Elsk din neste
Inderlig medynk er en av Kristi egenskaper. Den er født av kjærlighet til andre og kjenner ingen grenser.
I dag inviterer jeg deg til å bli med meg på en afrikansk reise. Du vil ikke få se noen løver, sebraer eller elefanter, men kanskje, ved reisens slutt, vil du se hvordan tusenvis av medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige responderer på Kristi andre store bud om å “elske din neste” (Markus 12:31).
Forestill deg et øyeblikk Afrikas landlige, røde jord. Du ser fra den uttørkede og golde jorden at regnet ikke har falt i noen målbar mengde på altfor mange år. De få kyrne som du støter på, er mer ben enn kjøtt, og blir drevet av en teppekledd Karamojong-gjeter, som med sandaler på føttene trasker i vei i håp om å finne vegetasjon og vann.
Når du manøvrerer langs den ujevne og steinete veien, ser du flere grupper med vakre barn og lurer på hvorfor de ikke er på skolen. Barna smiler og vinker, og du vinker tilbake med en tåre og et smil. 92 prosent av de yngste barna du ser på denne reisen lever i matfattigdom, og ditt hjerte blir opprørt av kvaler.
Lenger fremme ser du en mor bære en nøye balansert 20-liters beholder med vann på hodet og enda en i hånden. Hun representerer annenhver husstand i dette området der kvinner – unge og gamle – går mer enn 30 minutter hver vei, hver dag, til en vannkilde for sin familie. En bølge av sorg skyller over deg.
Det går to timer, og du kommer frem til en bortgjemt skyggefull rydning. Møtestedet er ikke en sal eller engang et telt, men snarere under noen få store trær som gir skjerming mot den stekende solen. På dette stedet legger du merke til at det ikke er rennende vann, ingen elektrisitet, ingen vannklosetter. Du ser deg rundt og vet at du er blant et folk som elsker Gud, og du føler umiddelbart Guds kjærlighet for dem. De har samlet seg for å motta hjelp og håp, og du har kommet for å gi det.
Slik var reisen til søster Ardern og meg, sammen med søster Camille Johnson, vår Hjelpeforeningspresident på generalplan og hennes ektemann Doug, og søster Sharon Eubank, leder for Kirkens humanitærtjeneste, da vi reiste i Uganda, et land med 47 millioner innbyggere i Kirkens område Sentral-Afrika. Den dagen, i skyggen av trærne, besøkte vi et helseprosjekt i lokalsamfunnet som i fellesskap er finansiert av Kirkens humanitærtjeneste, UNICEF og de ugandiske myndighetenes helsedepartement. Dette er betrodde organisasjoner som er nøye utvalgt for å sikre at Kirkens medlemmers bidrag til humanitære midler brukes med omtanke.
Så hjerteskjærende det enn var å se underernærte barn og virkningene av tuberkulose, malaria og uopphørlig diaré, fikk hver enkelt av oss et større håp om en bedre morgendag for dem vi traff.
Dette håpet kom delvis gjennom vennlighet fra Kirkens medlemmer over hele verden som bidrar med tid og penger til Kirkens humanitærinnsats. Da jeg så at de syke og lidende ble hjulpet og løftet, bøyde jeg hodet i takknemlighet. Akkurat da forsto jeg bedre hva kongenes Konge mente, som sa:
“Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere …
For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.” (Matteus 25:34–35).
Frelserens innstendige bønn er å “la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen” (Matteus 5:16; se også vers 14–15). I dette fjerntliggende hjørne på jorden, lyste deres gode gjerninger opp livet og lettet byrden til et folk i desperat nød, og Gud ble lovprist.
På denne varme og støvete dagen ønsket jeg at dere kunne ha hørt deres bønner av lovprisning og takknemlighet til Gud. De vil at jeg skal si til dere på deres morsmål Karamojong: “Alakara”. Tusen takk.
Vår reise minnet meg om lignelsen om den barmhjertige samaritan, hvis reise førte ham på en støvete vei, ikke ulik den jeg beskrev, en vei som førte fra Jerusalem til Jeriko. Denne omsorgsfulle samaritanen lærer oss hva det vil si å “elske din neste”.
Han så “en mann … [som] falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød” (Lukas 10:30). Samaritanen “hadde inderlig medynk med ham” (Lukas 10:33).
Inderlig medynk er en av Kristi egenskaper. Den er født av kjærlighet til andre og kjenner ingen grenser. Jesus, verdens frelser, er et symbol på inderlig medynk. Når vi leser at “Jesus gråt” (Johannes 11:35) er vi vitner, i likhet med Maria og Marta, om hans medlidenhet, som fikk ham først til å bli opprørt i sin ånd og rystet (se Johannes 11:33). I et eksempel på Kristi medlidenhet i Mormons bok viste Jesus seg for en folkemengde og sa:
Har dere noen som er lamme eller blinde eller halte … eller døve eller som er plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere …
Og han helbredet dem alle” (3 Nephi 17:7, 9).
Til tross for alt vi gjør, vil du og jeg ikke helbrede alle, men hver enkelt av oss kan være den som kan utgjøre en forskjell til det gode i noens liv. Det var bare én gutt, som tilbød de fem brødene og to fiskene som mettet de fem tusen. Vi kan spørre når det gjelder det vi ofrer, slik disippelen Andreas gjorde om brødene og fiskene: “Hva er det til så mange?” (Johannes 6:9). Jeg kan forsikre dere: Det er tilstrekkelig å gi eller å gjøre det du er i stand til, og deretter la Kristus foredle din innsats.
Til dette bød eldste Jeffrey R. Holland oss, “rik eller fattig … å ‘gjøre det vi kan’ når andre er i nød”. Så vitnet han, slik jeg gjør, om at Gud “vil hjelpe og veilede dere i deres barmhjertige tjenestegjerninger” (“Er vi ikke alle tiggere?”, Liahona, nov. 2014, 41).
I dette fjerne landet, på denne uforglemmelige dagen, sto jeg da og står nå som et vitne om den rørende og livsendrende medfølelsen til Kirkens medlemmer, både rike og fattige.
Lignelsen om den barmhjertige samaritan fortsetter når han “forbandt [mannens] sår … og pleiet ham” (Lukas 10:34). Kirkens humanitære innsats ser at vi raskt responderer ved naturkatastrofer, og forbinder verdens voksende sår av sykdom, sult, spedbarnsdødelighet, feilernæring, fordrivelse, og den ofte usette motløsheten, skuffelsen og fortvilelsen.
Samaritanen “tok [så] fram to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham” (Lukas 10:35). Som kirke er vi takknemlige for å samarbeide med andre “hærskarer” eller organisasjoner som Catholic Relief Services, UNICEF og Røde Kors / Røde Halvmåne, for å bistå i våre humanitære bestrebelser. Vi er like takknemlige for deres “to denarer” eller to euro, to pesos eller to shilling som letter byrden som altfor mange rundt om i verden må bære. Det er lite sannsynlig at dere vil kjenne mottagerne av deres tid, kroner og øre, men medfølelse krever ikke at vi kjenner dem. Det krever bare at vi elsker dem.
Takk, president Russell M. Nelson, for at du minnet oss på at “når vi elsker Gud av hele vårt hjerte, vender han vårt hjerte til andres velbefinnende” (“Det andre store budet”, Liahona, nov. 2019, 97). Jeg vitner om at hver enkelt av oss vil få større glede, fred, ydmykhet og kjærlighet når vi tar imot president Nelsons oppfordring om å vende vårt hjerte til andres velbefinnende og til Joseph Smiths bønn om “å fø den sultne, å kle den nakne, å sørge for enken, å tørre bort den foreldreløses tårer, [og] trøste den hjemsøkte, enten det er i denne kirken eller i en annen, eller ikke i noen kirke i det hele tatt, hvor vi enn finner dem” (“Redaktørens svar på et brev fra Richard Savary”, Times and Seasons, 15. mars 1842, 732.)
For alle disse månedene siden fant vi de sultne og lidende på en tørr og støvete slette og var vitne til deres bønnfallende øyne om hjelp. På vår egen måte ble vi opprørt i vår ånd og rystet (se Johannes 11:33), og likevel ble disse følelsene mildnet da vi så Kirkens medlemmers medfølelse i handling da de sultne fikk mat, enkene ble sørget for, de hjemsøkte ble trøstet og tårene tørret bort.
Måtte vi alltid se hen til andres velbefinnende og vise i ord og gjerning at vi “er villige til å bære hverandres byrder” (Mosiah 18:8), for å “forbinde dem som har et sønderknust hjerte” (Lære og pakter 138:42), og holde Kristi andre store befaling om å “elske din neste” (Markus 12:31). I Jesu Kristi navn. Amen.