærektepar, har båret vitnesbyrd om gleden de fant i misjonærarbeidet. Herren sa i siste dagers skrifter: “Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!”25
Jesaja ga oss en poetisk beskrivelse av hva det vil si å virke på misjonens “åker”. Skriftene forteller oss at “åkeren er verden”.26 Denne store fordums profet skrev: “For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene.”27 Fjellene, åsene, åkrene og trærne kan sammenlignes med misjonspresidenter, biskoper, distriktsledere, medlemmer, og dem som søker sannheten, men “ikke vet hvor de kan finne den”.28 De vil vitne om at seniormisjonærene forandrer selve landskapet med sitt vitnesbyrd om vår Frelser og Forløser Jesus Kristus.
Som en Herren Jesu Kristi apostel ber jeg dere om å tjene som misjonær i Israels innsamling og kanskje til og med tjene igjen. Vi trenger dere – vi trenger dere. Vi er takknemlige til dere seniorer, for livet dere har levd og eksemplene dere har vært i deres hjem, menigheter og staver. Jeg inviterer dere nå til å ta med deres kunnskap og erfaring, kombinert med deres ærverdige vitnesbyrd, og reise på misjon. Jeg ber om at neste gang jeg setter meg ned for å tildele seniorektepar, vil hundrevis av dere vente spent på deres kall.
Jeg lover også at når dere tjener, vil dere føle Herrens kjærlighet i deres liv, dere vil kjenne ham, han vil kjenne dere og “hvor stor skal ikke deres glede være”.29 Deres trofaste tjeneste for Jesus Kristus vil inspirere og velsigne deres familie, deres barnebarn og oldebarn. “Fred og kjærlighet [vil] bli dere rikelig til del”30 i deres liv i mange år fremover. Det lover jeg. I Jesu Kristi navn. Amen.