Vi kan bli frelsere på Sions berg

«Hvordan skal de bli frelsere på Sions berg? Ved at de bygger sine templer, sine døpefonter og fortsetter med å motta alle ordinanser … på vegne av alle sine forfedre som er døde.»

Fra Joseph Smiths liv

For Kirkens medlemmer i Nauvoo på 1840-tallet var stedfortredende arbeid for deres avdøde slektninger et viktig fokus. Helt siden de første stedfortredende dåpshandlingene i denne evangelieutdeling ble utført i 1840, hadde de hellige søkt etter genealogisk informasjon om sine forfedre, og mange hadde stedfortredende gått ned i dåpens vann for disse avdøde slektningene.

I begynnelsen ble dåp for de døde utført i Mississippi-elven eller i lokale elver. Men i januar 1841, da de hellige var i ferd med å legge planer for Nauvoo tempel, erklærte Herren: «Det finnes ikke noen døpefont på jorden hvor mine hellige kan bli døpt for de som er døde. For denne ordinans hører hjemme i mitt hus og kan ikke godkjennes av meg – bare i deres fattigdoms dager når dere ikke er i stand til å bygge et hus til meg» (L&p 124:29-30).

Stedfortredende dåp i elven opphørte 3. oktober 1841, da profeten kunngjorde: «Ingen dåp for de døde skal lenger finne sted før ordinansen kan utføres i Herrens hus… For så sier Herren!»¹ De hellige begynte snart å bygge en midlertidig trefont i den nyutgravde kjelleren i Nauvoo tempel. Fonten, som ble bygget i Wisconsin-furu, hvilte på ryggen til 12 treokser. Den ble innviet 8. november til bruk «inntil templet er ferdig og en mer permanent døpefont erstatter den»². 21. november 1841 utførte seks medlemmer av De tolvs quorum dåp for 40 personer som var døde, de første dåp for de døde som ble utført i fonten.

De helliges første erfaringer med dåp for de døde lærte dem viktigheten av å føre opptegnelser i Herrens kirke. Selv om stedfortredende dåp i lokale elver var blitt uført med den rette prestedømsmyndighet, hadde det ikke blitt ført offisielle opptegnelser. Derfor måtte disse dåpshandlingene utføres på nytt. I en tale han holdt 31. august 1842, forklarte profeten: «Alle som blir døpt for de døde, må ha en skriver tilstede, som kan være øyenvitne og føre en opptegnelse og bekrefte at hans opptegnelse er sann og gyldig… Sørg derfor for at alle dåpshandlinger for de døde fra nå av blir nøye nedtegnet og bevitnet.»³ Profeten drøftet dette emnet inngående i et brev han skrev til de hellige dagen etter, og i et annet brev han skrev 6. september. Disse to brevene er nå kapittel 127 og 128 i Lære og pakter.

I kapittel 127 skrev profeten følgende instruksjoner fra Herren: «Når noen av dere blir døpt for deres avdøde, la det være en skriver, og la ham være øyenvitne til deres dåpshandlinger, la ham høre med sine ører så han kan bekrefte en sannhet, sier Herren, så alle deres nedtegnelser kan bli nedtegnet i himmelen… Og videre, la det være orden i alle opptegnelser, så de kan anbringes i arkivene i mitt hellige tempel for å holdes i erindring fra generasjon til generasjon» (L&p 127:6-7, 9).

Etter hvert som de hellige gikk videre med dette hellige arbeidet, «kom det snart frem at noen hadde omfattende opptegnelser om sine døde, som de ønsket å utføre arbeide for,» fortalte eldste George A. Smith, et medlem av De tolvs quorum. «Dette ble kun ansett som begynnelsen på et enormt arbeid, og at det å utføre alle evangeliets ordinanser for skarene av døde, ikke var noen liten oppgave. Noen av De tolv spurte Joseph om det ikke fantes en kortere metode for å utføre arbeidet for så mange. Joseph svarte: “Herrens lover er ugjenkallelige. Vi må utføre det som er blitt åpenbart til oss, til punkt og prikke. Vi kan ikke forvente å utføre dette enorme arbeide for de døde på kort tid.”»⁴

Joseph Smiths læresetninger

Læren om frelse for de døde viser Guds store visdom og medlidenhet.

«Alle som ikke har hatt anledning til å høre evangeliet og bli betjent av en inspirert mann i kjødet, må motta det heretter, før de kan komme til den endelige dom.»⁵

«Det er ikke mer utrolig at Gud kommer til å frelse de døde enn at han oppvekker dem.

Ikke på noe tidspunkt blir ånden for gammel til å tre frem for Gud. Alle befinner seg innenfor rekkevidden av den tilgivende barmhjertighet med mindre man har begått den utilgivelige synd som ikke blir tilgitt, hverken i denne verden eller i den kommende verden. Det finnes en måte å frigi de dødes ånder på, nemlig ved prestedømmets makt og myndighet – ved å binde og løse på jorden. Dette er en strålende lære fordi den avdekker storheten i guddommelig barmhjertighet og velvilje i hele planen for menneskets frelse.

Denne strålende sannhet egner seg godt til å utvide forståelsen og til å støtte sjelen når den er i vanskeligheter og nød. La oss for å illustrere dette anta at vi har for oss to menn, to brødre som er like intelligente, like lærde, like dydige og like gode, og som vandrer rettskaffent og har god samvittighet i den utstrekning de har vært i stand til å skille plikten fra tradisjonens gjørmete elv, eller fra naturens boks tilsmussede sider.

Den ene dør og blir begravet uten å ha hørt om forsoningens evangelium. Til den andre sendes frelsens budskap, han hører det og tar imot det og blir arving til evig liv. Skal den ene få del i herlighet mens den andre overgis til håpløs fortapelse? Har han ingen mulighet til å unnslippe? De sekteriske trossamfunn svarer: “Ingen.” …

Denne lære viser klart og tydelig Guds visdom og barmhjertighet når han bereder en ordinans så de døde kan bli frelst, ved å bli døpt ved en stedfortreder, få sitt navn nedtegnet i himmelen og bli dømt i henhold til de gjerninger de har gjort i legemet. Denne læren går som en rød tråd gjennom Skriftene. De hellige som forsømmer dette på vegne av sine avdøde slektninger, gjør det med fare for sin egen frelse.»⁶

I desember 1840 skrev Joseph Smith til medlemmene av De tolvs quorum og andre prestedømsledere som var på misjon i Storbritannia: «Jeg vil anta at læren om “dåp for de døde” har kommet dere for øre før dere mottar dette brev, og at dere kan ha stilt noen spørsmål om dette. Jeg kan ikke i dette brev gi dere alle de opplysninger dere måtte ønske om emnet, men … jeg vil gjerne få si at dette avgjort ble praktisert av menigheten i fordums tid, og Paulus forsøker å bevise læren om oppstandelsen fra de døde ved å si: “Dersom døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem?” [1. Korinterbrev 15:29.]

Første gang jeg omtalte denne lære offentlig, var da jeg talte i begravelsen til bror Seymour Brunson, og etter den tid har jeg gitt generelle instruksjoner i Kirken om emnet. De hellige har anledning til å bli døpt for de av sine slektninger som er døde… Uten å gå nærmere inn på dette emne vil dere utvilsomt se at det er konsekvent og fornuftig, og at det sannsynligvis fremstiller Kristi evangelium på en måte som gir det større omfang enn enkelte har forestilt seg.»⁷

Vi blir frelsere på Sions berg ved å utføre hellige ordinanser for de døde.

«Hvis vi, i kraft av Guds Sønns prestedømme, kan døpe en mann i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn til syndenes forlatelse, er det like mye vårt privilegium å virke som stedfortreder og bli døpt til syndenes forlatelse for og på vegne av våre avdøde slektninger som ikke har fått høre evangeliet, eller fylden av det.»⁸

«I Bibelen står det: “Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” [Malaki 4:5-6.]

«Ordet vende skulle her ha vært oversatt med binde, eller besegle. Men hva var hensikten med denne viktige misjon? Eller hvordan skulle den oppfylles? Nøklene skal overleveres, Elijahs ånd skal komme, evangeliet skal opprettes, Guds hellige skal samles, Sion skal bygges og de hellige stå frem som frelsere på Sions berg [se Obadja 1:21].

Men hvordan skal de bli frelsere på Sions berg? Ved at de bygger sine templer, sine døpefonter og fortsetter med å motta alle ordinanser, dåpshandlinger, bekreftelser, tvettinger, salvinger, ordinasjoner og beseglende krefter på sine hoder på vegne av alle sine forfedre som er døde, og forløser dem slik at de kan komme frem i den første oppstandelse og stige opp på herlighetens troner sammen med dem. Dette er den kjede som binder fedrenes hjerter til barna og barnas til fedrenes, og som oppfyller Elijahs misjon…

De hellige har ikke altfor meget tid til å frelse og forløse sine døde og til å samle sine slektninger som er i live, slik at de også kan bli frelst, før jorden blir slått og den fastsatte fortæring finner sted.

Jeg vil råde alle hellige til å gjøre sitt ytterste for å samle alle sine slektninger som er i live, [i templet] slik at de kan bli beseglet og frelst og være forberedt på den dag da ødeleggelsens engel drar ut. Og selv om hele Kirken skulle anstrenge seg til det ytterste for å frelse sine døde, besegle sine etterkommere, samle sine venner som er i live, og ikke bruker noe av sin tid til verdslige formål, ville de neppe bli ferdige før natten kommer da intet menneske kan arbeide.»⁹

«Det er dåp etc. som må utføres av dem som lever, og en dåp for de døde for dem som døde uten kunnskap om evangeliet… Ikke bare er det nødvendig at dere blir døpt for deres døde, men dere vil også måtte gjennomgå alle ordinanser for dem, på samme måte som dere har gjort det for å frelse dere selv…

Det skal være et sted som alle nasjoner fra tid til annen skal komme til for å motta sine begavelser, og Herren har sagt at det er på dette sted dåp for de døde skal utføres. Alle som er blitt døpt, og som tilhører riket, har rett til å bli døpt for dem som er gått forut, og så snart evangeliets lov er adlydt her av deres venner som opptrer som stedfortredere for dem, har Herren representanter der som setter dem fri. Et menneske kan være stedfortreder for sine egne slektninger, og evangeliets ordinanser som ble innstiftet før verdens grunnvoll ble lagt, er slik blitt oppfylt av dem, og vi kan døpes for dem vi føler et nært vennskap til.»¹⁰

«Alle som dør i troen, drar til åndenes fengsel for å forkynne for dem hvis legeme er dødt, men hvis ånd lever. Disse ånder forkynner for de åndene [som er i fengsel] for at de skal kunne leve som Gud i ånden, og mennesker utfører arbeid for dem i kjødet, … og derved blir de lykkelige [se 1. Peter 4:6]. Derfor, de som lar seg døpe for sine døde, er frelsere på Sions berg, og de må motta tvetting og salving for de døde på samme måte som for seg selv.»¹¹

Gud har pålagt oss et stort ansvar for å søke etter våre døde.

«Jeg vil åpne deres øyne når det gjelder de døde. Absolutt alt som Gud i sin uendelige visdom har funnet det riktig og formålstjenlig å åpenbare for oss mens vi oppholder oss i dødeligheten, med hensyn til våre jordiske legemer, blir åpenbart for oss helt abstrakt og uavhengig av vår tilknytning til dette jordiske tabernakel, men blir åpenbart til våre ånder helt som om vi slett ikke hadde legemer. Og de åpenbaringer som vil frelse våre ånder, vil også frelse våre legemer. Gud åpenbarer dette for oss i lys av at ingen evig oppløsning av legeme, eller tabernakel, finner sted. Herav følger det ansvar, det kolossale ansvar som hviler på oss med hensyn til våre døde. For alle de ånder som ikke har vært lydige mot evangeliet i kjødet, må enten adlyde det i ånden eller bli fordømt. En alvorsfylt tanke – en fryktelig tanke! Er det ingenting som kan gjøres – og finnes det ingen forberedelse – ingen frelse for våre fedre og venner som døde uten at de fikk anledning til å adlyde Menneskesønnens forordninger? …

Hvilke løfter er gitt med henblikk på de dødes frelse? Og hva slags skapninger er de som kan bli frelst, selv om deres legemer smuldrer hen og forgår i graven? Når han underviser oss gjennom sine bud, er det med henblikk på evigheten, for Gud betrakter oss som om vi befant oss i evigheten. Gud oppholder seg i evigheten, og betrakter ikke tingene slik vi gjør.

Det største ansvar Gud har pålagt oss her i denne verden, er å søke etter våre døde. Apostelen sier: “De [skal ikke] nå fullendelsen uten oss” [se Hebreerne 11:40], for det er nødvendig at vi skulle ha den beseglende kraft i våre hender for å kunne besegle våre barn og våre døde i evangelieutdelingen i tidenes fylde – en evangelieutdeling hvor de løfter Jesus Kristus ga om menneskets frelse før denne jords grunnvoll ble lagt, vil bli oppfylt.

… Det er nødvendig at de som er gått forut, og de som kommer etter oss, skal bli frelst sammen med oss, og derfor har Gud gjort dette obligatorisk for mennesket. Og derfor sa Gud: “Jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.” [Malaki 4:5-6.]»¹²

Profeten Joseph Smith skrev følgende i et brev til de hellige, som senere ble tatt med i Lære og pakter 128:15-18, 22, 24: «Og nå, mine høyst elskede brødre og søstre, la meg forsikre dere om at dette er prinsipper som gjelder for de døde og de levende og som ikke lett kan forbigås med hensyn til vår frelse. For deres frelse er nødvendig og avgjørende for vår frelse, slik Paulus sier om fedrene – at de ikke kan bli fullkomne uten oss, ei heller kan vi bli fullkomne uten våre avdøde.

Og nå, i forbindelse med dåp for de døde, vil jeg sitere et annet skriftsted av Paulus i første brev til korinterne 15:29: De som lar seg døpe for de døde - hvorfor gjør de det? Dersom døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem?

Og videre, i forbindelse med dette sitat, vil jeg sitere en av profetene som hadde sine øyne rettet mot prestedømmets gjengivelse og den herlighet som skulle åpenbares i de siste dager og på en spesiell måte, dette mest strålende av alle emner som tilhører det evige evangelium, nemlig dåpen for de døde. For Malakias sier i det siste kapittel, vers 5 og 6: Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

Jeg kunne ha gitt en tydeligere oversettelse av dette, men den er tydelig nok som den er og svarer til min hensikt. Det er tilstrekkelig i dette tilfelle å vite at jorden vil bli slått med en forbannelse, hvis det ikke finnes et eller annet sammenføyende ledd mellom fedrene og barna i tilknytning til en eller annen sak, og se, hva er det for en sak? Det er dåpen for de døde. For vi kan ikke bli fullkomne uten dem, ei heller kan de bli fullkomne uten oss…

La deres hjerter fryde seg, og vær overmåte glade. La jorden bryte ut i sang. La de døde fremføre frydesanger om evig lovprisning til kong Immanuel som før verden ble til fastsatte det som ville gjøre det mulig for oss å fri dem ut av deres fengsel, for fangene skal settes fri…

La oss derfor som en kirke og et folk og som siste-dagers-hellige ofre til Herren et offer i rettferdighet, og la oss fremlegge i hans hellige tempel, når det står ferdig, en bok verdig all antagelse som inneholder opptegnelsen over våre avdøde.»¹³

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se side vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå side 464, og legg merke til hvordan Joseph Smith og de tidlige hellige vokste i sin forståelse av læren om dåp for de døde. Tenk etter hvordan de hellige må ha følt det første gang de fikk høre om frelse for de døde. Hva følte du første gang du deltok i ordinanser for de døde?
Les tredje og fjerde avsnitt på side 465. Hvordan viser læren om frelse for de døde Guds medlidenhet og barmhjertighet? På hvilke måter kan denne læren «utvide forståelsen» og «støtte sjelen»?
Hva betyr det å være frelser på Sions berg? (Du finner noen eksempler på side 466-68.) Hvorfor tror du det er umulig for våre avdøde slektninger å bli fullkommengjort uten oss? Hvorfor tror du det er umulig for oss å bli fullkommengjort uten dem?
Gjennomgå noen av profeten Joseph Smiths læresetninger om vårt store ansvar for å «søke etter våre døde» (side 468-69). Hvilke erfaringer har du hatt når du har lært om dine forfedre? Hvordan har din kjærlighet til din familie og din tro på Gud blitt styrket når du har lært mer om dine forfedre? Hvordan har det å utføre tempelordinanser for dine forfedre påvirket dine følelser for dem?
Hva kan vi gjøre for å hjelpe barn å sette pris på sin slektsarv? Hva kan vi gjøre for å hjelpe barn å delta i tempelarbeid og slektshistorie?

Aktuelle skriftsteder: Romerne 14:9; L&p 128:8-11