Martyriet – Profeten besegler sitt vitnesbyrd med sitt blod

«I dette liv var han stor, og han døde også stor i Guds og sitt folks øyne.»

Fra Joseph Smiths liv

Vinteren og våren 1843-44 var stemningen anspent i Nauvoo, ettersom Joseph Smiths fiender økte sine anstrengelser for å ødelegge ham og Kirken. Profeten visste at hans jordiske tjenestegjerning nærmet seg slutten, og derfor møtte han ofte sammen med medlemmene av De tolv apostlers quorum for å undervise dem og gi dem de prestedømsnøklene som var nødvendige for å lede Kirken. Disse forberedelsene kulminerte i et møte med apostlene og noen få andre nære venner i mars 1844. Under dette ekstraordinære rådsmøtet påla profeten De tolv å lede Kirken etter hans død, idet han forklarte at han hadde overdratt til dem alle ordinanser, all myndighet og alle nøkler som var nødvendige for å gjøre dette. «Jeg overfører byrden og ansvaret for å lede denne kirken fra mine til deres skuldre,» erklærte han. «Rett nå skuldrene og stå under byrden som menn, for Herren skal la meg hvile en stund.»¹

10. juni 1844 beordret Joseph Smith, som var Nauvoos borgermester, og Nauvoos byråd at avisen Nauvoo Expositor og trykkpressen den ble trykket på, skulle ødelegges. Nauvoo Expositor var en anti-mormonsk avis som ærekrenket profeten og andre hellige og kjempet for at Nauvoo-charteret skulle oppheves. Byens embedsmenn fryktet at denne publikasjonen skulle anspore til mobbvirksomhet. Som et resultat av borgermesterens og byrådets handling siktet myndighetene i Illinois uten grunn profeten, hans bror Hyrum og andre embedsmenn i Nauvoo for opprør. Guvernøren i Illinois, Thomas Ford, ga ordre om at mennene skulle stilles for retten i Carthage, Illinois, countyets hovedsete, og lovet dem beskyttelse. Joseph visste at om han dro til Carthage, ville hans liv være i stor fare på grunn av mobbene som truet ham.

Idet de trodde at mobben bare ønsket å få tak i dem, bestemte Joseph og Hyrum seg for å dra vestover for å redde livet. 23. juni krysset de Mississippi-elven, men senere den dagen fant noen brødre fra Nauvoo profeten og fortalte ham at militære styrker ville invadere byen om han ikke overga seg til myndighetene i Carthage. Dette gikk profeten med på i håp om å berolige både myndighetene og mobbene. 24. juni tok Joseph og Hyrum farvel med sine familier og red sammen med andre embedsmenn fra Nauvoo til Carthage, og meldte seg for myndighetene i Carthage dagen etter. Etter at brødrene hadde blitt løslatt mot kausjon for den første siktelsen, ble de urettmessig siktet for forræderi mot delstaten Illinois, arrestert og fengslet i Carthage fengsel i påvente av en høring. Eldstene John Taylor og Willard Richards, de eneste medlemmene av De tolv som ikke var på misjon, sluttet seg frivillig til dem.

Om ettermiddagen 27. juni 1844 satt den lille gruppen med brødre stille og trøstesløse i fengslet. En av mennene spurte eldste Taylor, som hadde en fyldig tenorstemme, om han ville synge for dem. Snart lød hans røst: «En stakkars sorgebetynget mann meg ofte møtte på min vei, og når han ydmyk ba om hjelp, jeg aldri kunne svare nei.»² Eldste Taylor mintes at salmen «passet godt til stemningen, for vi følte oss alle deprimerte, tungsindige og dystre»³.

Like etter klokken fem om ettermiddagen stormet en stor gruppe angripere fengslet og avfyrte sine våpen mot mennene innenfor. I løpet av noen få minutter var den avskyelige handlingen utført. Hyrum Smith ble skutt først og døde nesten momentant. Eldste Richards fikk på mirakuløst vis bare et overfladisk sår, og selv om eldste Taylor ble alvorlig skadet, overlevde han og ble senere Kirkens tredje president. Profeten Joseph løp til vinduet og ble truffet av et dødbringende skudd. Gjenopprettelsens profet og hans bror Hyrum hadde beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod.

Joseph Smiths læresetninger

Gud beskyttet Joseph Smith til hans jordiske oppgave var fullført.

I august 1842 sa Joseph Smith: «I dag ser jeg det slik at når Den allmektige Herre har bevart meg inntil denne dag, vil han fortsette å ta vare på meg ved de helliges forente tro og bønner inntil jeg er helt ferdig med min oppgave her i livet og har bygget evangelieutdelingen i prestedømmets fylde i de siste dager på så fast grunnvoll at jordens og helvetes makter aldri kan få overhånd over den.»⁴

I oktober 1843 sa profeten: «Jeg utfordrer hele verden til å ødelegge Guds verk, og jeg profeterer at de aldri vil ha makt til å drepe meg før mitt verk er fullført og jeg er rede til å dø.»⁵

I mai 1844 sa profeten: «Gud vil alltid beskytte meg til min oppgave er fullført.»⁶

I juni 1844 sa profeten: «Jeg bryr meg ikke om mitt eget liv. Jeg er rede til å bli ofret for dette folk, for hva kan våre fiender gjøre? Bare drepe legemet, og så er deres makt til ende. Vær trofaste, mine venner, og vik aldri. Forsøk ikke å berge deres liv, for den som er redd for å dø for sannheten, vil miste det evige liv. Hold ut til enden, så skal vi stå opp fra de døde og bli som guder og regjere i celestiale kongeriker, fyrstedømmer og evige herredømmer. »⁷

I Carthage fengsel tidlig om morgenen 27. juni 1844, skrev Joseph Smith følgende i et kort brev til Emma Smith: «Jeg har stort sett funnet meg i min skjebne, for jeg vet at jeg er rettferdiggjort og har gjort mitt aller beste. Hils til barna og alle mine venner… Med hensyn til forræderi, så vet jeg at jeg ikke har gjort noe slikt, og de kan ikke bevise noe i den retning. Derfor behøver du ikke være engstelig for at noe kan skje med oss av den grunn. Måtte Gud velsigne dere alle. Amen.»⁸

Før han døde, overdro Joseph Smith til De tolv apostler alle prestedømsnøkler og all myndighet som Herren hadde beseglet på ham.

Wilford Woodruff, Kirkens fjerde president, fortalte: «[Joseph Smith] tilbragte sin siste vinter, omkring tre eller fire måneder, sammen med De tolvs quorum og underviste dem. Det var ikke bare noen få timer da han forrettet evangeliets ordinanser for dem, men han tilbragte dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned med å undervise dem og noen få andre om det som hører Guds rike til.»⁹

Wilford Woodruff sa følgende om Joseph Smiths møte med apostlene i mars 1844: «Jeg husker den siste talen [Joseph Smith] holdt til oss før sin død… Han sto der i vel tre timer. Værelset var som fylt av en fortærende ild, hans ansikt skinte som rav, og han var ikledd Guds kraft. Han fremla for oss vår plikt. Han fremla for oss fylden av dette store Guds verk, og i sin tale til oss sa han: ”Jeg har fått beseglet på mitt hode enhver nøkkel, enhver kraft, ethvert prinsipp for liv og frelse som Gud noensinne har gitt noe menneske som har levd på denne jord. Disse prinsipper, dette prestedømme og denne kraft tilhører denne store og siste evangelieutdeling som Gud i himmelen har til hensikt å etablere på jorden. Nå,” sa han, idet han henvendte seg til De tolv, “har jeg beseglet på deres hode enhver nøkkel, enhver kraft og ethvert prinsipp som Herren har beseglet på mitt hode.” Videre sa han: “Jeg har levd så lenge – frem til denne dag – og jeg har vært midt blant dette folk og deltatt i dette store forløsningsarbeid. Jeg har ønsket å leve og se at dette templet blir bygget. Men jeg får ikke leve lenge nok til å se det fullført. Det vil imidlertid dere.” …

Etter å ha talt til oss på denne måten, sa han: “Jeg sier dere at byrden av dette riket nå hviler på deres skuldre. Dere må bære det ut til hele verden, og hvis dere ikke gjør det, vil dere bli fordømt.”»¹⁰

Medlemmene av De tolvs quorum skrev følgende: «Vi, De [tolv] … var tilstede på et rådsmøte i Nauvoo i slutten av mars [1844]…

På dette møtet virket Joseph Smith noe nedstemt og benyttet anledningen til å åpne sitt hjerte for oss … : “Brødre, Herren byr meg å fremskynde verket vi er engasjert i… Noe av stor betydning vil snart inntreffe. Det kan være at mine fiender vil drepe meg. Og hvis de gjør det og nøklene og myndigheten som hviler på meg, ikke blir overdratt til dere, vil de være tapt for verden. Men hvis jeg bare kan lykkes i å overdra dem til deres hoder, da la meg falle som offer for morderiske hender hvis Gud så tillater, og da kan jeg gå bort i full glede og tilfredsstillelse, idet jeg vet at mitt verk er fullført og at grunnlaget er lagt på hvilket Guds rike skal vokse frem i denne evangelieutdeling i tidenes fylde.

Ansvaret for å lede denne kirken heretter må hvile på De tolvs skuldre, inntil dere skal utpeke andre til å etterfølge dere. Deres fiender kan ikke drepe dere alle på en gang, og skulle noen av dere bli drept, kan dere legge deres hender på andre og fylle opp quorumet. På denne måten kan denne myndigheten og disse nøklene videreføres på jorden.” …

Vi kommer aldri til å glemme hans følelser eller hans ord ved denne anledningen. Etter at han hadde sagt dette, fortsatte han å gå frem og tilbake på gulvet, og så sa han: “Siden jeg har rullet byrden av mine skuldre, føler jeg meg så lett som en kork. Jeg føler meg fri. Jeg takker min Gud for denne befrielsen.”»¹¹

Parley P. Pratt, et medlem av De tolvs quorum, skrev: «Denne store og gode mannen ble før sin død tilskyndet til å sammenkalle De tolv fra tid til annen og undervise dem om alle ting som henhører til Guds rike, ordinanser og styresett. Han sa ofte at han la grunnvollen, men at det ville være opp til De tolv å fullføre bygningen. Han sa: “Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn føler jeg at jeg må påskynde mine forberedelser, og overdra til De tolv alle prestedømmets ordinanser, nøkler, pakter, begavelser og ordinanser, og slik gi dem et mønster i alle ting som henhører til helligdommen [templet] og begavelsen som gis der.”

Da han hadde gjort dette, var han overmåte glad, for, sa han, Herren vil legge byrden på deres skuldre og la meg hvile en stund. Hvis de dreper meg, fortsatte han, vil Guds rike rulle videre, ettersom jeg nå har fullført den oppgaven som var pålagt meg, ved å gi dere alt dere trenger for å bygge opp riket i henhold til det himmelske syn og det mønster som er blitt vist meg fra himmelen.»¹²

Brigham Young, Kirkens annen president, sa: «Joseph overdro til oss alle nøkler og krefter tilhørende apostelembedet som han selv innehadde før han ble tatt bort, og ingen mann eller gruppe av menn kan komme mellom Joseph og De tolv i denne verden eller i den kommende verden. Hvor ofte har ikke Joseph sagt til De tolv: “Jeg har lagt grunnvollen, og dere må bygge på den, for riket hviler på deres skuldre.”»¹³

Profeten Joseph Smith og hans bror Hyrum var store i dette liv, og de døde store for sitt vitnesbyrd om evangeliet.

Slik det er nedtegnet i Lære og pakter 135:1-6, skrev John Taylor følgende mens han var medlem av De tolvs quorum: «For å besegle denne boks og Mormons boks vitnesbyrd, kunngjør vi profeten Joseph Smiths og patriarken Hyrum Smiths martyrdød. De ble skutt i Carthage fengsel omtrent klokken fem om ettermiddagen den 27. juni 1844 av en bevæpnet pøbelhop på anslagsvis 150-200 personer med svartmalte ansikter. Hyrum ble skutt først, og segnet rolig om, idet han utbrøt: Jeg er en død mann! Joseph hoppet fra vinduet, og ble skutt i forsøket, og han utbrøt: Å Herre, min Gud! De ble begge beskutt på en brutal måte, etter at de var døde, og begge ble truffet av fire kuler.

John Taylor og Willard Richards, to av De tolv, var de eneste som var tilstede i værelset da dette skjedde. Den førstnevnte ble på en barbarisk måte såret av fire kuler, men har siden kommet seg. Den sistnevnte unnslapp ved Guds hjelp uten så mye som et hull i sine klær.

Joseph Smith, Herrens profet og seer, har gjort mer, bortsett fra Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noensinne har levet i den. I det korte tidsrom av tyve år har han frembragt Mormons bok som han oversatte ved Guds gave og kraft og har vært et redskap til å utgi den på to kontinenter, han har sendt fylden av det evige evangelium som den inneholdt, til jordens fire hjørner, frembragt de åpenbaringer og bud som denne boken, Lære og pakter, består av, og mange andre vise dokumenter og instruksjoner som er til gavn for menneskenes barn, han har samlet mange tusen av de sistedagers- hellige, grunnlagt en stor by og etterlatt seg en berømmelse og et navn som ikke kan utslettes. I dette liv var han stor, og han døde også stor i Guds og sitt folks øyne, og i likhet med de fleste av Herrens salvede i fordums tid beseglet han sin misjon og sitt verk med sitt eget blod, og likeledes gjorde hans bror Hyrum. I livet var de uadskillelige, ei heller døden skilte dem!

Da Joseph reiste til Carthage for å overgi seg etter de krav loven angivelig stilte, sa han to eller tre dager før han ble myrdet: “Jeg går som et lam til slakterbenken, men jeg er rolig som en sommermorgen, min samvittighet er ren for Gud og alle mennesker. Jeg skal dø uskyldig, og det skal bli sagt om meg – han ble myrdet med koldt blod.” Samme morgen, etter at Hyrum hadde gjort seg i stand til å gå – skal vi si til slakterbenken, ja, for slik var det – leste han følgende avsnitt i slutten av det 12. kapittel av Ethers bok i Mormons bok og laget der en brett på bladet:

Og det skjedde at jeg ba til Herren at han ville vise hedningefolkene nåde, så de kunne ha kjærlighet. Og det skjedde at Herren sa til meg: Hvis de ikke har kjærlighet, så angår det ikke deg. Du har vært trofast, derfor skal dine klær gjøres rene, og fordi du har sett din svakhet, skal du gjøres sterk og ta plass på det sted som jeg har beredt i min Faders boliger. Og nå sier jeg … farvel til hedningefolkene – ja, også til mine brødre som jeg elsker— inntil vi skal møtes for Kristi domstol hvor alle mennesker skal vite at mine klær er uplettet av deres blod. [Ether 12:36-38.] Arvelaterne er nå døde, og deres testamente er trådt i kraft.

Hyrum Smith fylte fire og førti år i februar 1844, og Joseph Smith åtte og tredve i desember 1843, og fra nå av vil deres navn bli regnet blant religionens martyrer, og alle som leser, i enhver nasjon, vil bli minnet om at Mormons bok, og denne kirkens bok Lære og pakter, kostet det nittende århundres edleste blod å frembringe til frelse for en fordervet verden, og hvis ilden kan svi av et grønt tre til Guds herlighet, hvor lett vil den da ikke kunne brenne opp de tørre trær for å rense vingården fra fordervelse. De levde for herlighet, de døde for herlighet, og herlighet er deres evige belønning. Fra generasjon til generasjon skal deres navn nevnes for etterslekten som edelstener for de helliggjorte.»¹⁴

Joseph Smith fullførte sin jordiske oppgave og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod.

Brigham Young erklærte: «Selv om fienden hadde makt til å drepe vår profet, eller med andre ord, drepe hans legeme, utførte han ikke alt han hadde til hensikt å utføre i livet? Så vidt jeg vet, gjorde han det.»¹⁵

Brigham Young uttalte også: «Hvem utfridde Joseph Smith fra hans fienders hender like til hans dødsdag? Det var Gud. Selv om han ble bragt til dødens terskel om og om igjen, og, etter menneskelig forstand, ikke kunne befris og det ikke var noen mulighet for at han kunne bli reddet. Mens han var i fengsel i Missouri og ingen forventet at han noen gang skulle slippe ut av fiendens hender, hadde jeg tro som Abraham og sa til brødrene: “Så sant den Herre Gud lever, skal han slippe bort fra dem.” Selv om han hadde profetert at han ikke skulle leve til han ble førti år, næret vi alle et håp om at det skulle være en uriktig profeti, og at vi skulle få ha ham hos oss for bestandig. Vi trodde vår tro kunne utsette det, men vi tok feil – han falt til slutt som martyr for sin religion. Jeg sa: Det er i orden. Nå har testamentet full kraft. Han har beseglet det med sitt blod.»¹⁶

Wilford Woodruff vitnet: «Jeg hadde en gang bestemte følelser om hans død og måten hans liv ble tatt. Jeg følte at om … Joseph fikk det som han ønsket, ville han ha gått i spissen for utvandringen til Rocky Mountains. Men jeg har siden slått meg helt til ro med det faktum at det skjedde i henhold til planen, at det ble krevd av ham, som denne evangelieutdelings overhode, at han skulle besegle sitt vitnesbyrd med sitt blod og gå over til åndeverdenen som den som innehadde nøklene til denne evangelieutdeling, for å åpne den misjon som nå blir utført ved å forkynne evangeliet for “åndene som er i varetekt.”»¹⁷

Joseph F. Smith, Kirkens sjette president, sa: «Hva lærer [Joseph og Hyrum Smiths] martyrium oss? Den store lærdom at “når det gjelder et testamente, er det nødvendig … at den som har opprettet det, er død” (Heb. 9:16) for at det skal være gyldig. Videre lærer det oss at martyrers blod i sannhet er Kirkens opphav. Herren tillot dette offeret for at disse rettskafne og rettferdige mennenes vitnesbyrd skulle stå som et vitne mot en fordervet og urettferdig verden. De var dessuten eksempler på den enestående kjærlighet Forløseren omtaler: “Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.” (Johannes 15:13.) Denne enestående kjærlighet tilgjenga de både til de hellige og til verden, for begge innså og uttrykte sin overbevisning, før de tok fatt på reisen til Carthage, om at de gikk til sin død… Deres mot, deres tro, deres kjærlighet til folket var uten grenser, og de ga alt de hadde for sitt folk. Denne hengivenheten og kjærligheten etterlot ingen tvil hos dem som nøt Den hellige ånds veiledning, om at disse gode og trofaste mennene virkelig var Herrens bemyndigede tjenere.

Dette martyriet har alltid vært til inspirasjon for Herrens folk. Det har hjulpet dem i deres personlige prøvelser, har gitt dem mot til å gå fremad i rettferdighet og kjenne og etterleve sannheten, og må alltid aktes som et hellig minne av de siste-dagershellige som har lært de store sannhetene Gud åpenbarte gjennom sin tjener, Joseph Smith.»¹⁸

George Albert Smith, Kirkens åttende president, erklærte: «Joseph Smith utførte sin oppgave, og da han sto ansikt til ansikt med døden, sa han: “Jeg går som et lam til slakterbenken, men jeg er rolig som en sommermorgen. Min samvittighet er ren for Gud og alle mennesker. Hvis de tar mitt liv, skal jeg dø som en uskyldig mann, og mitt blod skal rope fra jorden om hevn. Da skal det bli sagt om meg: «Han ble myrdet med koldt blod.»” [Se L&p 135:4.] Han var ikke redd for å stå foran vår Fader i himmelens behagelige domstol og svare for de gjerninger han gjorde i legemet. Han var ikke redd for å møte beskyldningen som var fremsatt mot ham, om at han villedet folket og behandlet dem urettferdig. Han var ikke redd for resultatet av sin livsoppgave og den endelige triumf av det verk som han visste hadde guddommelig opprinnelse, og som han ga sitt liv for.»¹⁹

Gordon B. Hinckley, Kirkens femtende president, ga følgende vitnesbyrd: «Så sikker var [Joseph Smith] på den sak han sto i spissen for, så sikker på sitt guddommelig gitte kall at han satte dem høyere enn sitt eget liv. Med visshet om at han skulle dø, overga han seg til dem som ville utlevere ham forsvarsløs i mobbens hender. Han beseglet sitt vitnesbyrd med sitt livs blod.»²⁰

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Kort tid før Joseph og Hyrum Smith ble drept, sang eldste Taylor «En stakkars sorgbetynget mann» (s. 523). Les eller syng ordene i denne salmen (Salmer, nr. 11), og tenk over hvordan de kan settes i sammenheng med profeten Joseph Smiths liv. Hvorfor var dette en passende salme under de rådende omstendighetene?
Gjennomgå uttalelsene som vitner om at Joseph Smith overdro prestedømmets nøkler til De tolv apostler (se 525-27). Hvorfor tror du apostlene følte det var viktig å vitne om disse opplevelsene? Hva er ditt vitnesbyrd om suksesjonen i presidentskapet i Kirken?
Studer John Taylors beretning om da Joseph og Hyrum Smith led martyrdøden (s. 528-29). Hvordan kan du forsvare uttalelsen om at Joseph Smith «har gjort mer, bortsett fra Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noensinne har levet i den»? Før han dro til Carthage fengsel, leste Hyrum Ether 12:36-38 og laget en brett på siden. På hvilke måter var dette skriftstedet aktuelt for Joseph og Hyrum? Hva føler du når du tenker på de ofrene Joseph og Hyrum Smith gjorde for sitt vitnesbyrd om Jesus Kristus?
Les vitnesbyrdene til profeter i de siste dager på s. 530-32. Hvilke ord som uttrykker takknemlighet og vitnesbyrd kan du føye til deres?

Aktuelle skriftsteder: Hebreerne 9:16-17; L&p 5:21-22; 98:13-14; 112:30-33; 136:37-40