Vær oppmerksom på frafallets bitre frukt

«I alle dine prøvelser, i all din sykdom, i alle dine lidelser, selv til døden, vær forsiktig så du ikke forråder Gud, … vær forsiktig så du ikke faller fra.»

Fra Joseph Smiths liv

I ukene før og etter at Kirtland tempel ble fullført våren 1836, opplevde de hellige en tid med harmoni og en rik utgytelse av Åndens gaver. Profeten Joseph Smith minnet imidlertid de hellige om at hvis de ikke fortsatte å leve rettferdig, ville ikke deres glede og samhold vare. Daniel Tyler sa om denne tiden: «Alle følte at de fikk en forsmak på himmelen. Faktisk gikk det flere uker da vi ikke ble fristet av djevelen, og vi lurte på om tusenårsriket hadde begynt. På [et møte av prestedømsbærere] talte profeten Joseph til oss. Han sa blant annet: “Brødre, en god stund nå har ikke Satan hatt makt til å friste dere. Noen har trodd at det ikke ville bli mer fristelse. Men det motsatte vil skje, og med mindre dere holder dere nær til Herren, vil dere bli overvunnet og falle fra.”»¹

Litt senere på året vokste frafallets ånd frem blant de hellige i Kirtland. Noen medlemmer ble stolte, griske og ulydige mot budene. Noen klandret Kirkens ledere for økonomiske problemer forårsaket av konkursen til en finansinstitusjon i Kirtland som ble grunnlagt av medlemmer av Kirken. Denne konkursen skjedde i 1837, samme år som en bankkrise feiet over USA og forsterket de helliges økonomiske problemer. Så mange som to eller tre hundre medlemmer falt fra Kirken i Kirtland, og disse slo seg noen ganger sammen med Kirkens motstandere for å plage og til og med fysisk true de hellige. Noen av de frafalne hevdet åpenlyst at profeten hadde falt, og de prøvde å få andre til å ta hans plass. Søster Eliza R. Snow fortalte: «Mange som hadde vært ydmyke og trofaste i utførelsen av enhver plikt – klare til å dra og komme hver gang prestedømmet kalte på dem – begynte å få en hovmodig ånd og bli oppløftet i sitt hjertes stolthet. Mens de hellige suget inn verdens kjærlighet og ånd, trakk Herrens ånd seg bort fra deres hjerter.»²

Profeten beklagde seg på følgende måte over Kirkens situasjon i mai 1837: «Det virket som alle jordens og helvetes krefter slo seg sammen på en spesiell måte for å felle Kirken… Ytre fiender og frafalne i vår egen midte forenet seg, … og mange ble misfornøyd med meg som om jeg var hovedårsaken til alle onder som jeg av alle krefter kjempet mot.»³

Til tross for disse utfordringene forble det store flertallet av Kirkens ledere og medlemmer trofaste. Brigham Young, et medlem av De tolv apostlers quorum i denne usikre perioden, mintes et møte hvor noen medlemmer av Kirken drøftet hvordan de skulle avsette profeten Joseph: «Jeg reiste meg, og på en tydelig og kraftig måte fortalte jeg dem at Joseph var en profet, og jeg visste det, og de kunne skjelle ham ut og ærekrenke ham så mye de ville, men de kunne ikke frata ham utnevnelsen som Guds profet. Det eneste de kunne gjøre var å ødelegge sin egen autoritet, kutte tråden som bandt dem til profeten og til Gud, og selv senke seg ned til helvete. Mange ble meget rasende over min markerte motstand mot deres planer…

Dette møtet ble oppløst uten at de frafalne klarte å bli enige om konkrete motstandstiltak. Dette var en krise hvor jord og helvete lot til å være forenet for å felle profeten og Guds kirke. Knærne til mange av Kirkens sterkeste menn vaklet. Gjennom dette mørkets beleiring sto jeg ved Josephs side, og med all den visdom og kraft Gud hadde skjenket meg, anstrengte jeg meg til det ytterste for å oppholde Guds tjener og forene Kirkens quorumer. »⁴

Joseph Smiths læresetninger

Det å miste tilliten til Kirkens ledere, kritisere dem og forsømme enhver plikt Gud krever av oss, fører til frafall.

«Jeg vil gi dere en av nøklene til rikets mysterier. Det er et evig prinsipp, som har vært uløselig forbundet med Gud fra all evighet av, nemlig at det menneske som står frem for å fordømme andre, som finner feil ved Kirken og sier at den tar feil mens han selv er rettferdig, kan være forvisset om at han er på vei til å falle fra; og hvis han ikke omvender seg, vil han falle fra like sikkert som Gud lever.»⁵

Heber C. Kimball sa følgende mens han var rådgiver for president Brigham Young: «Jeg skal gi dere en nøkkel som bror Joseph Smith pleide å gi i Nauvoo. Han sa at selve kimen til frafall var å miste tilliten til lederne i denne kirke og dette virke, og at når som helst man ser denne ånden, kan man vite at den vil lede den som er i besittelse av den, på veien til frafall.»⁶

Wilford Woodruff sa følgende mens han virket i De tolvs quorum: «Bror Joseph pleide å gi oss følgende råd: “I det øyeblikk dere tillater dere å legge til side en plikt som Gud kaller dere til å utføre, for å tilfredsstille deres egne ønsker, i det øyeblikk dere tillater dere å bli skjødesløse, legger dere grunnlaget for frafall. Vær forsiktige. Forstå at dere er kalt til et arbeid, og når Gud krever at dere utfører dette arbeidet, gjør det.” En annen ting han sa var: “I alle dine prøvelser, i all din sykdom, i alle dine lidelser, selv til døden, vær forsiktig så du ikke forråder Gud, vær forsiktig så du ikke forråder prestedømmet, vær forsiktig så du ikke faller fra.”»⁷

Wilford Woodruff sa også: «Jeg husker at bror Joseph Smith besøkte meg, bror [John] Taylor, bror Brigham Young og flere andre misjonærer før vi skulle reise på misjon til England. Mange av oss var syke og plaget. Samtidig hadde vi lyst til å dra. Profeten velsignet oss, og også våre hustruer og familier… Han lærte oss noen veldig viktige prinsipper, og jeg skal nevne noen av dem her. Bror Taylor, jeg selv, George A. Smith, John E. Page og andre hadde blitt kalt til å fylle plassene til de [apostlene] som hadde falt fra. Bror Joseph forklarte for oss årsaken til at disse mennene hadde vendt seg bort fra Guds bud. Han håpet at vi ville lære visdom av det vi så med øynene og hørte med ørene, og at vi ville være i stand til å skjelne andre menneskers ånder uten å måtte lære ved sørgelig erfaring.

Han sa så at enhver mann, enhver eldste i denne kirke og dette rike, som gikk frem på en slik måte at han ignorerte eller, med andre ord, nektet å adlyde en hvilken som helst kjent lov, befaling eller plikt – når som helst en mann gjorde dette, forsømte en plikt Gud krevde av hans hånd når det gjaldt å delta på møter, utføre misjonærarbeid eller adlyde rettledning, da tok han de første skrittene på veien til frafall, og dette var grunnen til at disse mennene hadde falt fra. De hadde misbrukt det prestedømme de hadde fått beseglet på sitt hode. De hadde ikke foredlet sine kall som apostler, som eldster. De hadde brukt prestedømmet til å forsøke å bygge opp seg selv og utføre et annet verk enn å bygge opp Guds rike.»⁸

I 1840 bodde det fremdeles en liten gruppe medlemmer av Kirken i Kirtland, Ohio, selv om mesteparten av de hellige hadde samlet seg i Nauvoo, Illinois. Etter å ha fått høre at et medlem av Kirken i Kirtland prøvde å bryte ned de helliges tillit til Det første presidentskap og andre ledere i Kirken, skrev profeten følgende til en kirkeleder i Kirtland: «For å kunne lede Rikets anliggender i rettferdighet, er det helt avgjørende at den mest fullkomne harmoni, kjærlighet, forståelse og tillit finnes i alle brødrenes hjerte, og at sann nestekjærlighet preger all deres gjøren og laden. Hvis det finnes noen ukjærlige følelser eller mangel på tillit, vil snart stolthet, arroganse og misunnelse gjøre seg gjeldende, forvirring må uunngåelig vinne frem og Kirkens autoriteter vil bli satt til side…

Hvis de hellige i Kirtland regner meg som uverdig deres bønner når de kommer sammen og ikke løfter meg opp på nådens trone, er det et sterkt og overveldende bevis for meg om at de ikke har Guds ånd. Hvis de åpenbaringer vi har mottatt er sanne, hvem skal lede folket? Hvis Rikets nøkler er gitt i mine hender, hvem skal forklare dets mysterier?

Så lenge mine brødre står ved min side og oppmuntrer meg, kan jeg kjempe mot verdens fordommer, og jeg kan tåle forhånelsen og krenkelsene med glede, men når mine brødre trekker seg bort, når de begynner å bli svake og prøver å hindre min fremgang og mitt arbeid, føler jeg sorg. Jeg er imidlertid ikke mindre bestemt på å fullføre min oppgave, i full tillit til at selv om mine jordiske venner svikter og til og med vender seg mot meg, vil min himmelske Fader løfte meg opp i triumf.

Likevel håper jeg at det selv i Kirtland finnes noen som ikke gjør en mann til synder for et ords skyld [se Jesaja 29:21], men er tilbøyelige til å forsvare rettferdighet og sannhet og utføre enhver plikt som er pålagt dem, og som har visdom til å rettlede dem mot enhver innflytelse som har til hensikt å skape forvirring og splid i Israels leir, og til å skjelne mellom sannhetens og villfarelsens ånd.

Det ville gitt meg stor tilfredsstillelse å se de hellige i Kirtland blomstre, men jeg tror ennå ikke tiden er kommet, og det kan jeg forsikre deg om at den aldri vil før en annen orden er etablert og en annen ånd tilkjennegis. Når tilliten er gjenopprettet, når stoltheten skal falle og ethvert æresykt sinn skal kles med ydmykhetens kledning og selviskhet gi etter for velvilje og nestekjærlighet, og en samstemt beslutning om å leve ved hvert ord som utgår fra Herrens munn, tydelig gir seg til kjenne, da, og ikke før, kan fred, orden og kjærlighet vinne frem.

Det er på grunn av æresyke menn at Kirtland har blitt forsaket. Hvor ofte har ikke deres ydmyke tjener blitt misunt sitt embede av slike personer, som søkte å vinne makt på hans bekostning, og som, da de så at det var umulig å klare dette, har tydd til grov bakvaskelse og ærekrenkelse og andre midler for å felle ham. Slike personer har alltid vært de første til å uttale seg mot Presidentskapet og offentliggjøre deres feil og svakheter i øst og vest.»⁹

De som faller fra, mister Guds ånd, bryter sine pakter og vil ofte forfølge Kirkens medlemmer.

«Uansett hvor merkelig det i første omgang kan fortone seg, er det allikevel ikke mindre merkelig enn sant, at til tross for all den angivelige besluttsomhet om å leve gudfryktig, har frafalne, etter at de har vendt seg bort fra troen på Kristus, og med mindre de raskt har omvendt seg, før eller senere falt i den ondes snarer og er blitt blottet for Guds ånd for å tilkjennegi sin ugudelighet i folks øyne. Det er frafalne som har utsatt de trofaste for de heftigste forfølgelser. Judas ble irettesatt og gikk like etterpå bort og forrådte sin Herre i hans fienders hender fordi Satan fór inn i ham.

En overlegen intelligens gis til dem som adlyder evangeliet av hele sitt hjerte, og hvis det syndes mot den, blir den frafalne stående naken og blottet for Guds ånd, han er i sannhet forbannelsen nær, og hans skjebne vil være å bli brent. Når det lys som en gang fantes i dem, blir tatt bort fra dem, blir de like mye mørklagt som de tidligere var opplyst, og derfor er det ikke til å undres over om de setter alle sine krefter inn mot sannheten og i likhet med Judas forsøker å tilintetgjøre dem som var deres største velgjørere.

Hvilken større venn hadde Judas på jorden eller i himmelen enn Frelseren? Og hans første hensikt var å tilintetgjøre Ham. Hvem blant de hellige i disse siste dager kan betrakte seg som like god som vår Herre? Hvem er like fullkommen, like ren og like hellig som han var? Finnes de noen steder? Han overtrådte eller brøt aldri et bud eller en himmelsk lov – det fantes ikke svik i hans munn og heller ikke falskhet i hans hjerte. Og likevel var en som spiste sammen med ham og som ofte hadde drukket av den samme kalk som ham, den første til å slå ham ned. Hvor finnes en som Kristus? Han finnes ikke på jorden. Hvorfor skulle så hans tilhengere beklage seg om de ble forfulgt av dem som de en gang kalte brødre og som de anså de sto i det nærmeste forhold til i den evige pakt?

Fra hvilken kilde utgikk prinsippet som alltid får frafalne fra den sanne kirke til å forfølge med dobbel iherdighet og med dobbel standhaftighet forsøke å tilintetgjøre dem de en gang hevdet at de elsket, hadde omgang med og som de en gang inngikk en pakt med om å streve av alle krefter i rettferdighet for å oppnå Guds hvile? Kanskje våre brødre vil si fra den samme kilde som fikk Satan til å forsøke å omstyrte Guds rike, fordi han selv var ond og Guds rike er hellig.»¹⁰

«Det har alltid vært, i alle Kirkens tidsaldre, dem som har kjempet mot dydens prinsipper, som har elsket den nåværende verdens vinning, fulgt urettferdighetens prinsipper og vært sannhetens fiender… De som har vært sammen med oss og vist oss de største tegn på vennskap, har ofte vært våre største fiender og våre mest innbitte sådanne. Hvis de ble upopulære, hvis deres interesse eller verdighet ble berørt, eller om de ble avslørt i sin ugudelighet, var de alltid de første til å heve forfølgelsens hånd, til å baktale og bakvaske sine brødre, og søke sine venners undergang og ødeleggelse.»¹¹

«Frafalne “mormon”-dissentere farer omkring i verden og sprer forskjellige motbydelige og ærekrenkende rykter om oss, og tror derved at de skal vinne verdens vennskap fordi de vet at vi ikke er av verden, og at verden hater oss. Derfor bruker de [verden] disse knektene [dissenterne] som håndlangere, og ved hjelp av dem forsøker de å anrette all den skade de kan, og deretter hater de dem mer enn de hater oss, fordi de er sjofle forrædere og spyttslikkere.»¹²

Wilford Woodruff fortalte: «Jeg deltok på et møte i Kirtland tempel [19. februar 1837]. President Joseph Smith hadde vært bortreist i embets medfør for Kirken, men ikke halvparten så lenge som Moses var borte fra israelsfolket da han var oppe på fjellet [se 2. Mosebok 32:1-8]. Likevel var det mange i Kirtland, selv om de ikke tilba en kalv som israelittene, som vendte sitt hjerte bort fra Herren og hans tjener Joseph, og hadde innlatt seg på spekulasjoner og gitt etter for falske ånder, i den grad at de var blitt formørket i sitt sinn. Mange motsatte seg Joseph Smith, og noen ønsket å utnevne David Whitmer til å lede Kirken i hans sted. Midt i denne skyen av mørkets ånder vendte Joseph tilbake til Kirtland, og i dag morges gikk han på talerstolen. Han virket svært deprimert, men snart hvilte Guds ånd på ham, og han talte til forsamlingen med stor klarhet i ca. tre timer, og bragte sine fiender til taushet.

Da han reiste seg sa han: “Jeg er fremdeles president, profet, seer, åpenbarer og leder for Jesu Kristi Kirke. Gud, og ikke mennesker, har utnevnt meg og satt meg i denne stillingen, og intet menneske og heller ingen gruppe mennesker har makt til å fjerne meg eller utnevne en annen i mitt sted. De som forsøker seg på dette, vil brenne sine fingre og gå til helvete hvis de ikke snarest omvender seg.” Han irettesatte folket skarpt for deres synder, mørke og vantro. Guds kraft hvilte på ham og bar vitnesbyrd om at det han sa var sant.»¹³

Wilford Woodruff fortalte: «President Smith talte om ettermiddagen [9. april 1837] og sa i Herrens navn at Guds straffedommer skulle komme over dem som hadde foregitt å være hans venner, venner av menneskeheten og venner i oppbyggingen av Kirtland, en Sions stav, men som hadde forrådt ham og Guds rikes interesser og hadde gitt våre fiender makt over oss, hadde undertrykket de fattige medlemmene, hadde påført dem lidelser og hadde brutt sine pakter. For dette skulle Guds vrede komme over dem.»¹⁴

Daniel Tyler mintes: «Kort tid etter at profeten kom til Commerce (senere Nauvoo) fra fengslet i Missouri, besøkte bror Isaac Behunin og jeg ham i hans hjem. Samtalen dreide seg om forfølgelsen av ham. Han nevnte mange falske, ulogiske og selvmotsigende påstander de frafalne, redde medlemmer av Kirken og utenforstående hadde kommet med. Han fortalte også at mesteparten av de offentlige tjenestemennene som gladelig ville ha tatt hans liv da han ble arrestert, ble mer velvillig stemt overfor ham når de ble kjent med ham. Han la skylden på falske brødre…

Da profeten var ferdig med å fortelle hvordan han hadde blitt behandlet, bemerket bror Behunin: “Om jeg skulle forlate denne kirken, ville jeg ikke ha gjort som de mennene har gjort. Jeg ville dra til et eller annet avsidesliggende sted hvor mormonismen var fullstendig ukjent, slå meg ned der, og ingen ville noensinne få vite at jeg visste noe om den.”

Den store seeren svarte umiddelbart: “Bror Behunin, du vet ikke hva du ville ha gjort. Utvilsomt tenkte disse mennene en gang slik du gjør. Før du sluttet deg til denne kirken, sto du på nøytral grunn. Da evangeliet ble forkynt, ble det gode og det onde klarlagt for deg. Du kunne velge det ene eller det andre. Det var to herrer i opposisjon til hverandre som inviterte deg til å tjene dem. Da du sluttet deg til denne kirken, sa du deg villig til å tjene Gud. Da du gjorde det, forlot du den nøytrale grunn, og du kan aldri gå tilbake til den. Skulle du forsake Mesteren du sa deg villig til å tjene, ville det være etter Satans oppfordring, og du ville følge hans befalinger og bli hans tjener.”»¹⁵

Hvis vi følger profetene, apostlene og Kirkens åpenbaringer, vil vi ikke bli ført på villspor.

Orson Hyde, et medlem av De tolvs quorum, fortalte: «Profeten Joseph … sa: “Brødre, husk at majoriteten av dette folk aldri vil fare vill, og så lenge dere holder dere til majoriteten, kan dere være sikre på å komme til det celestiale rike.”»¹⁶

William G. Nelson sa: «Jeg har hørt profeten tale offentlig ved mange anledninger. På ett møte hørte jeg ham si: “Jeg skal gi dere en nøkkel som aldri vil ruste: Hvis dere vil holde dere til majoriteten av De tolv apostler og Kirkens opptegnelser, vil dere aldri bli ført vill.” Kirkens historie har vist at dette er sant.»¹⁷

Ezra T. Clark mintes: «Jeg hørte profeten Joseph si at han ville gi de hellige en nøkkel som ville sikre dem at de aldri ville bli lurt eller ført vill, og det var: Herren ville aldri la majoriteten av dette folk bli ført vill eller narret av bedragere, heller ikke ville han la denne kirkens opptegnelser falle i fiendens hender.»¹⁸

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå beretningen på s. 311-12. Hvorfor tror du folk kan forandre seg fra rettferdighet til frafall på så kort tid? Hvilke krefter kan få folk til å falle fra i dag? Hva kan vi gjøre for å beskytte oss mot slike krefter?
Hva er noen farer ved å miste tilliten til våre ledere i Kirken og kritisere dem? (Du finner noen eksempler på s. 313-15.) Hva kan vi gjøre for å opprettholde respekt og takknemlighet for våre ledere? Hvordan kan foreldre oppmuntre sine barn til å respektere Kirkens ledere?
Profeten sa: «I det øyeblikk dere tillater dere å legge til side en plikt som Gud kaller dere til å utføre, for å tilfredsstille deres egne ønsker … , legger dere grunnlaget for frafall» (s. 313). Hva betyr denne uttalelsen for deg?
Les historien Daniel Tyler fortalte (s. 324). Hvorfor tror du de som har falt fra Kirken, ofte kjemper så innbitt mot den? (Du finner noen eksempler på s. 316-19.) Hvordan synes du vi burde forholde oss til slike menneskers ord og handlinger?
Les de siste tre avsnittene i kapitlet (s. 319-20). Hvorfor er det viktig for oss å forstå og benytte denne «nøkkelen» som ble gitt oss av Joseph Smith?

Aktuelle skriftsteder: 1. Nephi 8:10-33; Helaman 3:33-35; L&p 82:3, 21; 121:11-22