Det første syn – Faderen og Sønnen viser seg for Joseph Smith

«Jeg så to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!»

Fra Joseph Smiths liv

Etter Jesu Kristi død og oppstandelse grep etter hvert frafallet om seg. Frelserens apostler ble forkastet og drept, hans læresetninger ble forvrengt, og Guds prestedømme ble borttatt fra jorden. Oldtidsprofeten Amos hadde forutsagt en tid med frafall og åndelig mørke: «Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det» (Amos 8:11-12).

En av dem som søkte Herrens ord som hadde gått tapt fra jorden, var Joseph Smith, en ung mann som bodde i den landlige bykommunen Palmyra, New York, i 1820. Joseph var en sterk og aktiv ung mann med lys hud, lysebrunt hår og blå øyne. Han var barn nummer fem av elleve i familien til Joseph Smith sr. og Lucy Mack Smith. Han arbeidet lange dager med å hjelpe sin far og sine eldre brødre med å felle trær og så avlinger på familiens tett skogvokste 40 ha store gård. Ifølge hans mor var han «et bemerkelsesverdig rolig, velvillig innstilt barn,»¹ som var «mye mer tilbøyelig til refleksjon og inngående studium» enn noen av sine søsken². Den unge Joseph arbeidet for å bidra til sin families underhold, og var derfor bare i stand til å skaffe seg nok formell utdannelse til å ha grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning.

På denne tiden feiet en religiøs vekkelse over det vestlige New York, hvor familien Smith bodde. I likhet med mange andre gikk Smith-familien på vekkelsesmøtene til de kristne trossamfunnene i området. Selv om noen av hans familiemedlemmer sluttet seg til et av kirkesamfunnene, gjorde ikke Joseph det. Han skrev senere om denne tiden:

«Mitt sinn ble alvorlig motivert av den meget viktige omsorg for min udødelige sjels velferd, noe som fikk meg til å granske Skriftene i den tro, som jeg hadde lært, at de inneholdt Guds ord. Ved at jeg fordypet meg i dem og ble godt kjent med personer fra de forskjellige trossamfunnene, ble jeg storlig forundret, for jeg oppdaget at de ikke prydet sin teologi med hellig vandel og gudelig tale i tråd med det jeg fant i denne hellige boken. Dette bedrøvet min sjel…

Jeg grunnet på mange ting i mitt hjerte med hensyn til situasjonen i menneskenes verden, stridighetene og splittelsene, ondskapen, avskyelighetene og mørket som gjennomtrengte menneskets sinn. Mitt sinn ble ytterst ulykkelig, for jeg ble overbevist om mine synder, og ved å granske Skriftene fant jeg ut at menneskeheten ikke kom til Herren, men at de hadde falt fra den sanne og levende tro, det fantes intet trossamfunn som bygget på Jesu Kristi evangelium slik det er nedtegnet i Det nye testamente, og jeg følte sorg for mine egne og verdens synder.»³

Den unge Joseph Smiths søken etter sannhet fikk ham til å gå til et skogholt for å be Gud om den visdommen han trengte. Som svar på hans bønn viste vår himmelske Fader og Jesus Kristus seg for ham og åpnet veien for evangeliets gjengivelse i de siste dager. Denne strålende begivenheten er beskrevet med Joseph Smiths enkle, men veltalende ord.

Joseph Smiths læresetninger

Joseph Smiths søken etter sannhet lærer oss at skriftstudium og oppriktig bønn innbyr til åpenbaring.

Joseph Smith – Historie 1:5, 7-13: «Det [oppsto] i det område vi bodde en usedvanlig sterk religiøs vekkelse. Den begynte hos metodistene, men ble snart alminnelig blant alle sekter i denne delen av landet, ja, hele dette området syntes å være grepet av den, og store skarer sluttet seg til de forskjellige religiøse samfunn, noe som skapte en ganske så stor splid blant folk idet noen ropte: “Se her,” og andre: “Se der.” Noen kjempet for metodistenes tro, noen for presbyterianernes og noen for baptistenes…

Jeg gikk på denne tid i mitt femtende år. Min fars familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av dem sluttet seg til denne kirken, nemlig min mor, Lucy, mine brødre Hyrum og Samuel Harrison og min søster Sophronia.

I denne opprørte tid ble mitt sinn tilskyndet til alvorlig overveielse og stor uro, men selv om mine følelser gikk dypt og ofte var intense, holdt jeg meg likevel utenfor alle disse samfunn selv om jeg var tilstede på deres mange møter så ofte som anledningen bød seg. Etter en tid begynte jeg å bli noe tiltrukket av metodistene, og jeg ønsket til en viss grad å slutte meg til dem, men forvirringen og striden mellom de forskjellige trossamfunn var så stor at det var umulig for meg – ung og ukjent med verden og menneskene som jeg var – å komme frem til en bestemt avgjørelse om hvem som hadde rett og hvem som tok feil.

Jeg var til tider meget urolig til sinns på grunn av stadig høylytte utrop og konstant uenighet. Presbyterianerne sto sterkest mot baptistene og metodistene og brukte alle sine krefter både på fornuftige argumenter og villedende resonnementer for å bevise deres villfarelser eller i det minste for å få folk til å tro at de var på villspor. Baptistene og metodistene var på sin side like ivrige etter å fremheve sine egne læresetninger og motbevise alle andres.

Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilket av disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det?

Mens jeg kjempet med de store vanskeligheter som var forårsaket av striden mellom de forskjellige religiøse samfunn, leste jeg en dag femte vers i det første kapittel i Jakobs brev hvor det står: Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, han som gir alle villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.

Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg. Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det, for jeg visste at om det var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg. Hva jeg skulle gjøre, visste jeg ikke, og hvis jeg ikke fikk mer visdom enn jeg hadde i øyeblikket, ville jeg aldri få vite det, for de forskjellige sekters religionslærere tolket de samme skriftsteder så forskjellig, at de tilintetgjorde all min tro på at spørsmålet kunne besvares ved å henvende seg til Bibelen.

Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud. Etter en stund bestemte jeg meg for å gå til Gud i bønn, og jeg trakk den slutning, at hvis han ga visdom til dem som manglet visdom og gjorde det villig og uten å bebreide, kunne jeg driste meg til å gjøre det.»⁴

Joseph Smith ble utfridd fra makten til all rettferdighets fiende.

Joseph Smith – Historie 1:14-16: «I overensstemmelse med denne min beslutning om å be til Gud, dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. Det var en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve. Det var første gang i mitt liv at jeg forsøkte noe slikt, for til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.

Etter å ha trukket meg tilbake til det sted jeg på forhånd hadde valgt meg ut, og etter å ha sett meg omkring og forvisset meg om at jeg var alene, knelte jeg ned og begynte å oppsende mitt hjertes ønsker til Gud. Jeg hadde knapt begynt, før jeg straks ble grepet av en makt som fullstendig overmannet meg, og den hadde en så forbløffende innvirkning på meg at den bandt min tunge så jeg ikke kunne tale. Tykt mørke omsluttet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til en øyeblikkelig ødeleggelse.

Men mens jeg av alle krefter påkalte Gud for å be ham befri meg fra denne sterke fiende som hadde grepet meg, og i samme øyeblikk som jeg var i ferd med å synke ned i fortvilelse og overgi meg til ødeleggelse – ikke til en innbilt tilintetgjørelse, men til et virkelig vesens makt fra den usynlige verden som hadde en så overveldende kraft som jeg aldri før hadde følt hos noe vesen – nettopp i dette skremmende øyeblikk så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg.»⁵

Vår himmelske Fader og Jesus Kristus kom til Joseph Smith som svar på hans ydmyke bønn.

Joseph Smith – Historie 1:17-20: «Den var knapt kommet til syne før jeg oppdaget at jeg var befridd fra den fiende som hadde holdt meg bundet. Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!

Min hensikt med å gå og adspørre Herren i bønn var å få vite hvilket av alle trossamfunnene som var det rette, så jeg kunne vite hvilket jeg skulle slutte meg til. Så snart jeg derfor hadde fått herredømme over meg selv så jeg kunne tale, spurte jeg de personer som sto over meg i lyset hvilket av alle trossamfunnene som var det rette og hvilket jeg skulle slutte meg til (for på det daværende tidspunkt hadde aldri den tanke streifet meg at de alle var på avveie).

Jeg fikk til svar at jeg ikke måtte slutte meg til noen av dem, for de var alle på avveie, og den person som talte til meg, sa at alle deres trosbekjennelser var en vederstyggelighet i hans øyne, at alle som bekjente seg til den slags var fordervet, og at “de holder seg nær til meg med sine lepper, men deres hjerter er langt borte fra meg, og de forfekter en lære som er menneskebud og har et skinn av gudsfrykt, men de fornekter Guds kraft”.

Han forbød meg igjen å slutte meg til noen av dem, og mange andre ting sa han til meg som jeg ikke kan skrive på dette tidspunkt. Da jeg kom til meg selv igjen, oppdaget jeg at jeg lå på ryggen og så opp mot himmelen. Da lyset hadde forsvunnet, hadde kreftene forlatt meg, men etter ganske snart å ha kommet meg litt, gikk jeg hjem. Mens jeg sto og støttet meg til ildstedet, spurte mor hva som var i veien, og jeg svarte: “Vær ikke bekymret, alt er i orden, jeg føler meg vel.” Deretter sa jeg til min mor: “Jeg har funnet ut at den presbyterianske tro ikke er sann.” Det later til at motstanderen på et meget tidlig tidspunkt i mitt liv var klar over at jeg var bestemt til å bli til uro og skade for hans rike. Hvorfor skulle ellers mørkets makter forene seg mot meg? Hvorfor all den motstand og forfølgelse som reiste seg mot meg nesten helt fra min spede barndom?»⁶

Når våre vitnesbyrd er sterke, kan ikke forfølgelse få oss til å fornekte det vi vet er sant.

Joseph Smith – Historie 1:21-26: «Noen få dager etter at jeg hadde hatt dette synet, var jeg tilfeldigvis sammen med en av metodistenes predikanter som deltok meget aktivt i den før nevnte religiøse vekkelse, og mens vi snakket sammen om religion, benyttet jeg anledningen til å gi ham en beretning om synet jeg hadde hatt. Jeg ble meget overrasket over hans oppførsel, for ikke bare behandlet han min beretning overfladisk – men med stor forakt – og sa at det hele var fra djevelen, at det ikke fantes noe slikt som syner og åpenbaringer i disse dager, at alle slike ting hadde opphørt med apostlene, og at det aldri ville bli mer av den slags.

Jeg fant imidlertid snart ut at min beretning hadde blåst liv i ganske mange fordommer mot meg blant religiøst bekjennende, og var årsak til stor forfølgelse som stadig tiltok, og selv om jeg var en uanselig gutt, bare mellom fjorten og femten år gammel, og mine omstendigheter i livet var slik at de gjorde en gutt ubetydelig i verden, la likevel fremtredende mennesker såpass merke til meg at de opphisset folk mot meg og skapte en bitter forfølgelse, og dette var vanlig blant alle trossamfunn – alle gikk sammen om å forfølge meg.

Dette fikk meg, både den gang og ofte siden, til å reflektere alvorlig over hvor høyst forunderlig det var at en uanselig gutt på litt over fjorten år, og som attpå til var nødt til å tjene sitt magre levebrød ved daglig arbeide, skulle anses betydningsfull nok til å tiltrekke seg oppmerksomhet hos de ledende menn i datidens mest populære trossamfunn, og det på en måte som fylte dem med den bitreste forfølgelsens og spottens ånd. Men forunderlig eller ikke var det likevel slik, og det voldte meg ofte stor sorg.

Ikke desto mindre var det likevel en kjensgjerning at jeg hadde sett et syn. Jeg har siden tenkt at jeg på mange måter følte meg som Paulus da han forsvarte seg for kong Agrippa og fortalte om synet han hadde da han så et lys og hørte en røst, men likevel var det bare noen få som trodde ham. Noen sa han var uærlig, andre sa han var gal, og han ble latterliggjort og spottet. Men alt dette tilintetgjorde ikke at hans syn var en realitet. Han hadde sett et syn, det visste han, og all forfølgelse under himmelen kunne ikke forandre dette, og selv om de forfulgte ham like til døden, visste han og ville vite til sitt siste åndedrag at han både hadde sett et lys og hørt en røst tale til seg, og hele verden kunne ikke få ham til å tenke eller tro annerledes.

Slik var det også med meg. Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg, og selv om jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa jeg hadde sett et syn, var det likevel sant, og mens de forfulgte meg, spottet meg og med urette talte ondt om meg på alle måter for å ha sagt dette, ble jeg ledet til å si i mitt hjerte: Hvorfor forfølge meg fordi jeg forteller sannheten? Jeg har virkelig sett et syn, og hvem er jeg at jeg kan stå Gud imot, eller hvorfor forsøker verden å få meg til å fornekte det jeg virkelig har sett? For jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det, i det minste visste jeg at ved å gjøre det, ville jeg krenke Gud og komme under fordømmelse.

Mitt sinn var nå tilfredsstilt med hensyn til de forskjellige trossamfunn – at jeg ikke var forpliktet til å slutte meg til noen av dem, men vedbli å være som jeg var inntil jeg mottok ytterligere veiledning. Jeg hadde funnet ut at Jakobs vitnesbyrd var sant – at den som manglet visdom, kunne be til Gud og motta uten å bli bebreidet.»⁷

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se side vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå side 27-31. Tenk på hvordan Joseph Smith gir oss et eksempel når vi søker svar på våre spørsmål. Hva lærer du om å lese Skriftene når du studerer hans beretning om Det første syn? Om å grunne? Om bønn?
Gjennomgå side 32. Tenk på hvilke sannheter Joseph Smith lærte om Gud Faderen og Jesus Kristus da han mottok Det første syn. Hvorfor må vi alle ha et vitnesbyrd om Det første syn?
Da Joseph fortalte andre om Det første syn, var det mange som ble fordomsfulle mot ham og forfulgte ham (side 33). Hvorfor tror du folk reagerte på denne måten? Tenk over Josephs reaksjon på forfølgelsen (side 33-34). Hvordan kan vi følge hans eksempel i møte med forfølgelse eller andre prøvelser?
Hvilken virkning hadde det på deg første gang du hørte beretningen om Det første syn? Hvilken virkning har det hatt på deg siden? På hvilke måter har du blitt styrket ved å studere beretningen på nytt i dette kapitlet?

Aktuelle skriftsteder: Jesaja 29:13-14; Joel 2:28-29; Amos 3:7; Mormon 9:7-9