Tapre i Kristi sak

«Jeg elsker Kristi sak.»

Fra Joseph Smiths liv

I oktober 1838 nådde konflikten mellom de hellige som bodde i det nordlige Missouri, og de lokale mobbene og militsene et kritisk punkt. Den 27. den måneden utstedte Missouris guvernør Lilburn W. Boggs en skammelig ordre til en leder for delstatsmilitsen: «Mormonene må behandles som fiender og må utryddes eller drives ut av delstaten, om nødvendig, for den offentlige ros skyld. Deres skjenselsgjerninger er ubeskrivelige.»¹ Tre dager senere slo en stor væpnet milits leir nær Far West, Missouri, hvor Kirkens hovedkvarter lå, og forberedte seg på å angripe byen.

Da de var alvorlig bekymret for de siste-dagers-helliges sikkerhet, gikk Joseph Smith og andre ledere i Kirken med på å møte militsens offiserer 31. oktober for å forhandle om fred. Da de nærmet seg militsens leir, ble imidlertid profeten og hans følge plutselig arrestert. De ble deretter ført inn i leiren og tvunget til å ligge på den kalde bakken hele natten i iskaldt regnvær mens vaktene brølte og bannet til dem. Da offiserene bestemte seg for å føre fangene til Independence, Missouri, tryglet Joseph og hans følge om å få lov til å snakke med sine familier.

«Jeg fant min hustru og mine barn oppløst i tårer,» skrev profeten, «fordi de fryktet at vi hadde blitt skutt av dem som hadde sverget å ta vårt liv, og at de aldri ville få se meg mer… Kan noen forestille seg hva jeg følte da jeg slik ble revet bort fra min ledsager og måtte forlate henne – og også mine barn – omgitt av uhyrer i menns skikkelse, uten å vite om deres behov ville bli dekket? Slik ble jeg ført langt bort fra dem for at mine fiender kunne drepe meg når de fant det for godt. Min hustru gråt, mine barn klamret seg til meg, helt til de ble dyttet bort av vaktenes sverd.»²

Etter et kort opphold i Independence ble profeten og flere andre ledere i Kirken ført til Richmond, Missouri, hvor de ble innesperret i et gammelt tømmerhus, lenket sammen og holdt under streng bevoktning. Profeten satt fengslet i Richmond i ca. tre uker før han ble overført til fengslet i Liberty, Missouri. Selv om omstendighetene var dystre, skrev profeten følgende til Emma kort tid etter at han kom til Richmond: «Vi er lagt i lenker og under streng bevoktning for Kristi skyld og ingenting annet… Bror [George W.] Robinson er lenket til meg. Han har et godt hjerte og en fast beslutning. Så kommer bror [Lyman] Wight, bror [Sidney] Rigdon deretter, Hyrum [Smith] deretter, Parley [P. Pratt] deretter, Amasa [Lyman] deretter, og slik er vi bundet sammen med lenker så vel som i kjærlighetens evige bånd. Vi er ved godt mot og gleder oss over at vi er ansett verdige til å bli forfulgt for Kristi skyld.»³

En av de kalde, tunge nettene lå mennene på gulvet til over midnatt, ute av stand til å sove fordi vaktene skrøt av sine nylige angrep på de hellige, heriblant ran, voldtekt og mord. Eldste Parley P. Pratt fortalte: «Jeg hadde lyttet til jeg ble så kvalm, sjokkert, forferdet og så fylt med rettmessig indignasjon at jeg hadde vanskelig for å avholde meg fra å reise meg og irettesette vaktene. Jeg hadde imidlertid ikke sagt noe til Joseph eller noen av de andre, selv om jeg lå ved siden av ham og visste at han var våken. Med ett reiste han seg og talte med en tordenrøst, som en brølende løve, og uttalte, så vidt jeg kan huske, følgende ord:

“STILLE… I Jesu Kristi navn irettesetter jeg dere og befaler dere å tie. Jeg vil ikke leve ett minutt lenger og måtte tåle et slikt språk. Slutt å snakke slik, ellers skal dere eller jeg dø I DETTE ØYEBLIKK!”

Han holdt opp å snakke. Han sto oppreist i fryktinngytende majestet. Lenket og uten våpen, rolig, fattet og verdig som en engel så han på de engstelige vokterne, hvis våpen var senket eller sluppet ned på bakken, hvis knær ga etter, og som krøp sammen i et hjørne eller krøp sammen ved hans føtter og bønnfalt om tilgivelse og forholdt seg stille til vaktavløsningen.»⁴

Joseph Smiths læresetninger

De trofaste gjør muntert alt de kan, selv i vanskelige tider.

I september 1839, da de hellige tok fatt på det vanskelige arbeidet med å bygge opp byen Nauvoo, Illinois, skrev profeten følgende til et medlem i Kirtland, Ohio: «Når det gjelder Kirkens situasjon her, går det så godt som det kan forventes… Et ganske stort antall familier har kommet hit allerede, og vi regner med at denne tendensen vil fortsette, særlig ettersom vi har funnet ut at det ikke har vært mer sykdom enn vanlig her til tross for prøvelsene vi har hatt og den motgang vi har vært utsatt for. Ettersom vi stoler på Guds barmhjertighet og kraft på våre vegne, håper vi å holde ut til enden i ethvert godt og nyttig arbeid, og at vi, når vi skal legges på vektskålen, ikke må bli funnet for lette.»⁵

I september 1842 skrev profeten følgende i et brev til Kirken, som senere ble tatt med i Lære og pakter 128:19, 22: «Nå, hva hører vi i det evangelium vi har mottatt? En gledens røst! En barmhjertighetens røst fra himmelen og en sannhetens røst ut av jorden, et gledens budskap for de døde, en gledens røst for de levende og de døde, et godt budskap om stor glede… Brødre, skal vi ikke gå fremad i en så stor sak? Gå fremover og ikke tilbake. Friskt mot brødre, og fremad til seier! La deres hjerter fryde seg, og vær overmåte glade.»⁶

Profeten sa følgende om Kirkens fremgang i 1831: «Det var helt tydelig at Herren ga oss kraft i forhold til det arbeid som skulle gjøres, styrke ifølge utfordringene vi hadde og nåde og hjelp i forhold til det vi trengte.»⁷

De tapre elsker Kristi sak og streber etter å utvikle Kristus-lignende egenskaper.

«Jeg elsker Kristi sak og dyd og kyskhet, en rettlinjet stødig kurs og en rettskaffen oppførsel.»⁸

«Jeg tror at vi må leve et dydig, rettskaffent og hellig liv for Gud, og føler at det er min plikt å overtale alle mennesker innenfor min innflytelse til å gjøre det samme, så de må slutte å gjøre ondt og lære å gjøre godt og la rettferdigheten seire over deres synder.»⁹

«Vi styrker vår tro ved å tilføre enhver god egenskap som pryder barn av den velsignede Jesus. Vi kan be når det er tid for å be, vi kan elske vår neste som oss selv og være trofaste i trengsler idet vi vet at slike vil få en større belønning i himmelens rike. For en trøst! For en glede! La meg leve den rettferdiges liv, og la min belønning bli som hans!

… Rettferdighet må være et mål for de hellige i alle ting, og når [Lære og pakter] er utgitt, vil de vite at store ting må forventes av dem. Gjør godt og vær rettferdige, med øyet ene og alene vendt mot Guds ære, og dere skal høste deres belønning når Herren gjengjelder hvert menneske etter dets gjerninger… Vi ber dere inntrengende i Jesu Kristi navn om å leve slik at dere er verdige til å motta de velsignelser som skal komme etter store trengsler, for å mette de sjeler som trofast holder ut til enden.»¹⁰

«La fra denne stund av sannhet og rettferdighet være fremherskende i dere. Vær måteholdne i alle ting, avhold dere fra drukkenskap, fra banning og alt skittent språk og fra alt som er syndig eller vanhellig. Avhold dere også fra fiendskap, hat og begjær og fra ethvert vanhellig ønske. Vær ærlige mot hverandre, for det later til at enkelte kommer litt til kort på dette området, og enkelte har vært lite nestekjærlige og har vist grådighet… Slik adferd tolereres ikke av Gud, og de skal få sine sorger når det store hjul ruller videre, for det ruller videre, og ingen kan stanse det. Sion skal likevel leve, selv om hun synes å være død.»¹¹

«Som en som har et stort ønske om menneskers frelse, la meg minne dere alle om å strebe med Gud-lignende iver etter dyd, hellighet og Herrens bud. Vær gode, vær kloke, vær rettferdige, vær gavmilde, og fremfor alt, vær nestekjærlige, alltid rike på gode gjerninger. Og måtte helse, fred og Gud vår Faders kjærlighet og vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle, er den oppriktige bønn til deres hengivne bror og venn i det evige evangelium. »¹²

«Vær saktmodige og ydmyke, rettskafne og rene, gjengjeld ondt med godt… Vær ydmyke og tålmodige i alle livets omstendigheter. Da vil vår seier bli større.»¹³

«Vi ønsker å formane våre brødre med frimodighet til å være ydmyke og fromme, til å vandre som lysets og dagens barn, så de må kunne motstå enhver fristelse og overvinne ethvert onde i vår Herre Jesu Kristi verdige navn.»¹⁴

De tapre søker å forbedre seg selv i dette livet.

«Tanken på at enhver vil få i henhold til sin egen flid og standhaftighet mens han var i vingården, burde inspirere enhver som er kalt til å forkynne dette glade budskap, til å forbedre sitt talent slik at han kan få andre talenter, slik at Mesteren, når han setter seg ned for å motta en beretning om sine tjeneres oppførsel, kan si: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herres glede! [Matteus 25:21]…

Overhodet ingen andre hensyn burde skremme oss fra å vise at vi er anerkjent i Guds øyne i henhold til hans guddommelige krav. Ikke sjelden hender det at menneskene glemmer at de har himmelen å takke for enhver velsignelse de kan glede seg over, og at de må avlegge regnskap for enhver mulighet som gis dem. Dere forstår, brødre, at da mesteren i Frelserens lignelse om forvalterne sammenkalte sine tjenere, ga han dem flere talenter de skulle utvikle mens han dro utenlands en liten stund, og da han kom tilbake, ble de bedt om å avlegge regnskap [se Matteus 25:14-30]. Slik er det også nå. Vår Mester er borte bare en liten stund, og når den er slutt, vil han be alle om å avlegge regnskap. Han som fikk fem talenter, vil bli bedt om å levere ti. Han som ikke hadde utviklet noe, vil bli kastet ut som en unyttig tjener, mens den trofaste vil bli hedret evindelig og alltid. Derfor ber vi så innstendig vi kan om at dere vil få del i Faderens nåde gjennom hans Sønn Jesus Kristus slik at dere ikke vil svikte i fristelsens stund, og heller ikke bli overvunnet under forfølgelse.»¹⁵

«Etter disse instruksjoner er dere selv ansvarlige for deres egne synder, og det er en ønskverdig dyd at dere vandrer slik for deres himmelske Fader at dere kan frelse dere selv. Vi er alle ansvarlige for Gud for hvordan vi forbedrer det lys og den visdom vår Herre har gitt oss, for å sette oss i stand til å frelse oss selv.»¹⁶

De tapre holder trofast ut til enden og vil motta en krone av celestial herlighet.

«Vi setter vår lit til Gud, og vi er fast bestemt på – med hans nåde og hjelp – å forfekte vår sak og holde trofast ut til enden, slik at vi kan bli kronet med den celestiale herlighets krone og inngå til den hvile som er beredt for Guds barn.»¹⁷

«Stri troens gode strid, så dere kan få den krone som er forberedt for alle som trofast holder ut til enden av sin prøvetid [se 2. Timoteus 4:7-8]. Hold derfor fast ved det dere har fått i så rikt mål fra Guds hånd, slik at dere, når fornyelsens time kommer, ikke må ha arbeidet til ingen nytte, men at dere må få hvile fra alt deres arbeide og motta en fylde av glede i Guds rike.»¹⁸

«Dere kan ikke bli for gode. Tålmodighet er himmelsk, lydighet er edelt, tilgivelse er barmhjertig og opphøyelse er guddommelig, og den som trofast holder ut til enden, skal på ingen måte miste sin belønning. Et godt menneske vil utholde alle ting til ære for Kristus, og til og med avstå fra hele verden og alt som er i den, for å frelse sin sjel.»¹⁹

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Les beretningen om da Joseph Smith irettesatte vaktene på s. 346. Hvordan påvirker denne beretningen dine følelser for Joseph Smith?
Joseph Smith sa at evangeliet er en «gledens røst» og erklærte: «La deres hjerte fryde seg, og vær overmåte glade» (s. 347). På hvilke måter kan vår kunnskap om evangeliet hjelpe oss å fryde oss og være «overmåte glade» selv når vi har det vanskelig?
Les det tredje avsnittet på s. 347. Hva tror du det vil si å motta «kraft i forhold til det arbeid som [skal] gjøres»? Hvilke eksempler kan du huske som illustrerer denne sannheten?
Gjennomgå det fjerde avsnittet på s. 347. Hva er noen egenskaper du forventer hos en som sier at han «elsker Kristi sak»? (Du finner noen eksempler på s. 347-49.)
Studer profeten Josephs rettledning på s. 349-50, og tenk på noe i ditt liv som trenger forbedring. Bestem deg for hva du vil gjøre for å ta ansvar for denne forbedringen.
Gjennomgå de to siste avsnittene i kapitlet (s. 350-51). Hva er noen av belønningene som blir dem til del som «strir troens gode strid»? Hvordan prøver noen å overtale oss til å ikke være «for gode»? Hvordan kan vi reagere på et slikt press?

Aktuelle skriftsteder: 5. Mosebok 31:6; 2. Timoteus 1:7-8; 2. Nephi 31:19-20; Mosiah 5:15; L&p 59:23