Tilgivelsens kraft

«Kom, kjære broder, striden er endt, for tidligere venner er igjen dine venner.»

Fra Joseph Smiths liv

Sommeren 1839 ga profeten navnet Nauvoo til stedet hvor de hellige samlet seg på Illinois-siden av Mississippi-elven. Navnet hadde hebraisk opprinnelse og betyr «vakker beliggenhet, eller et sted som også leder tanken hen på hvile»¹. Under profetens ledelse begynte de hellige å forvandle landsbyen Commerce til en vakker by. Først byttet de ut sine hytter og telt med tømmerhus, som var vanlige langs koloniseringsgrensen, og senere begynte en rekke reisverks- og murhus å dukke opp. De plantet frukt- og skyggetrær, vinranker og busker til å forskjønne sine store tomter. I sin vakre Nauvoo håpet de hellige å finne et fredelig tilfluktssted hvor de kunne legge forfølgelsen i Missouri bak seg.

I denne byggeperioden opplevde Joseph Smith noe som viste hans barmhjertige sinnelag og villighet til å tilgi andre, slik at de kunne komme over det gale de hadde gjort. Daniel Tyler fortalte om hendelsen:

«En mann som hadde en høy stilling i Kirken i Far West [Missouri], ble syk med malaria og feber. Mens han var svak både fysisk og psykisk, klarte noen fiendtlig stemte personer å påvirke ham og overtale ham til å forlate de hellige og bli med dem. Han vitnet mot profeten. Mens de hellige bosatte seg i Commerce, og etter å ha kommet seg etter sykdommen, flyttet han fra Missouri til Quincy, Illinois. Der arbeidet han med å hugge ved for å tjene penger til å kunne flytte sammen med familien til Nauvoo, og gi en gave til den krenkede Guds mann for å se om han kanskje ville tilgi ham og la ham vende tilbake til fellesskapet… Han følte at frelse ikke fantes noe annet sted for ham, og at om dette ble nektet ham, ville alt være tapt for hans del. Han begynte med et sørgmodig hjerte og senket blikk.

Idet [mannen] nærmet seg, fortalte Herren bror Joseph at han var på vei. Profeten kikket ut av vinduet og så ham komme oppover gaten. Idet han skulle til å åpne porten, spratt profeten opp av stolen og løp og møtte ham utenfor, idet han ropte: “Å, min bror – så godt å se deg!” Han omfavnet ham, og begge gråt som barn.

La det være nok å si at et passende vederlag ble gitt, og den falne mannen fikk igjen komme inn i Kirken, han mottok sitt prestedømme igjen og reiste på flere viktige misjoner, levde sammen med de hellige i Sion og døde i troen.»²

George Q. Cannon, som var rådgiver i Det første presidentskap, ga ytterligere bevis på Joseph Smiths tilbøyelighet til å tilgi: «Med sin trofaste kamp for sannheten og sin ufravikelige overholdelse av Guds bud, var Joseph alltid barmhjertig mot de svake og villfarne. Sommeren 1835 arbeidet han i råd og møter i Kirtland og omegn, og ble valgt til å delta i disiplinærråd mot flere medlemmer som skulle prøves for uttalelser mot Kirkens presidentskap. Enten det ble hans oppgave å tale den tiltaltes sak eller føre saken mot vedkommende, og selv om det var han selv som var forurettet, opptrådte han så kjærlig og rettferdig at han vant alles kjærlighet.»³

Joseph Smiths læresetninger

Vi skal følge barmhjertighetens prinsipp og tilgi våre brødre og søstre.

«Noe av det mest tilfredsstillende som kan skje på jorden, når en synd er begått av én person mot en annen, er å tilgi synden, og deretter, ifølge Frelserens opphøyde og fullkomne mønster, be til vår himmelske Fader om at han også må tilgi [synderen].»⁴

«Anvend alltid barmhjertighetens prinsipp, og vær rede til å tilgi vår bror ved første tegn på omvendelse og når han ber om tilgivelse, og skulle vi sågar tilgi vår bror eller vår fiende før han omvender seg og ber om tilgivelse, vil vår himmelske Fader være like barmhjertig mot oss.»⁵

«Vær tålmodige og bær over med hverandre, for det gjør Herren med oss. Be for deres fiender i Kirken og forbann ikke deres fiender utenfor. For “hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren” [se Romerne 12:19]. Til ethvert medlem som er ordinert, og til alle, sier vi: Vær barmhjertig og du skal finne barmhjertighet. Forsøk å hjelpe til med å frelse sjeler og ikke tilintetgjøre dem, for sannelig sier jeg deg at “det [skal] være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse”. [Se Lukas 15:7.]»⁶

Eliza R. Snow refererte denne uttalelsen av profeten: «[De hellige] skulle ha barmhjertighet, til tross for den ugudelighet som finnes blant oss. Han sa at han hadde vært et redskap til å kaste lys over ugudeligheten, og at det var trist og fryktelig å tenke på at så mange ville sette seg selv under djevelens fordømmelse og gå til fortapelsen. Dypt beveget sa han at de er våre medmennesker, vi var en gang inderlig glade i dem, og at vi skulle oppfordre dem til å omvende seg. Vi har [ennå] ikke tilgitt dem sytti ganger syv, slik vår Frelser ba oss om [se Matteus 18:21-22]. Kanskje har vi ikke engang tilgitt dem én gang. Dette er en frelsens dag for alle som omvender seg og forbedrer seg.»⁷

«La oss anta at Jesus Kristus og hellige engler skulle ha noe å innvende mot oss på grunn av ubetydelige ting, hvordan ville det da gå med oss? Vi må være barmhjertige mot hverandre og overse småting.»⁸

Willard Richards, et medlem av De tolvs quorum, fortalte: «Joseph sa at alt var vel mellom ham og himmelen, at han ikke var fiendtlig stemt mot noen. Som Jesus ba, eller i henhold til hans mønster, slik ba også Joseph: “Fader, forlat meg min skyld, som jeg óg forlater mine skyldnere” [se Matteus 6:12, 14], for jeg tilgir gladelig alle mennesker. Hvis vi vil sikre oss og rendyrke andres kjærlighet, må vi vise kjærlighet til andre, våre fiender så vel som våre venner.»⁹

Tilgivelse gjenoppretter fellesskapsfølelsen.

«Det gjør meg vondt at det ikke er et sterkere fellesskap, slik at alle føler det når ett medlem lider. Ved fellesskap i følelser får vi kraft fra Gud. Kristus sa han kom for å rope omvendelse til syndere, for å frelse dem. Kristus ble fordømt av de selvgode jødene fordi han omgikkes med syndere. Han gjorde det på betingelse av at de omvendte seg fra sine synder… Hvis [syndere] omvender seg, er det vår plikt å ta imot dem, og med vennlighet helliggjøre og rense dem fra all urettferdighet ved vår innflytelse og ved å våke over dem… Intet er i den grad egnet til å få menneskene til å forsake synd som å ta dem ved hånden og våke over dem med ømhet.»¹⁰

Profeten Joseph Smith skrev følgende til en gruppe ledere i Kirken: «Brødre, la meg fortelle dere at det ligger i min natur å gi og tilgi, til å bære over og være overbærende, med langmodighet og tålmodighet, med mine brødres og alle menneskers særheter og svakheter, deres dårskap og ugudelighet, og min tillit og kjærlighet til dere er ikke svekket. Og hvis det hender at dere må bære over med oss litt i noen av våre svakheter og dårskaper og blir irettesatt av oss, bli ikke fornærmet… Når dere og jeg møtes ansikt til ansikt, vet jeg uten skygge av tvil at alle uoverensstemmelser mellom oss vil bli forstått i rettferdighetens lys, at fullkommen kjærlighet vil vinne frem og at den hellige pakt som knytter oss sammen, vil stå fremst i våre hjerter.»¹¹

Profeten Joseph Smith sa følgende i et møte med sine rådgivere i Det første presidentskap og De tolv: «Jeg kan av og til i et øyeblikks lune ha snakket altfor hardt til dere, og i den utstrekning jeg har såret deres følelser, brødre, ber jeg dere om tilgivelse, for jeg elsker dere og vil støtte dere av hele mitt hjerte i all rettferdighet for Herren og alle mennesker. Vær forvisset om, brødre, at jeg er villig til å demme opp for all flom av opposisjon, i storm og uvær, i torden og lynild, på land og på hav, i villmarken og blant falske brødre eller pøbel eller hvor Gud i sitt forsyn måtte kalle oss. Og jeg er fast bestemt på at hverken høyder eller dybder, fyrstedømmer eller krefter, det som er eller skal komme, eller noen annen skapning skal skille meg fra dere [se Romerne 8:38-39].

Og jeg vil nå inngå en pakt med dere for Gud om at jeg ikke skal lytte til, og heller ikke tillegge dere noen av de nedsettende uttalelser som fremsettes mot dere, og heller ikke fordømme dere på grunn av noe annet vitnesbyrd under himmelen enn det vitnesbyrd som er ufeilbarlig, inntil jeg kan se dere ansikt til ansikt og vite helt sikkert. Jeg har en usvikelig tillit til deres ord, for jeg tror at dere er sannferdige menn. Og jeg ber om det samme av dere når jeg forteller dere noe, at dere har den samme tillit til mitt ord, for jeg vil ikke si jeg vet noe som jeg ikke vet.»¹²

Høsten 1835 var profetens bror William uenig i en beslutning profeten hadde tatt. Han ble sint og begynte å behandle profeten med forakt og oppfordre andre til å gjøre det samme. Denne adferden gjorde profeten bedrøvet, og han skrev følgende til William: «Jeg ønsker, bror William, at du må ydmyke deg. Jeg tilgir deg uten å nøle, og du kjenner mitt urokkelige og uforanderlige sinnelag. Jeg vet hvem jeg stoler på. Jeg står på klippen, og flomvannet kan ikke, nei, det skal ikke felle meg. Du vet at læren jeg forkynner er sann. Du vet at Gud har velsignet meg… Du vet at det er min plikt å formane deg når du gjør noe galt. Denne friheten vil jeg alltid gjøre krav på, og du skal ha det samme privilegium. Jeg tar meg den frihet å formane deg på grunn av min fødselsrett, og jeg gir deg det samme privilegium fordi det er min plikt å være ydmyk og ta imot irettesettelser og instruksjoner fra en bror eller en venn…

Måtte Gud ha barmhjertighet med min fars hus. Måtte Gud ta bort fiendskapet mellom meg og deg, og måtte alle velsignelser bli gjengitt og fortiden for alltid glemt. Måtte ydmyk omvendelse bringe oss begge til deg, min Gud, og til din kraft og beskyttelse, og en krone, og til å få nyte fellesskapet med far, mor, Alvin, Hyrum, Sophronia, Samuel, Catherine, Carlos, Lucy, de hellige og alle de helliggjorte i fred for evig, er din brors bønn.»¹³

1. januar 1836 sa profeten følgende om sine forsøk på å løse denne floken i familien: «Til tross for den takknemlighet som fyller mitt bryst når jeg tenker på året som har gått, og de mange velsignelser som har blitt skjenket oss, har jeg vondt i mitt indre på grunn av vanskelighetene som finnes i min fars familie… Jeg er fast bestemt på ikke å la noe være ugjort for å rette opp i, ordne i vennskapelighet og gjøre opp alle familieproblemer her og nå, for at de neste årene, om de blir få eller mange, kan tilbringes i rettferdighet for Guds åsyn…

Mine brødre William og Hyrum, og onkel John Smith, kom hjem til meg, og vi gikk inn i et rom for oss selv, sammen med far og eldste Martin Harris. Far Smith innledet så vår samtale med bønn, og deretter oppsummerte han situasjonen på en svært følelsesladet og gripende måte, med en fars fulle medfølelse. Hans følelser var dypt såret på grunn av den vanskelige situasjonen som rådet i familien. Mens han talte til oss, hvilte Guds ånd på oss med stor kraft, og våre hjerter ble bløtgjort. Bror William bekjente ydmykt sitt feiltrinn og ba meg om tilgivelse for alle ukvemsord han hadde sendt meg. Og i de tilfeller hvor jeg hadde handlet feil, ba jeg om hans tilgivelse.

Det rådet en ånd av bekjennelse og tilgivelse blant oss alle, og vi inngikk en pakt med hverandre i Guds, hellige englers og brødrenes åsyn om fra det øyeblikk av å gjøre vårt beste for å bygge hverandre opp i rettferdighet i alle ting, og ikke høre på ondsinnede rykter om hverandre, men som brødre gå til hverandre med våre klagemål på en saktmodig måte og bli forlikt, og derved fremme vår lykke, familiens lykke og, kort sagt, alles lykke og velvære. Min hustru, min mor og min skriver ble så kalt inn, og vi gjentok pakten vi hadde inngått for dem, og mens takknemligheten svulmet i vårt bryst, strømmet tårene fra våre øyne. Jeg ble så anmodet om å avslutte vår samtale, noe jeg gjorde med bønn, og det var i sannhet en gledens stund.»¹⁴

Ved å vise langmodighet, tålmodighet og barmhjertighet overfor dem som omvender seg, kan vi bidra til å føre dem inn i «Guds kjære barns frihet».

På slutten av 1838 var William W. Phelps, som hadde vært et betrodd medlem av Kirken, blant dem som vitnet falskt mot profeten og andre ledere i Kirken, med det resultat at de ble fengslet i Missouri. I juni 1840 skrev bror Phelps til Joseph Smith og ba om tilgivelse. Profeten Joseph svarte: «La meg si at det ikke er med alminnelige følelser jeg forsøker å skrive noen få linjer til deg som svar på ditt brev av 29. [i forrige måned], men samtidig gleder jeg meg over anledningen jeg her har.

Kanskje kan du til en viss grad forstå hvordan både jeg selv, eldste Rigdon og bror Hyrum følte det da vi leste ditt brev, og våre hjerter ble virkelig fylt av ømhet og medlidenhet da vi forsto hva du hadde bestemt deg for. Jeg kan forsikre deg om at jeg føler trang til å behandle din sak på en måte som vil bli godkjent av Jehova (hvis tjener jeg er), og i overensstemmelse med de prinsipper for sannhet og rettferdighet som er blitt åpenbart. All den stund langmodighet, tålmodighet og barmhjertighet alltid har karakterisert vår himmelske Faders handlemåte overfor den ydmyke og angrende, føler jeg trang til å følge eksemplet, verne om de samme prinsippene og slik være en frelser for mine medmennesker.

Det er riktig at vi har lidd meget som følge av din oppførsel. Bitterhetens beger, hvor dødelige mennesker allerede hadde nok å forsyne seg av, ble i sannhet fylt til randen da du vendte deg mot oss, en som vi levde sammen med i fortrolig omgang, og som Herren lot oss ha mange oppbyggende stunder sammen med. “For det er ikke en fiende som håner meg - det kunne jeg bære.” [Se Salmene 55:13-15.] “Den dagen da du stod på avstand, den dagen da fremmede førte bort hans gods, da utlendinger gikk inn i hans porter og kastet lodd om [Far West] - da var også du som en av dem. Se ikke med skadefryd på din brors dag, på hans ulykkes dag. Lukk ikke din munn så vidt opp på trengselens dag.” [Se Obadja 1:11-12.]

Imidlertid er begeret blitt tømt, vår Faders vilje har skjedd, vi er ennå i live, og det takker vi Herren for. Fordi du er blitt befridd fra ugudelige menneskers hender ved vår Guds barmhjertighet, sier vi at du også vil få anledning til å bli befridd fra Satans makt, bli ført inn i Guds kjære barns frihet, atter innta din plass blant Den aller høyestes hellige og ved flid, ydmykhet og oppriktig kjærlighet overgi deg til vår Gud, til din Gud og til Jesu Kristi Kirke.

Da jeg tror at din bekjennelse er oppriktig og din omvendelse ekte, vil det glede meg nok en gang å rekke deg fellesskapets høyre hånd, og jeg fryder meg over den fortapte sønn som er vendt tilbake.

Ditt brev ble lest opp for de hellige sist søndag, vi undersøkte litt hvordan stemningen var, og deretter ble det enstemmig besluttet at W. W. Phelps skulle få komme tilbake til fellesskapet.

“Kom, kjære broder, striden er endt

for tidligere venner er igjen dine venner.”»¹⁵

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Dette kapitlet inneholder flere beretninger om at Joseph Smith tilgir andre. Gjennomgå disse beretningene på s. 385-86, 388-89 og 396-98. På hvilke måter kan disse beretningene hjelpe en som strever med å tilgi en annen?
Hvilke velsignelser får vi når vi tilgir dem som har krenket oss? Hvorfor er det noen ganger vanskelig for oss å tilgi andre? Hva kan vi gjøre for lettere å kunne tilgi?
S. 387 inneholder korte, kloke uttalelser om å tilgi andre. For eksempel: «Vær tålmodige og bær over med hverandre, for det gjør Herren med oss.» «Vær barmhjertig og du skal finne barmhjertighet. » «Forsøk å hjelpe til med å frelse sjeler og ikke tilintetgjøre dem.» «Vi må være barmhjertige mot hverandre og overse småting.» Hva forstår du med hver av disse uttalelsene?
Gjennomgå profeten Joseph Smiths ord om virkningene av vennlighet og kjærlighet i avsnittet som begynner nederst på s. 387. Hvorfor tror du disse rådene er sanne? Hvilke erfaringer har du med disse prinsippene i ditt eget liv?
Gjennomgå avsnittet som begynner nederst på s. 388. Hvilke problemer kan vi unngå om vi følger dette rådet? Hvorfor er det av og til vanskelig å følge dette rådet? Hvordan kan vi overvinne fristelsen til å tro på negativ omtale av andre?
I sine anstrengelser for å tilgi andre talte profeten om sitt ønske om å følge vår himmelske Faders eksempel (s. 391) og leve «ifølge Frelserens opphøyde og fullkomne mønster» (s. 386). Hva er noen egenskaper vi skulle prøve å utvikle når vi ønsker å følge vår himmelske Faders og Jesu Kristi eksempel?

Aktuelle skriftsteder: Salmene 86:5; Matteus 18:21-35; 1. Nephi 7:16-21; Mosiah 26:29-31; L&p 64:9-11