Hvor godt det er å ha trofaste, rettferdige og sanne venner

«Vennskap er et av de store fundamentale prinsipper i “mormonismen” … Det forener den menneskelige familie med sin gode innflytelse.»

Fra Joseph Smiths liv

I august 1842 gjorde de sivile myndighetene i Missouri gjentatte forsøk på å pågripe profeten Joseph Smith. I frykt for at han ville bli drept om han ble arrestert og ført til Missouri, gikk profeten i dekning. 11. august sendte han bud til flere lojale familiemedlemmer og venner om å møte ham på en øy i Mississippielven, ikke langt fra Nauvoo. Den kvelden møttes Emma Smith, Hyrum Smith, Newel K. Whitney og andre ved elvebredden og tok seg over til det avtalte møtestedet i en liten båt. Glad tok profeten hver av dem i hånden, takknemlig for den hjelp og trygghet sant vennskap var for ham. Han skrev senere mye i sin dagbok om sin takknemlighet for sine familiemedlemmer og venner. Noen av disse dagbokoppføringene er tatt med i dette kapitlet. Flere uker senere avsluttet profeten et brev til de hellige med ord som uttrykte hans følelser for dem: «Jeg forblir som alltid deres ydmyke tjener og aldri sviktende venn» (L&p 128:25).

De hellige gjengjeldte profetens følelser og betraktet ham ikke bare som sin profet, men også sin venn. Joseph Smiths nære venn og personlige sekretær, Benjamin F. Johnson, fortalte: «“Profeten Joseph”. Som venn var han pålitelig, langmodig, edel og sann… Som kompanjong var han meget sosialt begavet. Han var vennlig, generøs og munter… Han kunne gjerne more seg med å bryte med en venn – eller noe han gjorde hyppigere – prøve styrke mot andre ved at de satt på gulvet med føttene mot hverandre og holdt i en stokk. Men han møtte aldri sin likemann. Vitser, rebuser, riming osv. var ikke uvanlig. Enda oftere hendte det at han ba noen synge hans favorittsanger… Men selv om han var så sosial og selskapelig til tider, tillot han seg aldri å bli arrogant eller å ta seg utilbørlige friheter.»¹

Joseph Smith var like ømhjertet som han var omgjengelig. En ung mann fortalte: «Jeg var hjemme hos Joseph, han var der og flere menn satt på gjerdet. Joseph kom ut og snakket med oss alle. Snart kom en mann og sa at huset til en fattig bror som bodde et stykke fra byen, hadde brent ned natten før. Nesten alle mennene sa at de syntes synd på mannen. Joseph stakk hånden i lommen, tok ut fem dollar og sa: “Jeg synes synd på denne broren tilsvarende fem dollar. Hvor mye synes dere synd på ham?”»²

Kanskje Joseph Smiths store kjærlighet til sine venner gjorde det ekstra tungt at noen av disse vennene forrådte ham. I Nauvoo vendte venner som profeten hadde betrodd seg til, ryggen til ham. Det var imidlertid mange venner som gjengjeldte profetens lojalitet og sto sammen med ham til enden.

Én slik venn var Willard Richards, et medlem av De tolvs quorum, som ble fengslet sammen med Joseph og Hyrum Smith og John Taylor i Carthage, Illinois. I fengslet fikk mennene lov til å flytte fra en celle i første etasje til et mer komfortabelt soverom i andre etasje av fengslet. Men kort tid før martyriet sa fangevokteren at fangene ville være tryggere i en celle med jerngitter ved siden av soverommet. Joseph spurte eldste Richards, som ble kalt «doktor» av sine venner fordi han hadde praktisert medisin: “Hvis vi går inn i cellen, vil du bli med oss inn?” Doktoren svarte: “Bror Joseph, du ba meg ikke dra over elven sammen med deg. Du ba meg ikke komme til Carthage. Du ba meg ikke bli med deg i fengslet, og tror du at jeg ville svikte deg nå? Men jeg skal fortelle deg hva jeg vil gjøre. Hvis du blir dømt til å henges for forræderi, vil jeg henges i ditt sted, og du skal gå fri.” Joseph sa: “Det kan du ikke.” Doktoren svarte: “Det vil jeg.”»³

Joseph Smiths læresetninger

Sanne venner letter hverandres byrder og er trofaste også i tider med motgang.

Joseph Smith skrev det følgende om de familiemedlemmene og vennene som besøkte ham 11. august 1842, mens han var i dekning: «Hvor herlig det har vært for meg å finne rene og hellige venner, som er trofaste, rettskafne og pålitelige, og hvis hjerter ikke svikter, hvis knær er urokkelige og ikke vakler, mens de venter på Herren og sørger for mine nødvendigheter på den dag da mine fienders vrede ble utøst over meg…

Hvor strålende mine følelser var da jeg møtte denne trofaste og vennlige gruppen om kvelden torsdag den ellevte, på øya i sumpens utløp, mellom Zarahemla og Nauvoo. Hvilken usigelig glede og hvilken fryd som svulmet i mitt bryst da jeg den kvelden tok min elskede Emma i hånden – hun som var min hustru, ja, min ungdoms hustru og mitt hjertes utvalgte. Jeg reflekterte en stund over alt vi hadde gjennomgått sammen, utmattelsen, slitet, sorgen og lidelsene, men også gleden og trøsten som fra tid til annen hadde blitt oss til del og beriket vårt liv. Hvilket sammensurium av tanker som fylte mitt sinn idet det gikk opp for meg at hun igjen var ved min side … uforferdet, bestemt og urokkelig – min uforanderlige, kjærlige Emma!

Deretter var det bror Hyrum som tok meg i hånden – en kjærlig bror av natur. Jeg tenkte: Bror Hyrum, hvilket trofast hjerte du har! Å, må den evige Jehova krone deg med evige velsignelser som belønning for den omsorg du har hatt for min sjel! Å, hvor mange sorger har vi ikke delt med hverandre, og atter en gang befinner vi oss i lenker ved undertrykkelsens ubarmhjertige hånd. Hyrum, ditt navn skal skrives i Herrens lovbok, slik at de som kommer etter deg må kunne se på den og bruke dine gjerninger som mønster.

Jeg tenkte: Her er bror Newel K. Whitney også. Hvor mange sorgens opptrinn har krysset vår vei, og likevel møtes vi enda en gang for å dele sorger med hverandre igjen. Du er en trofast venn som menneskenes hjemsøkte sønner kan betro seg til med den største grad av trygghet. La Den eviges velsignelser også krone hans hode. Hvor varmt et hjerte! Hvilken omtanke for velferden til dem som er kastet ut og hatet av nesten alle mennesker. Bror Whitney, du vet ikke hvor sterke bånd som binder min sjel og mitt hjerte til deg…

Jeg har ikke tenkt å nevne detaljene om det som skjedde denne hellige natten, en natt jeg alltid vil huske, men jeg ønsker her å skrive navnene på de trofaste. Disse har jeg møtt i fremgang, og de var mine venner. Nå møter jeg dem i motgang, og de er nå enda nærere venner. Disse elsker den Gud jeg tjener. De elsker de sannheter jeg forfekter. De elsker de dydige og de hellige læresetningene jeg gjemmer i mitt bryst med de varmeste følelser, og med en iver som ikke kan fornektes…

Jeg håper jeg får se [mine venner] igjen, at jeg får arbeide for dem og sørge for deres ve og vel. De skal ikke mangle en venn så lenge jeg lever. Mitt hjerte skal elske dem, og mine hender skal arbeide for dem som elsker og arbeider for meg, og jeg skal alltid finnes trofast mot mine venner. Skal jeg være utakknemlig? Så avgjort ikke! Måtte Gud forby det!»⁴

23. august 1842 fortsatte profeten: «Jeg ser at mine følelser … overfor mine venner fornyes når jeg tenker på dydene og de gode egenskapene og karaktertrekkene til de trofaste få, som jeg nå skriver i Herrens lovbok – slike som alltid har stått ved min side når farene har truet i disse 15 lange årene som har gått. Ta for eksempel min aldrende kjære bror Joseph Knight sr., som var blant de første som sørget for mine nødvendigheter mens jeg arbeidet med å frembringe Herrens verk og legge grunnlaget for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I femten år har han vært lojal og trofast, rettferdig og eksemplarisk, rettskaffen og snill, uten noensinne å vike hverken til høyre eller til venstre. Han er virkelig en rettferdig mann. Måtte den allmektige Gud forlenge den gamle mannens dager, og måtte hans skjelvende, plagede og nedbrutte legeme bli fornyet, og måtte du stadig velsigne ham med helse og styrke, o Gud, hvis det er din vilje. La det bli sagt om ham av Sions sønner, så lenge det finnes noen av dem igjen, at dette var en trofast mann i Israel, og derfor skal hans navn aldri glemmes…

Samtidig som jeg minnes de trofaste få som nå lever, vil jeg også minnes de trofaste av mine venner som er døde, for de er mange, og mange er deres vennlige handlinger – i faderlig og broderlig vennlighet – som de har velsignet meg med. Siden jeg har blitt jaget av innbyggerne i Missouri, er det mange episoder som kommer til mitt sinn…

Det er mange sjeler som jeg har elsket med en kjærlighet som er sterkere enn døden. For dem har jeg vist min trofasthet – for dem er jeg fast bestemt på å vise meg trofast, helt til Gud kaller meg til å oppgi min ånd.»⁵

Vennskap forener den menneskelige familie, og fortrenger hat og misforståelser.

«For meg spiller det ingen rolle hvordan et menneskes karakter er. Hvis han er min venn – en ekte venn, vil jeg være en venn for ham, forkynne frelsens evangelium for ham, gi ham gode råd og hjelpe ham ut av hans vanskeligheter.

Vennskap er et av de store fundamentale prinsipper i “mormonismen”; [det tar sikte på] å revolusjonere og sivilisere verden, bringe kriger og stridigheter til opphør og få menneskene til å bli venner og brødre…

Det er med vennskap som med bror [Theodore] Turley, når han i sin smie smelter to jernstykker sammen. Det forener den menneskelige familie med sin gode innflytelse.»⁶

«Det vennskap som intelligente vesener ser på som oppriktig, må komme av kjærlighet, og den kjærligheten må komme av rettskaffenhet, noe som er en like stor del av religionen som lys er en del av Jehova. Derfor sa Jesus: “Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.” [Johannes 15:13.]»⁷

I mars 1839, mens profeten Joseph Smith og flere av hans venner satt fengslet i Liberty, Missouri, skrev profeten følgende til Kirkens medlemmer: «I går kveld mottok vi noen brev – ett fra Emma, ett fra Don C. Smith [Josephs bror] og ett fra biskop [Edward] Partridge. Alle var preget av vennlighet og trøst, og vi var svært takknemlige for innholdet. Lang tid var gått uten at vi hadde mottatt noen informasjon, og da vi leste disse brevene, virket de like forfriskende på våre sjeler som en mild bris, men vår glede ble blandet med sorg på grunn av de lidelser som de fattige og hardt rammede hellige ble utsatt for. Og det er unødvendig å fortelle dere at våre hjerters sluser ble åpnet, og våre øyne var badet i tårer, men de som ikke har vært innesperret bak fengslets murer uten grunn og foranledning, kan bare ha vage formeninger om hvor edelt en venns røst klinger, for ethvert tegn på vennskap, uansett hvor det kommer fra, vekker og levendegjør enhver sympatisk følelse. Den får på et øyeblikk alt som har hendt, til å passere i revy, griper nåtiden hurtig som lynet, fremtiden like voldsomt som en tiger, får tankene til å vandre både bakover og fremover fra det ene til det andre, inntil sist all fiendskap, ondskap og alt hat og tidligere uoverensstemmelser, misforståelser og skamløs opptreden ligger beseiret ved håpets føtter.»⁸

Guds hellige er sanne venner for hverandre.

Profeten skrev følgende til et medlem av Kirken i august 1835: «Vi husker din familie, sammen med alle de første familiene som tok imot sannheten. Vi husker dine tap og sorger. Våre første bånd er ikke brutt. Vi er med deg i godt og ondt, i sorg og glede. Vårt bånd er sterkere enn døden og skal aldri bli brutt.»⁹

Profeten sa følgende om et festmåltid han var tilstede ved i Kirtland i januar 1836: «Deltok på et storslått festmåltid hos biskop Newel K. Whitney. Dette festmåltidet fulgte Guds Sønns orden. Den lamme, den halte og den blinde ble invitert i henhold til Frelserens instruksjoner [se Lukas 14:12-13]… Selskapet var stort, og før vi spiste, sang vi noen av Sions sanger, og våre hjerter gledet seg over å få en forsmak på de gleder som vil bli utøst over de helliges hoder når de er samlet på Sions berg, for å glede seg over hverandres samfunn til evig tid, ja himmelens velsignelser, og da skal det ikke være noen som kan plage eller skremme oss.»¹⁰

Søster Presendia Huntington Buell prøvde å besøke Joseph Smith mens han satt i Liberty fengsel i 1839, men ble nektet av fangevokteren. Profeten skrev senere følgende til henne: «Hvilken glede det ville vært å få se våre venner! Det ville gledet mitt hjerte å ha fått det privilegium å få snakke med deg, men tyranniets hånd er over oss… Jeg vil at [din mann] og du skal vite at jeg er deres sanne venn… Ingen tunge kan uttale hvilken usigelig glede det gir et menneske, etter å ha vært innesperret bak et fengsels murer i fem måneder, å se ansiktet til en som har vært en venn. Jeg tror for alltid mine følelser vil være enda sterkere etter dette enn noen gang før. Mitt hjerte blør ustanselig når jeg tenker på Kirkens fortvilede situasjon. Om jeg bare kunne få være hos dem! Jeg ville ikke veket tilbake for slit og besvær for å gi dem trygghet og trøst. Jeg ønsker meg den velsignelse igjen å kunne heve min røst midt blant de hellige. Jeg ville utøst min sjel til Gud for å kunne undervise dem.»¹¹

I en tale i Nauvoo, Illinois, dit mange av Kirkens medlemmer hadde kommet med få jordiske eiendeler, sa profeten: «Vi skulle utvikle medfølelse med dem som er hjemsøkt iblant oss. Hvis det finnes et sted på jorden hvor man skulle føle Ånden og helle olje og vin i de hjemsøktes skjød, så er det her. Denne ånd er tilkjennegitt her, og selv om man er fremmed og hjemsøkt når man kommer hit, finner man en bror og en venn som er rede til å ivareta ens behov.

Hvis jeg skulle bli hjemsøkt i denne verden, ville jeg anse det for en av de største velsignelser hvis jeg kunne slå meg ned et sted hvor jeg kan ha brødre og venner rundt meg på alle kanter.»¹²

George A. Smith, profetens fetter, fortalte: «På slutten av samtalen la Joseph armene rundt meg, klemte meg til sitt bryst og sa: “George A., jeg er like glad i deg som i mitt eget liv.” Jeg ble så rørt at jeg nesten ikke kunne snakke.»¹³

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se side vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå det første avsnittet på side 453. Gå deretter til side 455-57, og legg merke til de egenskapene Joseph Smith satte pris på i Emma Smith, Hyrum Smith, Newel K. Whitney og Joseph Knight sr. Hvorfor tror du deres vennskap var slik en stor trøst for ham i vanskelige tider? På hvilke måter har du fått støtte av dine venner når du har møtt motgang? Hva kan vi gjøre for å støtte andre når de gjennomgår prøvelser?
De fleste historiene i dette kapitlet handler om verdien av sant vennskap i vanskelige tider. Men i avsnittet som begynner nederst på side 453, forteller Benjamin F. Johnson om Joseph Smiths vennlighet i fredelige perioder. Hva gir denne beskrivelsen deg? Hvordan påvirkes våre vennskap og familieforhold når vi tar oss tid til å le og ha det moro sammen?
Studer det fjerde hele avsnittet på side 457. Hvorfor tror du Joseph Smith sa at vennskap er «et av de store fundamentale prinsipper i “mormonismen” »? På hvilke måter kan det gjengitte evangelium hjelpe mennesker å se på andre som venner? Hvordan har andre Kirkens presidenter vært eksempler på vennskap med alle mennesker?
Gjennomgå det femte hele avsnittet på side 457. Hvordan kan vennskap sammenlignes med å smelte to jernstykker sammen?
Les avsnittet som begynner nederst på side 459 og det påfølgende avsnittet. Legg merke til henvisningen til «olje og vin» fra lignelsen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:34). Hva er noen konkrete ting vi kan gjøre for å følge profetens råd? for å følge den barmhjertige samaritans eksempel?

Aktuelle skriftsteder: 1. Samuelsbok 18:1; Ordspråkene 17:17; 2. Nephi 1:30; Mosiah 18:8-10; Alma 17:2; L&p 84:77; 88:133