Åndens gaver

«Hvis dere vil etterleve evangeliet av et oppriktig hjerte, lover jeg dere i Herrens navn at de gaver vår Frelser lovet vil følge dere.»

Fra Joseph Smiths liv

Mormons boks tittelside forklarer hvordan denne bemerkelsesverdige boken med hellig skrift skulle gjøres tilgjengelig for verden. I oldtiden ble gullplatene «skrevet og forseglet og skjult ved Herren for at den ikke skulle ødelegges». I de siste dager skulle de «komme frem ved Guds gave og kraft» og bli oversatt «ved Guds gave». Som oppfyllelse av disse profetiene valgte Gud Joseph Smith til å oversette de hellige opptegnelsene. Det er helt klart at Josephs evne til å oversette de gamle skrifttegnene ikke kom gjennom utdannelse. Hans lese-, skrive- og regneferdigheter begrenset seg til grunnskolenivå. Hans evne til å oversette opptegnelser som var skrevet mange århundrer tidligere på et språk han ikke hadde noen kjennskap til, var en gave fra Gud selv.

Emma Smith, en av de første skriverne, vitnet om sin manns guddommelige gave: «Ingen mann kunne ha diktert disse manuskriptene uten at han var inspirert. Da jeg var Josephs skriver, dikterte han for meg time etter time, og når vi kom tilbake etter måltider, eller etter avbrytelser, kunne han straks begynne der han hadde stoppet, uten hverken å se manuskriptet eller få noen del av det opplest.»¹

Herren ga profeten avgjørende timelig hjelp, som gjorde det mulig for ham å gå videre med oversettelsesarbeidet. Joseph Knight sr., en venn av profeten, ga Joseph penger til mat ved flere anledninger. I en spesielt vanskelig tid reiste bror Knight til profetens hjem for å gi Joseph og Oliver «en tønne makrell og litt linjet skrivepapir», i tillegg til «ni eller ti skjepper med korn og fem eller seks skjepper med poteter». Bror Knight fortalte senere: «Joseph og Oliver … kom hjem og fant meg der med fødemidler, og de ble glade, for de hadde ingen.»²

I løpet av april og mai 1829 forstyrret forfølgelsene i økende grad profetens oversettelsesarbeid i hans hjem i Harmony, Pennsylvania. Oliver Cowdery skrev til en venn, David Whitmer, og fortalte ham om det hellige arbeidet og ba ham om å la arbeidet fortsette i familien Whitmers hjem i Fayette, New York. I slutten av mai eller begynnelsen av juni 1829 reiste profeten og Oliver sammen med David Whitmer i hans vogn trukket av én hest til våningshuset til Davids far, Peter Whitmer sr. I løpet av juni måned ble oversettelsen fullført ved Guds gave og kraft i et rom i andre etasje i familien Whitmers hjem.

Oliver Cowdery beskrev den fantastiske opplevelsen det var å få virke som profetens skriver: «Dette var dager jeg aldri kommer til å glemme. Å sitte og lytte til en stemme som ble veiledet ved inspirasjon fra himmelen, vakte den største takknemlighet i mitt bryst! Dag etter dag fortsatte jeg uavbrutt å skrive fra hans munn etter hvert som han – ved hjelp av urim og tummim … oversatte den historie eller beretning som kalles “Mormons bok”.»³

I løpet av denne tiden lærte Joseph Smith at den guddommelige gaven kun var med ham så lenge han var verdig til å bli veiledet av Ånden. David Whitmer fortalte: «En morgen da [Joseph Smith] gjorde seg klar til å fortsette oversettingen, var det noe som gikk galt i huset, og han ble irritert over det, noe som Emma, hans hustru hadde gjort. Oliver og jeg gikk opp, og Joseph kom opp like etter for å fortsette oversettingen, men han kunne ikke gjøre noe som helst. Han kunne ikke oversette en eneste stavelse. Han gikk ned og ut i hagen og ba til Herren. Han var borte ca. en time – kom tilbake til huset og ba Emma om tilgivelse, og så kom han opp dit vi var, og nå gikk det bra å oversette. Han kunne ikke gjøre noe uten at han var ydmyk og trofast.»⁴

Ved ydmykt og trofast å benytte den gaven Gud ga ham, utførte den unge profeten den tilsynelatende umulige oppgaven å oversette nesten hele Mormons bok i tiden mellom begynnelsen av april og slutten av juni 1829.

Joseph Smiths læresetninger

Vi har alle mottatt Åndens gaver, og hver enkelts gaver er nødvendige i Kirken.

7. trosartikkel: «Vi tror på tungemålsgaven, profeti, åpenbaring, syner, helbredelse, tydning av tunger osv.»⁵

«Vi tror … på profeti, på tungemålsgaven, på syner, på åpenbaringer, på gaver og på helbredelser og at man ikke kan få del i disse ting uten Den hellige ånds gave.»⁶

Amasa Potter fortalte: «Jeg husker at profeten reiste seg for å tale til en stor forsamling i skogholtet vest for templet i Nauvoo. Han sa at han ville tale om åndelige gaver… Joseph sa at enhver siste-dagers-hellig hadde en gave, og ved å leve rettferdig og be om det ville Den hellige ånd åpenbare den for ham eller henne.»⁷

«Paulus sier: “Til en gis tungemålsgaven, til en annen profetiens gave og til en annen helbredelsens gave,” og videre: “Er vel alle profeter, taler vel alle med tunger, kan vel alle tyde dem?” Dette viser klart at ikke alle var i besittelse av disse forskjellige gavene, men at én mottok én gave og en annen en annen gave – ikke alle profeterte, ikke alle talte i tunger, ikke alle utførte mirakler, men alle mottok Den hellige ånds gave, og av og til talte de i tunger og profeterte på apostlenes tid, av og til gjorde de det ikke…

Kirken er et kompakt legeme sammensatt av forskjellige (med)lemmer som svarer fullstendig til menneskets organisme, og etter at Paulus hadde omtalt de forskjellige gavene, sa han: “Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer. Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger. Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?” Det er tydelig at det ikke er tilfelle, men likevel er de alle lemmer i samme legeme. Øye, øre, hode og hånd utgjør ikke samtlige lemmer i det naturlige legemet, men likevel kan øyet ikke si til øret: Jeg trenger deg ikke, og heller ikke hodet til foten: Jeg trenger ikke til deg, for alle utgjør deler i et fullkomment maskineri – det ene legemet, og hvis ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med. [Se 1. Korinterbrev 12:9-10, 18-21, 26-30.]

Alt dette er altså gaver som kommer fra Gud, de er av Gud, de er alle Den hellige ånds gaver.»⁸

Vi mottar Åndens gaver gjennom lydighet og tro.

«Fordi troen mangler, er også fruktene uteblitt. Intet menneske har siden verden ble til, hatt tro uten at noe fulgte med. Menneskene i fordums tid slukket den rasende ild, unnslapp sverdets egg, kvinner fikk sine døde tilbake osv. Ved tro ble verdener til. [Se Hebreerne 11:3, 34-35.] Et menneske som ikke har noen av gavene, har ingen tro, og han bedrar seg selv hvis han tror han har det. Troen har manglet, ikke bare blant hedningene, men også hos de angivelig kristne. Derfor har tungetale, helbredelse, profeti, profeter og apostler samt alle gaver og velsignelser også uteblitt.»⁹

«Denne vinteren [1832-33] gikk for det meste med til å oversette Skriftene og delta i profetenes skole og på konferanser. Jeg opplevde mange strålende stunder med fornyelse. De gavene som følger dem som tror på og adlyder evangeliet, som tegn på at Herren alltid er den samme i sin handlemåte med ydmyke mennesker som elsker og følger sannheten, begynte å bli utøst blant oss, som i fordums tid.»¹⁰

Edward Stevenson var tilstede da Joseph Smith forkynte i Pontiac, Michigan, i 1834. Han fortalte at profeten uttalte følgende ord: «Hvis dere vil etterleve evangeliet av et oppriktig hjerte, lover jeg dere i Herrens navn at de gaver vår Frelser lovet vil følge dere, og ved dette kan dere prøve meg, om jeg er en sann Guds tjener.»¹¹

Åndens gaver mottas vanligvis i det stille, når man er alene og uten ytre tilkjennegivelser.

«De meningene menneskene har når det gjelder Den hellige ånds gave, er både mange og motstridende. Enkelte mennesker har hatt for vane å føre enhver overnaturlig tilkjennegivelse tilbake til Guds ånd, mens andre mener det ikke er noen tilkjennegivelse forbundet med den i det hele tatt, at det bare skyldes en ren innskytelse eller en indre følelse, et inntrykk, et hemmelig vitnesbyrd eller tegn som mennesket er i besittelse av, og at det overhodet ikke finnes noe slikt som en ytre tilkjennegivelse.

Det kan ikke forundre noen at mennesket i høy grad er uvitende om frelsens prinsipper og enda mer om Den hellige ånds gaves natur, embede, kraft, innflytelse, gaver og velsignelser når vi konstaterer at den menneskelige familie har vært innhyllet i tykt mørke og uvitenhet i mange århundrer, uten åpenbaring eller noe riktig kjennetegn [hvorved de] kunne tilegne seg kunnskap om de ting som er av Gud, og som bare kan kjennes ved Guds ånd. Derfor hender det ikke sjelden at når eldstene i denne kirke forkynner for verdens innbyggere og sier at hvis de er lydige mot evangeliet, vil de motta Den hellige ånds gave, da venter menneskene å få se en strålende tilkjennegivelse, en stor utfoldelse av kraft eller at det utføres et særskilt mirakel…

Menneskene er svært tilbøyelige til å gå til ytterligheter, særlig når det gjelder religion, og derfor ønsker folk flest enten en eller annen form for mirakel, eller så vil de ikke tro på Den hellige ånds gave i det hele tatt. Hvis en eldste legger sine hender på noen, tror mange at vedkommende øyeblikkelig må reise seg og tale i tunger og profetere. Denne oppfatningen skyldes at da Paulus la sine hender på visse personer som tidligere (som de sa) hadde blitt døpt ved Johannes’ dåp, “talte med tunger og profetiske ord”. [Se Apostlenes gjerninger 19:1-6.] …

«Vi tror at Den hellige ånd blir meddelt ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, og at tungemålsgaven og likeledes profetiens gave er Åndens gaver, som mottas gjennom dette redskapet. Men derfra til å si at menneskene alltid profeterte og talte i tunger hver gang noen la sine hender på dem, ville være å hevde noe som er usant, som går på tvers av apostlenes praksis og er i strid med hellig skrift…

Alle Åndens gaver er ikke synlige for det naturlige øye eller for menneskets forstand, ja, i virkeligheten er det svært få av dem som er det… Få av dem kan kjennes av folk flest. Peter og Johannes var apostler, og likevel lot jødenes domstol dem hudstryke som bedragere. Paulus var både apostel og profet. Likevel steinet de ham og kastet ham i fengsel. Folk visste ingenting om det, selv om han var i besittelse av Den hellige ånds gave. Vår Frelser ble “salvet … med gledens olje fremfor [sine] medbrødre” [Hebreerne 1:9], og selv om folk langt fra kunne sies å kjenne ham, sa de at han var Belsebub og korsfestet ham som en bedrager. Hvem kunne peke ut en hyrde, en lærer eller en evangelist etter deres utseende, selv om disse hadde Den hellige ånds gave?

Men la oss se nærmere på Kirkens øvrige (med)lemmer og undersøke de gavene Paulus omtaler, og da vil vi oppdage at verden stort sett ikke kan vite noe om dem, og at det bare er én eller to man umiddelbart kan kjenne hvis de alle spontant ble utøst ved håndspåleggelse. I [1. Korinterbrev 12:4-11] sier Paulus: “Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle. Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig. For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.”

Det nevnes her en rekke gaver, men hvilke av dem kan en utenforstående registrere under håndspåleggelsen? Visdoms tale og kunnskaps tale er gaver på lik linje med enhver annen gave, men hvem ville vite dette selv om en person var i besittelse av begge disse gavene eller mottok dem ved håndspåleggelse? En annen kunne motta troens gave, og de ville være like uvitende om det. La oss anta at en mann hadde helbredelsens gave eller kraft til å gjøre mirakler som ingen før hadde utført, da ville det ta tid, og omstendighetene måtte oppstå, før alle disse gavene kunne bli virksomme. La oss tenke oss at en mann hadde evnen til å skjelne ånder, hvem ville bli noe klokere av det? Og om han kunne tyde tunger, måtte han selvfølgelig forholde seg taus inntil noen snakket et ukjent språk. Det finnes bare to gaver som kan anskueliggjøres, nemlig tungemålsgaven og profetiens gave. Det er disse tingene som er mest omtalt, og likevel sier Paulus at den som taler på et ukjent språk, vil fortone seg som en utlending for de tilstedeværende [se 1. Korinterbrev 14:11]. De ville si at han snakket vås og vrøvl, og hvis han profeterte, ville de kalle det for nonsens. Tungemålsgaven er kanskje den minste av alle gaver, men er likevel den mest ettertraktede.

Ifølge Skriftenes vitnesbyrd og åndens tilkjennegivelser i fordums tid var det svært lite folk flest kunne vite om den, bortsett fra ved enkelte ekstraordinære anledninger, som på pinsedagen. De største, beste og nyttigste gaver ville en utenforstående ikke være i stand til å registrere i det hele tatt…

Den hellige ånds tilkjennegivelser, englers betjening eller utfoldelse av Guds kraft, majestet eller herlighet, ble svært sjelden tilkjennegitt i offentlighet, og da var det som regel til Guds folk, som til israelittene. Men som regel, når engler har kommet eller Gud har åpenbart seg, har det skjedd til enkeltpersoner når de har vært i enerom, ute i villmarken eller på åkrene, og det vanligvis uten støy eller tumult. Engelen befridde Peter fra fengselet midt på natten, kom til Paulus uten at noen av sjøfolkene så det, viste seg for Maria og Elisabet uten at noen fikk vite om det, talte til døperen Johannes uten at folk rundt ham la merke til det.

Da Elisa så Israels vogner og ryttere, var det ingen andre som så det. Da Herren viste seg for Abraham, var det i teltdøren. Da englene kom til Lot, var det ingen andre enn han som visste hvem de var, noe som trolig også var tilfellet med Abraham og hans hustru. Når Herren viste seg for Moses, var det i den brennende busken, i tabernaklet eller på fjellets topp. Da Elias ble tatt opp i en ildvogn, skjedde det uten at verden observerte det, og da fjellet ble kløyvd, var det en stor og sterk storm, men Herren var ikke i stormen. Så kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Deretter kom lyden av en stille susen. Det var Herrens røst som sa: “Hva vil du her, Elias?” [Se 1. Kongebok 19:11-13.]

Herren kan ikke alltid kjennes ved sin tordnende røst, ved å utfolde sin herlighet eller ved å tilkjennegi sin kraft, og de som er mest oppsatt på å se slike ting, er også minst forberedt på å møte dem, for dersom Herren skulle åpenbare sin kraft slik han gjorde til Israels barn, ville disse menneskene være de første til å si: “La ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø!” [Se 2. Mosebok 20:19.]»¹²

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se side vii-xii for ytterligere hjelp.

Herren ga profeten Joseph Smith gaven å kunne oversette gullplatene (side 115-16). Når har Herren gitt deg gaver for å hjelpe deg å bidra til hans verk?
Hva kan vi lære av David Whitmers beretning på side 116? Hvilke erfaringer i ditt eget liv har lært deg at du må være verdig for å kunne benytte deg av dine åndelige gaver?
Gjennomgå avsnittet som begynner på side 117. På hvilke måter gagner det Kirken å ha medlemmer med forskjellige åndelige gaver? Hvordan har du hatt nytte av andres åndelige gaver? Når har du sett mennesker med forskjellige gaver samarbeide for å hjelpe hverandre?
Studer avsnittet på side 118. Tenk etter om det er noen åndelige gaver som kan styrke deg personlig eller hjelpe deg å tjene Herren og andre. Bestem deg for hva du vil gjøre for å «[søke] oppriktig etter de beste gaver» (L&p 46:8).
Gjennomgå avsnittet som begynner nederst på side 118. Tenk over eller drøft den spesifikke rettledningen om hvordan åndelige gaver gir seg til kjenne. Hvorfor er det viktig å huske på at åndelige gaver «svært sjelden blir tilkjennegitt i offentlighet»? (side 121). Hvorfor tror du mange åndelige gaver kommer i det stille og når man er alene? Hvorfor er det viktig å huske at mange gaver krever rett tid og rette omstendigheter før de trer i kraft? (side 121).
Etter å ha lest dette kapitlet, hva vil du si er noen av formålene med åndelige gaver?

Aktuelle skriftsteder: 1. Kor. 12:1-31; 3. Nephi 29:6; Moroni 10:6-23; L&p 46:8-33