«Hvor godt og behagelig det er … å leve sammen i enighet»

«Slik trekker vi alle lasset sammen, sterkt og iherdig.»

Fra Joseph Smiths liv

27. desember 1832 fikk profeten Joseph Smith en befaling fra Herren om at de hellige skulle begynne å bygge et tempel i Kirtland (se L&p 88:119). 1. juni 1833 ga Herren ytterligere instruksjoner til profeten: «Nå, her er visdom og Herrens vilje: La huset bygges, ikke etter verdens vis… La det bli bygget på den måte som jeg skal vise til tre av dere» (L&p 95:13-14).

Noen dager senere oppfylte Herren sitt løfte, og ga Joseph Smith og hans rådgivere i Det første presidentskap et bemerkelsesverdig syn hvor de så detaljerte planer for templet. Frederick G. Williams, annenrådgiver i Det første presidentskap, fortalte senere: «Joseph [Smith] mottok Herrens ord om at han skulle ta med seg sine to rådgivere, [Frederick G.] Williams og [Sidney] Rigdon, og komme frem for Herren, så ville han vise dem planen eller modellen av huset som skulle bygges. Vi gikk ned på våre knær, påkalte Herren, og bygningen kom til syne et stykke unna. Jeg var den første som så den. Deretter så vi den alle sammen. Etter at vi hadde sett nøye på det utvendige, virket det som om bygningen kom rett over oss.»¹

Da Joseph Smith forklarte for et råd av høyprester den strålende planen som hadde blitt åpenbart til Det første presidentskap, ble brødrene glade og gikk straks ut for å velge en tomt – som de fant midt i en hveteåker som brødrene Smith hadde sådd høsten før. Hyrum Smith løp straks for å hente en ljå for å rydde tomten, idet han ropte: «Vi forbereder oss på å bygge et hus til Herren, og jeg vil være den første til å begynne arbeidet.»²

Denne entusiasmen virket samlende mens de hellige arbeidet og ofret for å bygge det første tempel i denne evangelieutdelingen. Under Emma Smiths ledelse laget kvinnene strømper, bukser og jakker til dem som arbeidet med templet. Kvinnene laget også gardinene og teppene til templet, og arbeidet med templets interiør ble ledet av Brigham Young. Bror John Tanner solgte sin 890 ha store gård i New York og kom til Kirtland akkurat i tide til å låne profeten 2000 dollar til å innfri lånet på templet, som ellers snart ville gått til inkasso. For å beskytte templet mot truende mobber, ble det satt vakter rundt templet om natten. Disse sov i de samme klærne som de hadde brukt som bygningsarbeidere om dagen.

Profeten erklærte: «Det ble gjort store forberedelser for å begynne byggingen av et Herrens hus, og til tross for at Kirken var fattig, var samholdet, harmonien og kjærligheten så sterk at vi ble styrket til å utføre Herrens befalinger.»³

Heber C. Kimball, som ble medlem av De tolvs quorum et år før templet ble innviet, beskrev den store innsatsen: «Hele Kirken sto sammen om dette prosjektet, og alle hjalp til. De som ikke hadde trekkdyr, arbeidet i stenbruddet og klargjorde stenene som skulle fraktes til huset.»⁴ Eldste Kimball fortalte også: «Joseph sa: “Kom, brødre, la oss gå til stenbruddet og arbeide for Herren.” Profeten gikk selv i sin arbeidsfrakk og sine knebukser av lin og arbeidet i stenbruddet som oss andre. Hver lørdag brukte vi alle tilgjengelige trekkdyr til å trekke stenene til templet, og slik fortsatte vi til huset var ferdig. Hele tiden strikket, spant og sydde våre hustruer, og … gjorde alt slags arbeid.»⁵

Anstrengelsene til de hellige i Kirtland var typiske for det samhold, de ofre og den plikttroskap som skulle gjøre det mulig for Herrens hensikter å bli oppfylt i de kommende årene. Dette var en av mange ganger da de hellige sto sammen og ga akt på profeten Joseph Smiths formaning: «Slik trekker vi alle lasset sammen, sterkt og iherdig.»⁶

Joseph Smiths læresetninger

Når vi har et godt samhold og samarbeider, kan vi lettere oppnå Guds hensikter.

«Det er godt å møte de hellige på enda en generalkonferanse [oktober 1840]… De hellige er like nidkjære, utrettelige og energiske som alltid i de siste dagers store arbeid, og [dette] gir oss glede og trøst, og oppmuntrer oss virkelig mens vi strir med de vanskelighetene som nødvendigvis ligger i vår vei.

La brødrene alltid ha en slik innstilling og støtte oss, og vi må, vi vil gå fremad. Herrens verk skal rulle videre, Herrens tempel skal bli reist, Israels eldster vil bli oppmuntret, Sion skal bygges og bli hele jordens prakt, glede og herlighet. Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet, og deres lovsang skal gjenlyde over berg og dal fra øy til øy og fra kontinent til kontinent, og denne verdens riker skal bli vår Guds og hans Kristi kongedømme [se Johannes’ åpenbaring 11:15].

Det gjør oss virkelig glade å vite at det finnes et slikt samhold i alle menighetene, både hjemme og ute, på dette kontinent og på øyene i havet, for ved dette prinsipp, og ved konsentrert innsats, skal vi klare å gjennomføre vår Guds hensikter.»⁷

«[Byggingen av Nauvoo tempel] går fremover meget raskt, og store anstrengelser blir gjort på alle hold for å lette oppføringen. Materialer av alle slag hoper seg opp i store mengder, og til høsten venter vi å se at vegger og tak er kommet på plass… I vinter har det ofte vært opptil hundre hender som har brutt sten, mens store skarer av andre samtidig har vært beskjeftiget med transport og annet slags arbeid…

Mens store skarer på denne måten har vært travelt opptatt med å utføre sitt daglige arbeid i sine forskjellige yrker og har arbeidet en tiendedel av sin tid (på templet), har andre ikke vært mindre opptatt med å betale sin tiende og sine offergaver til det samme store formål. Aldri siden denne kirken ble grunnlagt, har medlemmene vært mer villige til å følge Jehovas [krav] og hatt et mer brennende ønske om å gjøre Guds vilje, arbeidet mer iherdig og ofret mer enn tilfellet har vært etter at Herren sa: “La templet bli bygget av mitt folks tiende.” [Se L&p 97:10-11.] Etter alt å dømme hvilte foretaksomhetens, filantropiens og lydighetens ånd samtidig på gammel og ung, på brødre og søstre, gutter og piker, ja, til og med på fremmede som ikke var i Kirken, og alle viste de en enestående gavmildhet for å utføre dette store verk, og i mange tilfeller kunne ikke engang enken hindres i å yte sin skjerv fra sitt sparsomme forråd.

Vi har nå lyst til å gi alle, gammel og ung, både i og utenfor Kirken, vår uforbeholdne takk for deres makeløse gavmildhet, vennlighet, flid og lydighet, som de så betimelig har vist ved denne anledning. Ikke slik å forstå at vi selv eller enkeltvis har høstet økonomiske fordeler av det, men når brødrene, som i dette tilfellet, viser enhet i plan og hensikt og alle hjelper til med å dra lasset, da blir vår omsorg, vårt arbeid, vårt strev og vår engstelse vesentlig mindre, vårt åk blir lettere og vår byrde likeså [se Matteus 11:30].»⁸

«La meg si en gang for alle, med salmisten i fordums tid: “Hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg - den flyter ned på sømmen av hans kjortel. Det er som Hermondugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.” Samhold er styrke. [Se Salme 133:1-3.]»⁹

Vi styrker vårt samhold når vi gjør vårt beste for å være lydige mot Guds lover og overvinne vår egoisme og våre fordommer.

I desember 1840 skrev profeten til medlemmene av De tolvs quorum og andre prestedømsledere som var på misjon i Storbritannia: «Det er … svært tilfredsstillende for meg å vite at det har hersket så stor forståelse dere imellom, at de hellige så fortrøstningsfullt har lyttet til råd, og anstrengt seg sammen i dette kjærlighetsarbeidet og når det gjelder å fremme sannhet og rettferdighet. Dette er som det skulle være i Jesu Kristi kirke, for enhet betyr styrke. “Hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!” [Salme 133:1.] Måtte Den aller høyestes hellige alltid praktisere dette prinsipp, for da vil de mest strålende velsignelser bli dem til del, ikke kun til hver enkelt, men for hele Kirken. Rikets orden vil bli opprettholdt, dets embetsmenn respektert og de kravene som stilles i riket, vil bli adlydt raskt og med glede…

De hellige må ikke glemme at store ting beror på deres individuelle anstrengelser, og at de er kalt til å arbeide sammen med oss og med Den hellige ånd når det gjelder å utføre det store verk i de siste dager. Når vi tenker nærmere over verkets omfang, velsignelser og herlighet, må vi sørge for at enhver egoistisk følelse ikke bare blir begravet, men helt utslettet. La kjærligheten til Gud og mennesker være fremherskende og seire i hvert et sinn, slik at deres hjerter kan bli som Enoks i fordums tid, så de fatter alle ting både i nåtid og fremtid, og ikke mangler noen nådegave mens de venter på den Herre Jesu Kristi komme [se 1. Korinterbrev 1:7].

Det verk som vi i fellesskap er engasjert i, er ikke noe vanlig verk. De fiendene vi må stride mot, er slu og meget dyktige til å manøvrere. Derfor er det riktig av oss å være på vakt, samle våre krefter og sørge for at vi har de beste følelser i vår midte. Da vil vi ved Den allmektiges hjelp gå fra seier til seier og fra erobring til erobring, våre onde lidenskaper vil bli undertrykket, våre fordommer vil forsvinne, vi skal ikke ha noen plass i vårt bryst for hat, lasten vil skjule sitt vansirede hode, og vi skal bli godkjent av himmelen og bli anerkjent som Guds sønner.

La oss være klar over at vi ikke må leve for oss selv, men for Gud. Ved å gjøre det vil de største velsignelser bli oss til del både i tid og evighet.»¹⁰

«Vi sier til de hellige som kommer hit [til Nauvoo], at vi har lagt grunnvollen så Guds folk kan samles her på dette sted, og vi forventer at når de hellige virkelig kommer, vil de bli rådet av dem som Gud har utpekt… Vi forsøker her å omgjorde våre lender og drive alle som bedriver synd, ut av vår midte. Vi håper at våre brødre, når de kommer utenfra, vil hjelpe oss med å få dette gode verk til å rulle fremover og realisere denne store plan, slik at “Sion kan bygges opp i rettferdighet og alle nasjoner skal samle seg om hennes normer”, slik at vi som Guds folk, ved hans ledelse og lydighet mot hans lover, kan vokse i rettferdighet og sannhet, slik at vi, når hans hensikter blir realisert, kan motta en arv blant dem som er helliggjort.»¹¹

«Vi har alle venner, kjente, familier og forbindelser, og vi ser at vennskapets … og brorskapets bånd har knyttet oss uløselig sammen med tusen kjærkomne forbindelser. Vi har tatt imot den ene felles tro, ja, det som “er blitt overgitt til de hellige”. [Judas 1:3.] Vi har fått det privilegium å høre det evige evangelium, som er gitt oss ved profetiens ånd, ved at himlene er blitt åpnet, ved Den hellige ånds gave, ved englers betjening og ved Guds kraft… Den samme følelse går gjennom hele legemet, Kristi legeme, som ifølge Paulus er hans kirke, og ingen del av legemet kan være skadet uten at de andre delene føler smerten, for som Paulus sier: “Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med” [se 1. Korinterbrev 12:12-27].»¹²

De største timelige og åndelige velsignelser kommer alltid av en samlet innsats.

I januar 1841 ga Joseph Smith og hans rådgivere i Det første presidentskap instruksjoner til de hellige som kom til Nauvoo fra forskjellige deler av verden: «Kun ved intens handling og felles innsats kan vi utføre de siste dagers store arbeid … , mens våre interesser, både timelige og åndelige, i stor grad vil bli fremmet, og himmelens velsignelser må strømme til oss i en uavbrutt strøm. Dette tror vi ikke det kan herske noen tvil om.

De største timelige og åndelige velsignelser som alltid følger av trofasthet og samlet innsats, har aldri fulgt individuelle anstrengelser og prestasjoner. All historie kan bekrefte dette til overmål…

Vi ønsker at de hellige skal forstå at når de kommer hit, må de ikke forvente fullkommenhet eller at alt vil være harmoni, fred og kjærlighet. Hvis de tenker på denne måten, vil de utvilsomt bli ført vill, for her finnes personer ikke bare fra forskjellige delstater, men fra forskjellige nasjoner, som, selv om de føler sterke bånd til sannhetens sak, har fordommer de har lært av andre, og det vil ta litt tid før disse tingene kan overvinnes. Det er også mange som sniker seg inn ubemerket og forsøker å så splid, strid og fiendskap blant oss, og dermed bringer ulykke over de hellige… La derfor dem som kommer hit, være fast bestemt på å holde Guds bud og ikke bli motløse over de tingene vi har nevnt. Da vil de oppleve fremgang, himmelens intelligens vil bli formidlet til dem, og de vil til slutt se øye til øye og glede seg fullt ut over den herlighet som er bestemt for de rettferdige.

For å kunne oppføre Herrens tempel vil store anstrengelser bli krevd av de hellige, for at de kan bygge et hus som skal bli godtatt av Den allmektige, og hvor hans kraft og herlighet kan bli tilkjennegitt. La derfor dem som fritt kan ofre av sin tid, sine talenter og sin eiendom, for rikets fremgang, og av den kjærligheten de har til sannhetens sak, … forene seg med oss i de siste dagers store arbeid og ta del i prøvelsene, så de til slutt kan få del i herligheten og seieren.»¹³

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Tenk på profeten Joseph Smiths uttalelse: «Slik trekker vi alle lasset sammen, sterkt og iherdig» (s. 269). Hva skjer om man ikke anstrenger seg lenge nok eller sterkt nok? Hva skjer når folk trekker i forskjellige retninger? Hvordan kan vi anvende profetens uttalelse i våre hjem? i våre kall i Kirken?
Les det andre hele avsnittet på s. 271. Hvorfor blir våre byrder lettere når vi samarbeider? (Du finner noen eksempler på s. 267-71.) Hvilke prinsipper har hjulpet deg å samarbeide bedre med andre?
Gjennomgå det første hele avsnittet på s. 272. Nevn noen farer ved egoisme. Hva kan vi gjøre for å utslette vår egen egoisme? Hva føler du når du «lar kjærligheten til Gud og mennesker være fremherskende» i deg?
Gjennomgå avsnittet som begynner nederst på s. 273. På hvilke måter har du hatt nytte av «vennskapsbånd» og «kjærkomne forbindelser» i din menighet eller gren? Hvordan hjelper det menigheter og grener når «den samme følelse går gjennom hele legemet»?
Studer tredje avsnitt på s. 274. Hvorfor tror du det er uklokt å forvente fullkommenhet av medlemmene i våre menigheter og grener? Når har du sett en ufullkommen gruppe mennesker bruke sine forskjellige evner og talenter for en felles sak? Hva har vært resultatet av en slik felles innsats?

Aktuelle skriftsteder:Matteus 18:19-20;Johannes 17:6-26;Mosiah 18:21;3. Nephi 11:29-30;L&p 38:24-27;Moses 7:18