Ord til håp og trøst når døden inntreffer

«Hva er det vi har som kan trøste oss når det gjelder de døde? Ingen andre folk på jorden har grunn til å nære så stort håp og så stor fortrøstning for sine døde som vi.»

Fra Joseph Smiths liv

Sorg etter at noen av hans kjære gikk bort, var noe profeten Joseph Smith opplevde gjentatte ganger. I Harmony, Pennsylvania, 15. juni 1828, døde Joseph og Emmas første sønn, Alvin, kort tid etter fødselen. Da Joseph og Emma i februar 1831 flyttet fra New York til Kirtland, Ohio, var Emma igjen gravid, denne gangen med tvillinger. Kort tid etter at Joseph og Emma kom til Kirtland, flyttet de til en hytte på gården til Isaac Morley, et medlem av Kirken. Der, 30. april, ble lille Thadeus og Louisa født. De klarte seg imidlertid ikke lenge, men døde i løpet av noen få timer etter fødselen.

Samtidig, i Warrensville, Ohio, ikke langt unna, mistet bror John Murdock sin hustru Julia, som akkurat hadde født to friske tvillinger. Med en familie som nå omfattet fem barn, følte bror Murdock seg ute av stand til å ta hånd om de nyfødte, og han ba Joseph og Emma om å adoptere dem som sine egne. Dette gjorde Joseph og Emma, og de var takknemlige for å kunne innlemme de to spedbarna Joseph og Julia i sin familie. Imidlertid skjedde det tragiske at lille Joseph døde 11 måneder senere, i mars 1832, som en følge av at han ble utsatt for den kalde natteluften mens han var syk av meslinger da profeten ble rullet i tjære og fjær av en mobb. Med dette dødsfallet hadde de sørgende foreldrene gravlagt fire av sine første fem barn, og Julia var nå deres eneste levende barn.

Av Joseph og Emmas elleve barn – ni født til dem og to adopterte – var det bare fem som levde opp til voksen alder: Julia, født i 1831; Joseph III, født i 1832; Frederick, født i 1836; Alexander, født i 1838 og David, født i november 1844, fem måneder etter sin fars død. Joseph og Emmas 14 måneder gamle sønn Don Carlos døde i 1841, og en sønn som ble født i 1842 døde samme dag som han ble født.

Mens han levde, mistet også Joseph Smith tre brødre som døde altfor tidlig. Ephraim døde kort tid etter fødselen i 1810. Josephs eldre bror Alvin døde i 1823, 25 år gammel, og hans yngre bror Don Carlos døde i 1841, også 25 år gammel.

Profeten led enda et stort tapt da hans far, som han hadde hentet råd og styrke hos, døde i Nauvoo, Illinois, i 1840. Da far Smith skjønte at han snart skulle dø, samlet han familien ved sin seng. Han talte til sin hustru og sa: «Når jeg ser på mine barn og innser at selv om de ble oppreist til å utføre Herrens verk, og likevel må gjennomgå vanskeligheter og plager så lenge de lever på jorden, får jeg vondt inni meg, og jeg gruer meg til å forlate dere omgitt av fiender.»¹

Så talte han til hver enkelt av sine sønner og døtre etter tur, og ga dem sin siste velsignelse. Ifølge profetens mor talte han disse betryggende ordene til profeten Joseph:

«“Joseph, min sønn, du er kalt til et høyt og hellig kall. Du er kalt til å utføre Herrens verk. Hold trofast ut og du vil bli velsignet, og din familie skal bli velsignet og dine barn etter deg. Du skal leve til du har utført din gjerning.”

Ved dette utbrøt Joseph gråtende: “Å, far, skal jeg?” “Ja,” sa hans far, “du skal leve så du kan fremlegge hele planen for alt som Gud krever av din hånd. Dette er min velsignelse på ditt hode på mitt dødsleie, i Jesu navn.”»²

Ved å komme styrket ut av disse vanskelige erfaringene i sitt eget liv og ved sin inspirerte forståelse av Frelserens forsoning, kunne profeten Joseph Smith gi sårt tiltrengt trøst til mange sørgende hellige.

Joseph Smiths læresetninger

Når kjære familiemedlemmer eller venner dør, har vi stor trøst i kunnskapen om at vi skal få møte dem igjen i den kommende verden.

Profeten talte på en konferanse i Kirken i Nauvoo 7. april 1844. Han talte om sin venn King Follett, som døde kort tid før: «Mine kjære hellige, jeg vil be om deres oppmerksomhet når jeg nå skal tale til dere over emnet de døde. Den direkte foranledning til at jeg tar opp dette emnet, er vår avholdte bror, eldste King Follets bortgang. Bror Follett ble drept da en tønne sten falt over ham i en brønn. Hans venner og slektninger har bedt meg om å tale, men all den stund det finnes svært mange i denne forsamlingen – som bor i denne byen og også mange andre steder – som har mistet venner, føler jeg trang til å tale over emnet i sin alminnelighet og legge frem mine tanker for dere så langt som jeg evner å gjøre det, og så langt som Den hellige ånd inspirerer meg til å dvele ved det. Jeg trenger deres tro og bønner så jeg kan bli belært av Den allmektige Gud og ha Den hellige ånds gave, for derved å kunne fremlegge ting som er sanne og som dere lett kan forstå, og for at mitt vitnesbyrd skal kunne overbevise deres hjerter og sinn om at det jeg sier, er sant…

Jeg vet at det jeg her sier, er sant, og når jeg her taler til dem som sørger, hva er det så de har mistet? Deres slektninger og venner er kun adskilt fra sine legemer en kort stund. Deres ånder, som levde sammen med Gud, har så å si bare forlatt sitt jordiske tabernakel et lite øyeblikk og lever nå på et sted hvor de snakker sammen slik vi gjør på jorden…

Hva er det vi har som kan trøste oss når det gjelder de døde? Ingen andre folk på jorden har grunn til å nære så stort håp og så stor fortrøstning for sine døde som vi, for vi har sett dem vandre verdig midt iblant oss og har sett dem sovne hen i Jesu armer…

Når vi snakker om eldste King Folletts død, har dere som sørger grunn til å fryde dere, for deres ektemann og far er gått for å avvente de dødes oppstandelse – til han blir fullkommengjort, for i oppstandelsen vil deres venn oppstå til fullkommen lykke og gå inn til celestial herlighet…

Jeg er bemyndiget til å si ved Den hellige ånds myndighet at dere ikke har noen grunn til å frykte, for han er gått til de rettferdiges hjem. Sørg ikke, gråt ikke. Jeg vet det ved Den hellige ånds vitnesbyrd som dveler i meg, og dere kan vente at deres venner skal komme og møte dere når den celestiale verden bryter frem…

Jeg har en far, brødre, barn og venner som har gått til en verden av ånder. De er bare fraværende et øyeblikk. De er ånder, og vi skal snart møtes igjen. Den tid kommer snart da basunen skal lyde. Når vi går bort, skal vi hilse på våre mødre, fedre, venner og alle vi er glade i, som er sovnet inn i Jesus. Da behøver vi ikke lenger å frykte pøbel, forfølgelser, ondsinnede rettssaker og arrestasjoner, men det vil bli en evig lykksalighet.»³

Eldste Lorenzo D. Barnes døde mens han var på misjon i England. Profeten talte om hans bortgang under et møte i det uferdige Nauvoo tempel: «Jeg skal fortelle dere hva jeg ønsker. Hvis jeg i morgen skulle bli kalt til å ligge i graven der borte, da skulle jeg i oppstandelsens morgen ta min far i hånden og rope: “Min far,” og så snart klippene revner, og før vi kom ut av våre graver, ville han si: “Min sønn, min sønn.”

Kan vi forestille oss dette på denne måten? Ja, hvis vi lærer hvordan vi skal leve og hvordan vi skal dø. Når vi legger oss, tenker vi over hvordan vi kan stå opp om morgenen, og det er hyggelig for venner å legge seg ned sammen forenet i kjærlighetens armer, sove og våkne i hverandres favn og gjenoppta sitt samkvem.

Ville dere synes det var merkelig om jeg forteller hva jeg har sett i et syn med hensyn til dette interessante emne? De som er døde i Jesus Kristus, kan – når de kommer frem – forvente å inngå til en virkeliggjørelse av den glede de hadde eller så frem til her.

Så tydelig var synet at jeg virkelig så mennesker før de var stått opp fra graven, som om de kom langsomt frem. De tok hverandre i hånden og sa til hverandre: “Min far, min sønn, min mor, min datter, min bror, min søster.” Og når røsten ber de døde om å oppstå – la oss så anta at jeg blir lagt ned ved siden av min far – hva ville da være mitt hjertes første glede? Å møte min far, min mor, min bror, min søster; og når de er ved min side, omfavner jeg dem og de meg…

For meg er tanken om tilintetgjørelse mer smertefull enn døden. Hvis jeg ikke hadde noen forhåpninger om å få se min far, mor, mine brødre, søstre og venner igjen, ville mitt hjerte briste spontant, og jeg ville gå ned i min grav. Forventningen om å få se mine venner i oppstandelsens morgen gleder min sjel og får meg til å tåle livets onder. Det er som om de legger ut på en lang reise, og når de kommer tilbake, møter vi dem med større glede…

La meg få trøste Marcellus Bates [et medlem av Kirken som hadde mistet sin hustru]. Du skal snart komme sammen med din ledsager i en verden av herlighet, og det samme skal bror Barnes’ og alle de helliges venner som sørger. Dette har vært en advarselens røst til oss om å være nøkterne og flittige så vi legger til side all lystighet, forfengelighet og tåpelighet og er forberedt på å dø i morgen.»⁴

Foreldre som mister barn, vil ta imot dem i oppstandelsen akkurat slik de la dem ned.

I begravelsen til to år gamle Marian Lyon, sa profeten: «Atter har advarselens røst latt seg høre i vår midte, hvilket viser hvor usikkert et menneskeliv er, og i ledige stunder har jeg meditert over emnet og spurt meg selv hva grunnen kan være til at barn, uskyldige barn, blir tatt bort fra oss, og spesielt de som synes å være de mest intelligente og interessante. Det som for meg synes å være den sterkeste begrunnelse, er følgende: Denne verden er en meget ugudelig verden, og den … blir mer ugudelig og fordervet… Herren tar mange bort selv når de er spedbarn slik at de kan slippe menneskets misunnelse samt denne verdens sorger og ondskap, for de var altfor rene og skjønne til å leve her på jorden, og derfor har vi, hvis vi betrakter dette på riktig måte, grunn til å fryde oss og ikke til å sørge når de blir befridd fra det onde, for vi skal snart ha dem hos oss igjen…

… Den eneste forskjell mellom en som dør gammel og en som dør ung, er at den ene lever lenger i himmelen og i evig lys og herlighet enn den andre og blir befridd litt før fra denne elendige og ugudelige verden. Men til tross for all denne herlighet mister vi den et øyeblikk av syne og sørger over tapet, men vi sørger ikke slik som de som er uten håp.»⁵

«Man kan spørre seg: “Vil mødre få ha sine barn i evigheten?” Ja! Ja! Mødre, dere kommer til å ha deres barn, for de vil få evig liv. Deres gjeld er betalt.»⁶

«Barn … må oppstå nøyaktig slik som de døde, og vi kan der hilse våre yndige barn med den samme herlighet – den samme yndighet i den celestiale herlighet.»⁷

President Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, sa følgende: «Joseph Smith ga oss den doktrine at det barn som nedlegges i døden, vil fremkomme som barn i oppstandelsen, og idet han pekte på det døde barns mor, sa han til henne: “Du skal ha den glede, fryd og tilfredsstillelse å oppfostre ditt barn etter oppstandelsen, inntil det når sin ånds fulle skikkelse.” …

I 1854 møtte jeg min tante [Agnes Smith], min onkel Don Carlos Smiths hustru, som var mor til den lille piken [Sophronia] som Joseph Smith, profeten, snakket om da han fortalte moren at hun skulle få den glede, fryd og tilfredsstillelse å oppfostre barnet etter oppstandelsen, inntil det nådde åndens fulle størrelse, og at det ville bli en mye større glede enn det var mulig for henne å oppleve i jordelivet, ettersom hun ville være fri for jordelivets sorg, frykt og skavanker, og hun ville vite mer enn hun kunne vite i dette livet. Jeg møtte denne enken, mor til dette barnet, og hun fortalte meg om dette og bar vitnesbyrd for meg om at det var dette profeten Joseph Smith sa da han talte i begravelsen til hennes lille datter.»⁸

Mary Isabella Horne og Leonora Cannon Taylor mistet begge et lite barn. Søster Horne fortalte at profeten Joseph Smith ga de to søstrene disse trøstende ordene: «Han fortalte oss at vi skulle motta disse barna i oppstandelsens morgen, akkurat slik vi hadde lagt dem ned, i renhet og uskyld, og at vi skulle nære dem og ta oss av dem som deres mødre. Han sa at barn ville bli oppreist i oppstandelsen akkurat slik de ble lagt ned, og at de ville tilegne seg all den intelligens som var nødvendig for å kunne motta troner, fyrstedømmer og makter.»⁹

Selv om vi sørger når våre kjære dør, kan vi stole på at «hele jordens Gud vil la rettferdigheten skje».

I begravelsen til den 24 år gamle Ephraim Marks, sa profeten: «Dette er en meget høytidelig og trist stund. Jeg har aldri følt meg mer alvorsstemt, og det minner meg om min eldste bror Alvins død i New York, samt min yngste bror, Don Carlos Smith, som døde i Nauvoo. Det har vært vanskelig for meg å leve på jorden og se disse unge mennene, som vi har hentet trøst og støtte fra, bli revet bort fra oss mens de ennå var i sin beste ungdom. Ja, jeg har hatt store vanskeligheter med å forsone meg med dette. Av og til har jeg tenkt at det ville ha vært lettere for meg å forsone meg med at jeg selv var blitt tatt bort om det hadde vært Guds vilje. Men likevel vet jeg at vi burde forholde oss tause, vite at det er av Gud og forsone oss med hans vilje, for alt er riktig. Det vil bare gå en kort stund før vi alle på samme måte vil bli kalt bort, og det kan skje med meg så vel som med dere.»¹⁰

6. juni 1832 skrev Joseph Smith til Emma Smith: «Det var trist å høre at Hyrum hadde mistet sitt lille barn. Jeg tror vi til en viss grad kan føle med ham, men vi må alle forsone oss med vår lodd i livet og si at Herrens vilje må skje.»¹¹

20. januar 1840 skrev Joseph Smith til Emma Smith: «Jeg fikk brev fra Hyrum, og det gjorde godt å få høre at min familie fremdeles var i live. Mitt hjerte sørger imidlertid over dem som har blitt tatt fra oss, men ikke uten håp, for jeg skal se dem og være sammen med dem igjen. Derfor kan vi forsone oss med Guds handlemåte.»¹²

«Når det gjelder dødsfallene i Sion, sørger vi med dem som sørger, men husk at hele jordens Gud vil la rettferdigheten skje».¹³

«Det har vært mange dødsfall, og dette gjør oss nedslått, men vi kan ikke gjøre noe med det. Når Gud taler fra himmelen for å kalle oss til seg, må vi underkaste oss hans befaling.»¹⁴

I begravelsen til James Adams, sa profeten: «Jeg traff ham første gang i Springfield [Illinois] på vei fra Missouri til Washington. Da jeg var en fremmed, kontaktet han meg, tok meg med til sitt hjem, oppmuntret og trøstet meg og ga meg penger. Han har vært en meget god venn… Han har hatt åpenbaringer om sin bortgang og har tatt fatt på et viktigere arbeide. Når menneskene er beredt, er de bedre stillet om de får vandre hinsides. Bror Adams er gått for å åpne døren enda mer for de døde. De rettferdiges ånder blir opphøyet til et større og mer strålende arbeid, og følgelig blir de velsignet når de vandrer til åndeverdenen.»¹⁵

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Hva tenker eller føler du når du leser beretningene på s. 169-71? Hvordan kan disse erfaringene ha påvirket måten profeten Joseph underviste om døden og oppstandelsen på?
Dette kapitlet inneholder taler Joseph Smith holdt til personer som sørget over sine kjæres bortgang (s. 172). I disse talene ga profeten «håp og fortrøstning» ved å forkynne evangeliets læresetninger og vise sine tilhørere hvordan disse læresetningene skulle anvendes i praksis. Hvilke sannheter i evangeliet gir deg trøst når du tenker på noen kjære som har gått bort eller snart kan komme til å gå bort? Hvorfor er disse sannhetene viktige for deg?
Les rådene Joseph Smith ga da han talte om eldste Barnes’ dødsfall, herunder hans råd om «hvordan vi skal leve og hvordan vi skal dø» (s. 173-74). Hva betyr dette rådet for deg? Tenk over hvordan ditt liv kan forandre seg om du husker på hans råd.
Gjennomgå profetens ord til foreldre som har mistet små barn (s. 174-76). Hvordan kan disse læresetningene gi håp til sørgende foreldre?
Studer Joseph Smiths råd om å forsone oss med Guds vilje når våre kjære dør (s. 176-77). Hvordan kan vår beslutning om å akseptere Guds vilje påvirke våre følelser? våre ord og handlinger? På hvilke måter kan vår beslutning hjelpe andre?

Aktuelle skriftsteder: Johannes 20:1-29; Mosiah 16:7-8; Alma 40:11–12; Moroni 8:11-20; L&p 42:45-46