Familien – Den skjønneste enhet i tid og evighet

«Den skjønneste enhet og lykke fylte vårt hus. Ingen uoverensstemmelse eller mislyd forstyrret freden og roen som rådet i vår midte.» (Lucy Mack Smith)

Fra Joseph Smiths liv

Innen 1843, selv om Nauvoo tempel ennå ikke var fullført, hadde profeten kunngjort læren om frelse for de døde, og hadde forrettet tempelbegavelsen for en gruppe trofaste hellige. Men en viktig del av det hellige tempelarbeidet var ennå ikke på plass. 16. mai 1843 reiste profeten fra Nauvoo til Ramus, Illinois, hvor han bodde hos sin nære venn Benjamin F. Johnson. Den kvelden underviste han bror og søster Johnson og noen få andre nære venner om «den nye og evige ekteskapspakt». Han forklarte at denne pakten var den «prestedømmets orden» som var nødvendig for å oppnå den høyeste grad i det celestiale rike. (Se L&p 131:1-4.) Han sa også at uten at en mann og en kvinne inngår i den evige ekteskapspakt, «vil de slutte å formere seg når de dør, eller med andre ord vil de ikke få noen barn etter oppstandelsen.» De som inngår i denne pakten og holder seg trofaste, «vil fortsette å formere seg og få barn i den celestiale herlighet.»¹

To måneder senere, 12. juli 1843, i det øvre rom i hans røde teglstensbutikk, dikterte profeten for William Clayton en åpenbaring om læren om evig ekteskap (se L&p 132). Profeten hadde kjent og undervist om denne læren en god stund før. I denne åpenbaringen erklærte Herren at om en mann og en hustru ikke blir beseglet i kraft av det hellige prestedømme, «kan de ikke forøkes, men forblir ugifte og alene i all evighet uten opphøyelse I sin frelste tilstand» (se L&p 132:15-18). For å oppnå opphøyelse må menn og hustruer bli beseglet i kraft av prestedømmet og holde seg trofaste mot sine pakter:

«Og videre, sannelig sier jeg dere, hvis en mann ekter en hustru ved mitt ord som er min lov og ved den nye og evige pakt og den blir beseglet på dem ved forjettelsens Hellige Ånd av ham som er salvet og som jeg har gitt denne myndighet og dette prestedømmes nøkler … skal de i tid og gjennom all evighet få del i alle ting min tjener har lovet dem, og skal være i full kraft når de ikke lenger er i verden, og de skal passere englene og gudene som er satt der og gå til sin opphøyelse og herlighet i alle ting som er blitt beseglet på deres hoder, en herlighet som skal være en fylde og en fortsettelse av ætten evindelig og alltid.

Da skal de være guder, fordi de er uendelige, derfor skal de være fra evighet til evighet, fordi de fortsetter å bestå, da skal de være over alle ting, fordi alle ting er dem underlagt. Da skal de være guder fordi de har all makt og englene er dem underlagt. Sannelig, sannelig sier jeg dere, uten at dere adlyder min lov, kan dere ikke oppnå denne herlighet» (L&p 132:19-21).

For eldste Parley P. Pratt i De tolvs quorum styrket kunnskapen om denne læren hans kjærlighet til sin familie: «Det var Joseph Smith som lærte meg å verdsette de ømme forhold mellom far og mor, ektemann og hustru, bror og søster, sønn og datter. Det var han som lærte meg at mitt hjertes utkårede kunne sikres meg for tid og all evighet, og at de edle sympatier og følelser som knyttet oss så tett sammen, hadde sitt utspring i kilden til guddommelig, evig kjærlighet. Det var han som lærte meg at vi kan utvikle og styrke disse følelsene i all evighet, og at resultatet av vår uendelige forening ville bli avkom så tallrike som himmelens stjerner eller sanden ved havets bredd… Jeg hadde elsket før, men jeg visste ikke hvorfor. Men nå elsket jeg – med en renhet, en intensitet av opphøyd, foredlet følelse som løftet min sjel fra de forgjengelige ting av denne ynkelige sfære og utvidet den som havet… Kort sagt, jeg kunne nå elske både med ånden og forstanden.»²

Joseph Smiths læresetninger

Menn og hustruer hedrer hverandre ved å vise kjærlighet, vennlighet og hengivenhet.

«Ekteskap [er] en himmelsk lov, innstiftet i Edens hage.»³

«Det er en manns plikt å elske, verne om og forsørge sin hustru og holde seg til henne og ingen annen [se L&p 42:22]. Han burde hedre henne som seg selv, og han burde se på hennes følelser med ømhet, for hun er hans kjøtt og hans ben, skapt for å være ham en medhjelp, både i timelige og åndelige ting; en for hvis sjel han kan utøse sine klager uten reservasjoner, som er villig (idet hun er ment til det) til å bære en del av hans byrde, til å trøste og oppmuntre ham med sin milde røst.

Det er mannens oppgave å stå som overhode for sin familie … ikke å herske over sin hustru som en tyrann, og heller ikke som en som frykter eller er redd for at hans hustru skal gå ut over sin stilling og hindre ham i å utøve sin myndighet. Det er hans plikt å være en Guds mann (for en Guds mann er en visdommens mann), rede til alltid å hente fra Skriftene, fra åpenbaringene og fra det høye, de instruksjoner som er nødvendige for hans families oppbyggelse og frelse.»⁴

På et møte med Hjelpeforenings-søstre sa Joseph Smith: «Dere behøver ikke erte deres menn for det de gjør, men vær selv så uskyldige, vennlige og kjærlige at de kan føle at dette veier tungt, ja, adskillig tyngre enn en kvernsten som henges om halsen. Strid ikke, trett ikke, og si ikke imot og argumenter, men vis ydmykhet, ha kjærlighet og renhet, for det er disse ting som skulle foredle dere i alle gode menns øyne…

Når en mann er nedtynget av vanskeligheter, når han er opprådd på grunn av bekymring og problemer, om han da kan møte et smil istedenfor motsigelse eller knurring – hvis han kan bli møtt med mildhet, vil det roe hans sjel og lindre hans følelser; når han er fortvilet, trenger han hengivenhetens og vennlighetens trøst… Når dere går hjem, si da aldri et krast eller uvennlig ord til deres ektemann, men la vennlighet, nestekjærlighet og kjærlighet krone deres gjerninger fra nå av.»⁵

Eliza R. Snow skrev: «[Profeten Joseph Smith] formante søstrene til alltid å fokusere sin tro og sine bønner for og sette sin lit til sine menn, som Gud har bedt dem hedre.»⁶

Barn hedrer sine foreldre ved å uttrykke takknemlighet til dem og verdsette dem hele livet.

I flere dager i oktober 1835 besøkte profeten daglig sin alvorlig syke far, og tok seg av ham «med stor bekymring». Det følgende står i profetens dagbok: «Pleiet igjen min far, som var meget syk. I min bønn i enerom i morges sa Herren: “Min tjener, din far skal leve.” Jeg pleiet ham hele denne dagen med mitt hjerte oppløftet til Gud i Jesu Kristi navn i bønn om at han ville gi ham helsen tilbake, at jeg måtte bli velsignet med hans selskap og råd, ettersom jeg så på det som en av de største jordiske velsignelser å kunne omgås med mine foreldre, hvis modenhet i år og erfaring gjør dem i stand til å gi de beste råd. Om kvelden kom bror David Whitmer, og vi påkalte Herren i mektig bønn i Jesu Kristi navn, la våre hender på min far og irettesatte sykdommen. Gud hørte og besvarte våre bønner – til vår sjels store glede og tilfredsstillelse. Vår aldrende far sto opp og kledde på seg, ropte og priste Herren.»⁷

«Velsignet er min mor, for hennes sjel er stadig fylt med velvilje og kjærlighet til menneskene, og til tross for sin alder skal hun allikevel bli styrket og trøstet i sitt eget hus, og hun skal få evig liv. Og velsignet er min far, for Herrens hånd skal være over ham, for han skal se sine barns trengsler svinne bort, og når hans hår er grått og han er rede til å forlate dette liv, skal han skue seg selv som et oliventre hvis grener tynges ned av mye frukt. Han skal også få en bolig i det høye.»⁸

«Jeg har mimret om episoder fra min barndom. Jeg har tenkt på min far som er død… Han var en stor mann, og hans sinn var edelt, hellig, opphøyd og rettskaffent. Hans sjel hevet seg over alle de tarvelige og nederdrektige prinsipper som menneskene har så lett for å ta til seg. Så langt jeg kjenner til, gjorde han aldri en ondsinnet handling eller noe som kan oppfattes som ugenerøst. Jeg elsker min far og hans minne, og minnet om hans edle gjerninger sitter for alltid i mitt sinn og påvirker meg sterkt, og mange av hans gode og faderlige ord til meg er preget i mitt hjerte.

Minnene om hans liv, om det jeg selv har observert siden jeg ble født, er dyrebare og hellige for meg. Støvet og stedet hvor han ligger, er hellige for meg. Graven som omkapsler ham er en helligdom. La minnet om min far leve evig… Måtte den Gud jeg elsker skue ned fra oven og redde meg fra mine fiender her, og føre meg ved hånden så jeg kan stå på Sions berg sammen med min far i evig herlighet.

Ord og språk strekker ikke til når jeg skal gi uttrykk for den takknemlighet jeg skylder Gud for at han har gitt meg så rettskafne foreldre.

Min mor er også en av de edleste og beste av alle kvinner. Måtte Gud forlenge hennes og mine dager, så vi lenge kan nyte hverandres samfunn.»⁹

«Når vi reflekterer over den omtanke og uopphørlige flid våre foreldre har vist for å våke over oss, og hvor mange timer med sorg og bekymring de har tilbragt over våre vugger og ved våre senger når vi har vært syke, hvor oppmerksomme skulle ikke vi være på deres følelser i deres alderdom! Vi kan umulig ha fred i sinnet om vi sier eller gjør noe som bringer deres grå hår ned i graven med sorg.»¹⁰

Kjærligheten mellom brødre og søstre kan være herlig og uforgjengelig.

Profeten skrev følgende om sine to brødre som begge døde som unge menn: «Alvin, min eldste bror – jeg husker godt de sorgens kvaler som vokste i mitt unge bryst og nesten sprengte mitt ømme hjerte da han døde. Han var det eldste og edleste av min fars barn. Han var en av de edleste av menneskenes sønner… I ham fantes det intet svik. Han levde plettfritt helt fra han var et lite barn… Han var også en meget nøktern mann, og da han døde, besøkte Herrens engel ham i hans siste stund…

Min bror Don Carlos Smith … var også en høysinnet gutt. Jeg fant aldri noen feil i ham. Jeg så aldri den minste antydning til noen umoralsk handling eller noen blasfemisk eller uedel tilbøyelighet i barnet fra han ble født og til han døde. Han var et vakkert, godlynt, omtenksomt, rettskaffent, trofast og ærlig barn, og dit hans sjel går, ønsker jeg at min også må gå.»¹¹

Joseph Smith skrev det følgende i et brev til sin eldre bror Hyrum: «Min kjære bror Hyrum, jeg har tenkt mye på deg, og jeg husker deg alltid i mine bønner og ber Gud beskytte deg mot mennesker og djevler… Måtte Gud beskytte deg.»¹²

Profeten skrev om Hyrum: «Jeg kunne be i mitt hjerte om at alle mine brødre var som min kjære bror Hyrum, som er i besittelse av et lams mildhet og en Jobs rettskaffenhet, og kort sagt Kristi saktmodighet og ydmykhet, og jeg elsker ham med den kjærlighet som er sterkere enn døden.»¹³

Foreldre som elsker, støtter og ber for sine barn, gir dem grenseløse velsignelser.

Etter at han hadde vært på Cumorah-høyden i september 1823, fortalte Joseph Smith sin familie om det han hadde opplevd, og deretter fortsatte han å dele sine opplevelser med dem. Profetens mor fortalte: «Hver kveld samlet vi barna. Jeg tror vi må ha vært den merkeligste familie som noen gang har levd på jorden, vi satt alle i en sirkel, far, mor, sønner og døtre, og lyttet åndeløst og ivrig til en [sytten] år gammel gutts religiøse læresetninger…

Vi fikk nå bekreftet vår oppfatning av at Gud var i ferd med å bringe frem i lyset noe som vi kunne beskjeftige tanken med, noe som ville gi oss en klarere forståelse enn alt som hadde blitt lært oss så langt, og dette fikk oss til å fryde oss storlig. Den skjønneste enhet og lykke fylte vårt hus. Ingen uoverensstemmelse eller mislyd forstyrret freden og roen som rådet i vår midte.»¹⁴

Nær slutten av Sions leirs marsj i juni 1834 ble Joseph og Hyrum Smith, sammen med mange andre, rammet av kolera. Deres mor fortalte følgende om denne opplevelsen: «Hyrums og Josephs … glede over å få se oss igjen ved god helse var overmåte stor på grunn av de store farene de hadde unnsluppet mens de var borte. De satte seg ned, én på hver side av meg, Joseph holdt én av mine hender og Hyrum den andre, og de fortalte følgende: …

“Sykdommen kom over oss på et øyeblikk, og i løpet av noen få minutter ble vi fryktelig dårlige. Vi signaliserte til hverandre og forlot huset for å gå til et avsondret sted for sammen å be Gud utfri oss fra dette forferdelige onde. Men før vi kom langt nok til å kunne være sikre på å ikke bli avbrutt, var vi knapt nok i stand til å stå på våre ben, og vi ble svært urolige og fryktet at vi skulle dø i denne vestlige villmark så langt fra våre familier, uten engang å få det privilegium å velsigne våre barn eller gi dem noen avskjedsråd. Hyrum ropte: «Joseph, hva skal vi gjøre? Må vi bli utryddet fra jordens overflate ved denne redselsfulle forbannelsen?» «La oss,» sa [Joseph], «gå ned på våre knær og be Gud fjerne krampene og de andre plagene og gi oss vår helse tilbake, slik at vi kan dra hjem til våre familier.» Dette gjorde vi, men vi ble likevel verre…

Vi bestemte oss snart for igjen å bønnfalle Gud om barmhjertighet og ikke reise oss igjen fra våre knær før en av oss fikk et vitnesbyrd om at vi skulle bli helbredet… Vi ba en god stund, først én, så den andre, og oppdaget snart at krampene begynte å løsne sitt grep. Kort tid senere spratt Hyrum opp på benene og utbrøt: «Joseph, vi skal komme hjem, for jeg har sett et syn hvor jeg så mor på sine knær under et epletre, hvor hun ba for oss, og selv i dette øyeblikk gråter hun og ber Gud spare vårt liv så hun igjen kan få se oss i kjødet. Ånden vitner for meg om at hennes og våre bønner vil bli hørt.» I samme øyeblikk ble vi helbredet og fortsatte på vår vei i fryd og glede.”

“Å, min mor,” sa Joseph, “hvor ofte har ikke dine bønner vært oss til hjelp når dødens skygge har omsluttet oss.”»¹⁵

Lucy Mack Smiths kjærlighet til sine sønner illustreres ved hennes beretning om da profeten og hans bror Hyrum ble arrestert og ført bort fra Far West, Missouri, i november 1838, til Independence og senere til Richmond, Missouri, hvor de ble fengslet. Familien fryktet at Joseph og Hyrum skulle bli drept: «Da vi fikk høre at våre sønner skulle føres bort, fortalte budbringeren oss at om vi noensinne skulle få se våre sønner igjen i live, måtte vi komme til dem, for de satt allerede i vognen som skulle kjøre avsted om noen få minutter. Min mann var da for syk til å kunne gå til dem, men jeg og Lucy [en datter] gikk avsted alene, for vi var de eneste i familien som var friske nok.

Da vi var ca. 400 meter unna vognen, kom vi ikke lenger på grunn av mennene som omringet vognen. “Jeg er profetens mor,” ropte jeg, “finnes det ingen dannet mann her som vil hjelpe meg gjennom denne folkemengden og frem til vognen så jeg kan få sett mine barn for siste gang og snakke med dem en gang til før de dør?” En av dem sa seg villig til å bane vei gjennom hæren, og vi gikk gjennom, midt mellom alle sverdene, muskettene, pistolene og bajonettene. Døden truet oss for hvert skritt vi tok, helt til vi endelig kom frem til vognen. Mannen som ledsaget meg, henvendte seg til Hyrum, som satt foran, og sa at hans mor var der og ba ham strekke ut hånden til henne. Dette gjorde han, men jeg fikk ikke lov til å se dem, for presenningen var svært kraftig og knyttet stramt foran og naglet fast på sidene…

Vår venn fulgte oss så til den bakre delen av vognen, hvor Joseph satt, henvendte seg til ham og sa: “Herr Smith, din mor og søster er her og ønsker å ta deg i hånden.” Joseph stakk hånden mellom vognen og presenningen der den var naglet fast i bakstykket. Vi tok hånden hans, men han sa ingenting. Jeg orket ikke tanken på å skulle forlate ham uten å få høre hans røst. “Å, Joseph,” sa jeg, “vær så snill å snakke til din stakkars mor en gang til. Jeg kan ikke gå før jeg hører deg snakke.”

“Gud velsigne deg, mor,” sa han, og så lød et rop, og vognen bykset avsted og rev vår sønn fra oss akkurat idet Lucy trykket hånden hans til seg for å gi ham en søsters siste kyss, for vi visste at de var dømt til å bli skutt.

Vi klarte å komme oss hjem igjen, selv om våre ben knapt nok ville bære oss… En lang stund hørtes intet annet i huset enn sukk og stønn, ettersom vi da ikke visste annet enn at vi hadde sett Joseph og Hyrum for siste gang. Men midt i min sorg fant jeg en trøst som overgikk alt jordisk. Jeg ble fylt av Guds ånd og mottok følgende ved profetiens gave: “La ditt hjerte trøstes når det gjelder dine barn, for de skal ikke skade et hår på deres hode.” … “Mine barn,” sa jeg, “ikke gråt mer. Mobben vil ikke drepe dem, for Herren har tilkjennegitt for meg at han vil utfri dem fra deres fienders hender.” Dette var til stor trøst for oss alle, og vi engstet oss ikke lenger så meget for at deres liv skulle bli tatt.»¹⁶

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se side vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå eldste Parley P. Pratts beskrivelse av hvordan kunnskap om læren om evig ekteskap velsignet ham (side 475). Hvordan kan denne læren påvirke våre følelser for våre familier? hvordan vi behandler hverandre i hjemmet?
Les Joseph Smiths råd til menn og hustruer (side 476-77). Tenk over hvordan noen av disse rådene gjelder både kvinner og menn. Hvorfor er det viktig for både fedre og mødre å studere Skriftene og motta åpenbaring til veiledning for familien? Hva kan en mann gjøre når han ser at hans hustru er «nedtynget av vanskeligheter»? Hvorfor må både menn og hustruer unngå å bruke «et krast eller uvennlig ord»?
Som voksen fortsatte profeten Joseph å glede seg over å være sammen med sine foreldre, søke deres råd og hedre dem (side 477-79). Hvilke av profetens uttalelser om sine foreldre gjør spesielt inntrykk på deg? Hvilke eksempler har du sett på den varige innflytelsen til det gode som foreldre kan ha på sine barn? Tenk over hva du kan gjøre for bedre å hedre dine foreldre.
Gjennomgå profetens uttalelser om sine brødre Alvin, Don Carlos og Hyrum (side 479-80). Hvorfor tror du forholdet mellom brødre og søstre kan være så varig og sterkt? Hva kan foreldre gjøre for å oppmuntre sine sønner og døtre til å være gode venner? Hva kan brødre og søstre gjøre for å styrke vennskapet seg imellom?
Gjennomgå Lucy Mack Smiths beretning om da sønnen Joseph underviste familien (side 480). Hvilke erfaringer kan du fortelle om hvor du har følt «enhet og lykke» med familiemedlemmer? Hva kan foreldre lære av den erfaringen Joseph og Hyrum hadde da de ble helbredet for kolera? (Se side 480-82.)

Aktuelle skriftsteder: 2. Mosebok 20:12; 1. Korinterbrev 11:11; Efeserne 6:1-4; Mosiah 4:14-15; Moses 3:18, 21-24