Misjonærtjeneste – Et hellig kall, et strålende verk

«Etter alt som er blitt sagt, er den største og mest betydningsfulle forpliktelse å forkynne evangeliet.»

Fra Joseph Smiths liv

I løpet av de siste årene de hellige bodde i Kirtland, var det mange medlemmer og til og med noen ledere i Kirken som falt fra. Det så ut til at Kirken gjennomgikk en krise. «I disse omstendighetene, » skrev profeten, «åpenbarte Gud til meg at noe nytt måtte gjøres for å frelse hans Kirke.»¹ Dette nye var en åpenbaring om å sende misjonærer til England for å forkynne evangeliet.

Heber C. Kimball, et medlem av De tolvs quorum, fortalte: «Ca. 1. juni 1837 kom profeten Joseph til meg mens jeg satt i … templet i Kirtland og hvisket til meg: “Bror Heber, Herrens ånd har hvisket til meg: ’La min tjener Heber reise til England og forkynne mitt evangelium og åpne frelsens dør for den nasjonen.’ ” »² Eldste Kimball ble overveldet ved tanken på dette: «Jeg følte at jeg var en av de aller svakeste Guds tjenere. Jeg spurte Joseph hva jeg skulle si når jeg kom dit. Han ba meg gå til Herren, og Han ville veilede meg og tale gjennom meg ved den samme ånd som [ledet] ham.»³

Profeten kalte også Orson Hyde, Willard Richards og Joseph Fielding i Kirtland, og Isaac Russell, John Snyder og John Goodson i Toronto, Canada. Disse brødrene skulle slutte seg til eldste Kimball på hans misjon til England. De møttes i New York City og startet seilasen med Garrick til England 1. juli 1837. Denne første misjonen utenfor Nord-Amerika bragte rundt 2000 konvertitter til Kirken i løpet av misjonærenes første år i England. Eldste Kimball skrev henrykt til profeten: «Gud være lovet, Joseph, Herren er med oss blant nasjonene!»⁴

Enda en apostolisk misjon til Storbritannia, hvor de fleste av De tolv deltok under Brigham Youngs ledelse, ble ledet av profeten fra Nauvoo. De tolv dro avgårde høsten 1839 og ankom England i 1840. Der begynte de et arbeid som innen 1841 skulle bringe over 6000 konvertitter til Kirken, og Herrens løfte om å gjøre «noe nytt» for sin kirkes frelse ble oppfylt.

Fra Nauvoo fortsatte Joseph Smith å sende misjonærer over hele verden. Eldste Orson Hyde kom til England i 1841, og fortsatte senere sitt oppdrag i Jerusalem. Han hadde med seg et anbefalingsbrev fra Joseph Smith som bekreftet at «bæreren av disse dokumenter er en trofast og verdig Jesu Kristi tjener, som skal være vår representant i fremmede land, til å … samtale med jødenes prester, regenter og eldster»⁵. 24. oktober 1841 knelte eldste Hyde ned på Oljeberget i Jerusalem og ba vår himmelske Fader innvie landet «til innsamling av Judas adspredte levninger, ifølge de hellige profeters forutsigelser»⁶. Eldste Hyde reiste så videre til Tyskland, hvor han la et første grunnlag for Kirkens vekst der.

11. mai 1843 kalte profeten eldste Addison Pratt, Noah Rogers, Benjamin F. Grouard og Knowlton F. Hanks på misjon til øyene i det sydlige Stillehavet. Dette var Kirkens første misjon i dette enorme området. Eldste Hanks døde til sjøs, men eldste Pratt reiste til Sydhavsøyene, hvor han forkynte evangeliet på øya Tubuai. Eldste Rogers og Grouard fortsatte til Tahiti, hvor flere hundre ble døpt som et resultat av deres arbeid.

Under ledelse av Joseph Smith gikk de hellige fremad for å oppfylle Herrens befaling: «Gå ut i all verden, og hvor som helst dere ikke selv kan gå, skal dere sende andre, så vitnesbyrdet kan komme fra dere til hver eneste skapning i hele verden» (L&p 84:62).

Joseph Smiths læresetninger

Misjonærtjeneste er et hellig arbeide. Tro, dyd, flid og kjærlighet gjør oss i stand til å utføre arbeidet.

«Etter alt som er blitt sagt, er den største og mest betydningsfulle forpliktelse å forkynne evangeliet.»⁷

I desember 1840 skrev Joseph Smith til medlemmene av De tolvs quorum og andre prestedømsledere som var på misjon i Storbritannia: «Vær forvisset om, elskede brødre, at jeg er meget interessert i det som skjer på hele jordens overflate, men midt i alle de generelle tendenser som er oppe i tiden, er ingen av større betydning enn det strålende verk dere nå er engasjert i, og derfor er jeg, for deres skyld, svært oppsatt på at dere med dyd, tro, flid og nestekjærlighet ofrer dere for hverandre, for Kristi Kirke og for deres Fader som er i himmelen, ved hvis nåde dere er blitt kalt til et så hellig kall og er satt i stand til å ivareta de store og ansvarsfulle forpliktelsene som hviler på dere. Og jeg kan forsikre dere om at på grunnlag av opplysningene jeg har mottatt, er jeg sikker på at dere ikke har forsømt deres plikter, men at den flid og trofasthet dere har vist, har vært slik at dere er til behag for den Gud hvis tjenere dere er, og at de hellige rundt omkring i verden også er vennlig stemt overfor dere.

Det er gledelig å høre om evangeliets utbredelse i England, og når vi tenker nærmere over dette, skaper det helt spesielle følelser i deres bryst som har båret dagens hete og byrde, og som var dets støttepilarer og iherdige talsmenn i dets spede barndom mens Kirken var omgitt av de mest uheldige omstendigheter og var truet av ødeleggelse fra alle kanter. Som en prektig skute har den uten å bli skadet trosset stormen, foldet sine seil ut i vinden og har edelt banet seg vei gjennom myke bølger, mer sikker enn noen gang tidligere på skrogets styrke og på kapteinens, losens og mannskapets erfaring og dyktighet…

Kjærligheten er et av de mest typiske trekk ved Guddommen og skulle også komme til uttrykk hos dem som trakter etter å være Guds sønner. Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men strekke seg ut til hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten. Slik har dere følt, og dette har fått dere til å gi avkall på hjemmets gleder slik at dere kunne være til velsignelse for andre som vil bli udødelige, men for hvem sannheten er fremmed. Og fordi dere har gjort dette, er det min bønn at dere må få del i himmelens mest utsøkte velsignelser.»⁸

Vi forkynner evangeliets enkle sannheter med ydmykhet og saktmodighet og unngår å strides med andre om deres trosoppfatninger.

«Israels eldster, lytt til min røst, og når dere sendes ut i verden for å forkynne, så forkynn de tingene dere er sendt ut for å fortelle. Forkynn og rop med høy røst: “Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær! Omvend dere, og tro på evangeliet.” Forkynn de første prinsipper, og la mysteriene ligge for at dere ikke skal bli felt… Forkynn det Herren har bedt dere om å forkynne, nemlig omvendelse og dåp til syndenes forlatelse.»⁹

«Jeg talte og forklarte hvor unyttig det er å forkynne for verden om store straffedommer, og hvor mye bedre det er å forkynne det enkle evangelium.»¹⁰

«Eldstene skulle dra ut i all ydmykhet og nøkternhet og forkynne Jesus Kristus og ham korsfestet, ikke stride med andre på grunn av deres tro eller religionssystemer, men følge en stø kurs. Dette sa jeg som en befaling, og alle som ikke følger den, vil nedkalle forfølgelse over sitt hode, mens de som følger befalingen, alltid skal være fylt med Den hellige ånd. Dette uttalte jeg som en profeti.»¹¹

«Hvis det finnes noen åpne dører hvor eldstene kan forkynne evangeliets første prinsipper, la dem ikke holde sin munn lukket. Uttal dere ikke mot sektene eller deres læresetninger. Forkynn Kristus og ham korsfestet, kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesker… Slik kan vi kanskje dempe folkets fordommer. Vær saktmodige og ydmyke av hjertet, så vil våre fedres Gud alltid være med dere.»¹²

«Legg merke til denne nøkkel, og vær vise for Kristi skyld og for deres egen sjels skyld. Dere er ikke sendt ut for å bli undervist, men for å undervise. La deres tale være krydret med elskverdighet. Våk, og vær sindige. Dette er en advarselens dag og ikke en dag for mange ord. Vær ærlige overfor Gud og mennesker… Vær ærlige, åpne og oppriktige i all deres omgang med menneskene. [Se L&p 43:15; 63:58.]»¹³

Før George A. Smith reiste på misjon i 1835, snakket han med profeten Joseph Smith, som var hans fetter. George A. Smith skrev: «Jeg besøkte fetter Joseph. Han ga meg en Mormons bok, tok meg i hånden og sa: “Hold korte taler, hold korte bønner, og hold dine taler med en bønn i hjertet.”»¹⁴

Vi forkynner evangeliet slik Ånden veileder oss.

«Alle skal forkynne evangeliet ved Den hellige ånds kraft og innflytelse, og ingen kan forkynne evangeliet uten Den hellige ånd.»¹⁵

«Som Paulus sa at han måtte bli alt for alle mennesker, slik at han derved kunne frelse noen [se 1. Korinterbrev 9:22], slik må også eldstene i de siste dager gjøre, og fordi de er utsendt for å forkynne evangeliet og advare verden mot de straffedommer som skal komme, er vi forvisset om at de, når de underviser slik de blir veiledet av Ånden og i henhold til Jesu Kristi åpenbaringer, vil forkynne sannheten og ha fremgang uten å beklage seg. Derfor har vi ikke noe nytt bud å gi, men formaner eldster og medlemmer til å leve ved hvert ord som utgår fra Guds munn [se Matteus 4:4], for at de ikke skal gå glipp av den herlighet som er forbeholdt de trofaste.»¹⁶

Profeten talte på en konferanse i oktober 1839: «President [Joseph Smith] fortsatte med å gi instruksjoner til eldstene angående evangeliets forkynnelse, og understreket for dem nødvendigheten av å ha Ånden, slik at de kunne forkynne med Den hellige ånd nedsendt fra himmelen, og til å være forsiktige med å tale om emner som ikke tydelig er utlagt i Guds ord, hvilket kan føre til spekulasjoner og strid.»¹⁷

14. mai 1840 skrev Joseph Smith fra Nauvoo til eldste Orson Hyde og John E. Page, som var på vei til en misjon i Det hellige land: «Bli ikke motløse på grunn av arbeidets omfang, vær bare ydmyke og trofaste, og så vil dere kunne si: “Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette!” [Se Sakarja 4:7.] Han som adspredte Israel, har lovet å samle dem, og all den stund dere skal være redskaper i dette store arbeide, vil han gi dere kraft, visdom, makt og intelligens og enhver nødvendig egenskap, mens deres sinn vil bli utvidet igjen og igjen inntil dere kan favne hele jorden og himlene, strekke dere inn i evigheten og betrakte Jehovas mektige handlinger i all sin mangfoldighet og herlighet.»¹⁸

Vi søker anledninger til å forkynne evangeliet og bære vitnesbyrd om dets sannhet.

Høsten 1832 reiste Joseph Smith sammen med biskop Newel K. Whitney fra Kirtland, Ohio, til det østlige USA. 13. oktober skrev profeten til Emma Smith fra New York City: «Når jeg tenker på denne store byen som Ninive, som ikke visste forskjell på høyre og venstre, ja, mer enn to hundre tusen sjeler, blir jeg fylt med medlidenhet for dem, og jeg er fast bestemt på å heve min røst i denne byen og overlate utfallet til Gud, som holder alle ting i sine hender og ikke vil la et hår på vårt hode falle ubemerket til marken…

Jeg har snakket med noen av dem, hvilket var tilfredsstillende, og en svært vakker ung mann fra Jersey som virket svært alvorlig. Han kom og satte seg ved siden av meg og begynte å snakke om koleraen, og jeg fikk vite at han hadde blitt rammet av den og hadde vært nær ved å dø. Han sa at Herren hadde spart ham i en eller annen vis hensikt. Jeg benyttet meg av dette og innledet en lang samtale med ham. Han mottok tydeligvis min undervisning med stor glede og ble svært knyttet til meg. Vi snakket til sent på kveld før vi bestemte oss for å fortsette samtalen dagen etter. Han hadde imidlertid noen ærender og ble oppholdt til båten var klar til å dra. Han kom for å si farvel, og høyst motvillig skilte vi lag.»¹⁹

Newel K. Whitneys hustru, Elizabeth Ann, fortalte dette om sin manns reise til det østlige USA sammen med Joseph Smith i 1832: «Min mann reiste sammen med profeten Joseph gjennom mange av byene på Østkysten, hvor de bar vitnesbyrd og samlet inn midler til å bygge et tempel i Kirtland og til å kjøpe landeiendom i Missouri… Han sa til min mann: “Om de forkaster oss, vil de iallfall ha vårt vitnesbyrd, for vi skal skrive det og legge det igjen på dørene og i vinduskarmene deres.”»²⁰

I 1834 preket Joseph Smith i en skolebygning i Pontiac, Michigan. Edward Stevenson var tilstede og fortalte følgende om hendelsen: «Det var på denne skolen to mormoneldster presenterte det gjengitte evangelium i 1833, og i 1834 forkynte profeten Joseph Smith med så stor kraft at ingen hadde opplevd maken i dette nittende århundre… Jeg husker tydelig mange av den unge profetens ord, ettersom de ble uttalt i enkelhet, men med en kraft som var uimotståelig for alle som var tilstede…

Med oppløftet hånd sa han: “Jeg kan vitne om at det finnes en Gud, for jeg så ham midt på lyse dagen, mens jeg ba i en fredelig lund våren 1820.” Videre bar han vitnesbyrd om at Gud, den evige Fader, idet han pekte på en annen person som var lik ham, sa: “Dette er min elskede Sønn. Hør ham.” Disse ordene beveget meg til det innerste og fylte meg med usigelig glede over å få se en som, i likhet med apostelen Paulus i oldtiden, frimodig kunne vitne om at han hadde vært i Jesu Kristi nærhet! …

En rekke interessante møter ble holdt hvor profeten ble ledsaget av de tre vitner til Mormons bok. Under sitt besøk til denne grenen vitnet profeten om at han ble instruert om å organisere en kirke etter samme mønster som den kirken Jesus organiserte, med tolv apostler, syttier, eldster, gaver og velsignelser, og med medfølgende tegn, slik det står skrevet i det 16. kapittel i Markus… “Som en Guds tjener,” sa Joseph, “lover jeg dere at så sant dere vil omvende dere og bli døpt til deres synders forlatelse, skal dere motta Den hellige ånd.”»²¹

Mens han ble ført fra Far West, Missouri, i november 1838, for å bli fengslet i Richmond, Missouri, forkynte igjen profeten evangeliet: «Noen kvinner og menn kom bort til oss. En av kvinnene spurte soldatene svært oppriktig hvem av fangene som var den guden “mormonene” tilba. En av vaktene pekte på meg med et stort smil og sa: “Det er han.” Kvinnen henvendte seg så til meg og spurte om jeg hevdet å være Herren og Frelseren? Jeg sa jeg ikke hevdet å være annet enn en mann, en frelsens tjener, sendt av Jesus Kristus for å forkynne evangeliet.

Kvinnen ble så forbauset over dette svaret at hun begynte å spørre om vår lære, og jeg holdt en tale både for henne og for hennes følge, samt de undrende soldatene, som lyttet nesten som fjetret mens jeg fremla læren om tro på Jesus Kristus, omvendelse og dåp til syndenes forlatelse, med løftet om Den hellige ånd, slik det er skrevet i andre kapittel i Apostlenes gjerninger [se Apostlenes gjerninger 2:38-39].

Kvinnen ble overbevist og priste Gud i soldatenes påhør. Hun dro sin vei, idet hun ba om at Gud ville beskytte og utfri oss.»²²

Dan Jones fortalte at om kvelden før profeten led martyrdøden i Carthage fengsel, skjedde følgende: «Joseph bar et mektig vitnesbyrd for vaktene om Mormons boks guddommelige opprinnelse, evangeliets gjengivelse, englers betjening og at Guds rike igjen var opprettet på jorden. For denne sak hadde han blitt fengslet, og ikke fordi han hadde brutt noen av Guds eller menneskenes lover.»²³

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå s. 323-25, og legg merke til misjonærarbeidet som ble organisert under ledelse av profeten Joseph Smith. Har du blitt påvirket på noe vis av disse tidlige misjonærenes arbeid? I så fall, hvordan?
Les avsnittet som begynner nederst på s. 326, og overvei hvorfor kjærlighet påvirker oss slik profeten beskriver. Hva er noen andre egenskaper vi trenger for å være effektive misjonærer? (Du finner noen eksempler på s. 326-27.)
Gjennomgå profeten Joseph Smiths uttalelser om hva misjonærene skulle undervise om og hvordan de skulle undervise (s. 326-27). Hvorfor skulle vi forkynne evangeliets «første prinsipper »? Hva kan konsekvensene bli av å strides med andre om religion? Hva tror du det vil si å «la [vår] tale være krydret med elskverdighet» når vi forkynner evangeliet?
Gjennomgå det andre hele avsnittet på s. 327. På hvilke måter har Den hellige ånd veiledet dine anstrengelser for å dele evangeliet med andre? Hvorfor kan vi ikke forkynne evangeliet uten Den hellige ånd?
Gjennomgå Joseph Smiths erfaringer slik de er gjenfortalt på s. 329-31. Hva kan vi lære om å forkynne evangeliet av disse erfaringene?
På hvilke måter kan vi aktivt søke anledninger til å dele evangeliet med andre? På hvilke måter kan vi forberede oss for slike anledninger? Hvordan kan vi engasjere våre familier i misjonærarbeidet?

Aktuelle skriftsteder: Matteus 28:19-20; 2. Nephi 2:8; Alma 26:26-37; L&p 4:1-7; 31:3-5