2017
På Herrens side: Lærdommer fra Sions leir

På Herrens side: Lærdommer fra Sions leir

Fra en tale under en skoleuke: “Hvem er for Herrens sak? Nå vil det vise seg”, som ble holdt ved Brigham Young University-Idaho 30. juli 2010.

Ekspedisjonen Sions leir, som ble ledet av profeten Joseph Smith i 1834, er et slående eksempel på å velge å være på Herrens side. Å studere historien om Sions leir kan hjelpe oss å lære verdifulle og tidløse lærdommer fra denne viktige episoden i Kirkens historie som angår vårt liv og våre omstendigheter i dag.

Hva var Sions leir?

Profeten Joseph Smith mottok en åpenbaring i 1831 som utpekte Independence i Jackson County, Missouri som stedet hvor Sion skulle ligge, det sentrale innsamlingssted for de siste-dagers-hellige, og stedet hvor det nye Jerusalem, omtalt i både Bibelen og Mormons bok, skulle bygges (se L&p 57:1‑3; se også Åpenbaringen 21:1‑2; Ether 13:4‑6). Sommeren 1833 utgjorde mormonnybyggere cirka en tredjedel av befolkningen i Jackson County. Disse nykommernes raskt voksende antall, deres mulige politiske innflytelse og deres særegne religiøse og politiske oppfatninger var grunn til bekymring for de andre nybyggerne i området – som til slutt forlangte at Kirkens medlemmer skulle forlate sine hjem og eiendommer. Da dette ultimatumet ikke ble tatt til følge, angrep Missouris andre innbyggere bosettingene i 1833, og tvang de hellige bort.

Forging Onward, Ever Onward

Fremad, alltid fremad, av Glen Hopkinson.

Sions leir ble organisert etter åpenbaring i februar 1834 (se L&p 103). Hovedhensikten med denne Herrens hær var å beskytte mormonene i Jackson County mot ytterligere angrep – etter at Missouri-militsen hadde utført sin plikt og eskortert nybyggerne trygt tilbake til sine hjem og eiendommer. Leiren skulle også komme med penger, forsyninger og moralsk støtte til de fattige medlemmene. I løpet av mai og juni 1834 reiste derfor et kompani på over 200 siste-dagers-hellige frivillige under ledelse av profeten Joseph Smith, cirka 1450 kilometer fra Kirtland i Ohio til Clay County i Missouri. Hyrum Smith og Lyman Wight rekrutterte også en mindre gruppe frivillige fra Michigan-territoriet og møtte profetens gruppe i Missouri. Blant deltagerne i Sions leir var Brigham Young, Heber C. Kimball, Wilford Woodruff, Parley P. Pratt, Orson Hyde og mange andre markante personer i Kirkens historie.

Min hensikt i er ikke å beskrive detaljene rundt denne krevende reisen eller alle de åndelig betydningsfulle episodene som fant sted. La meg ganske enkelt oppsummere noen av de viktigste hendelsene i forbindelse med Sions leir:

  • Guvernøren i Missouri, Daniel Dunklin, sørget ikke for den lovede, nødvendige militære støtte slik at mormonnybyggerne kunne få tilbake sine eiendommer.

  • Det ble gjennomført forhandlinger mellom Kirkens ledere, representanter for delstaten Missouri og innbyggerne i Jackson County for å unngå væpnet konflikt og løse eiendomstvister, men ingen tilfredsstillende avtale ble oppnådd.

  • Til slutt befalte Herren Joseph Smith å oppløse Sions hær, og forklarte hvorfor Herrens hær ikke hadde nådd sitt oppfattede mål (se L&p 105:6‑13, 19).

  • Herren befalte de hellige å bygge opp velvilje i området som forberedelse for tiden da Sion skulle gjenvinnes ved juridiske, istedenfor militære midler (se L&p 105:23‑26, 38‑41).

Sions hær ble delt opp i mindre grupper i slutten av juni 1834, og endelige dimisjonspapirer ble utstedt i begynnelsen av juli 1834. De fleste av de frivillige dro hjem til Ohio.

Hva kan vi lære av Sions leir?

Zions Camp arrives in Missouri

Ettersom Sions leir ikke klarte å bringe de hellige tilbake til sine eiendommer i Jackson County, ble den av enkelte regnet som mislykket og unyttig. En bror i Kirtland – en som ikke hadde tro nok til å delta i leiren – møtte Brigham Young da han kom hjem fra Missouri, og spurte: “‘Hva oppnådde dere på denne håpløse reisen til Missouri sammen med Joseph Smith?’ ‘Alt vi dro dit for’, svarte Brigham Young uten å nøle. ‘Jeg ville ikke ha byttet den erfaring jeg fikk på den ekspedisjonen, mot all den rikdom som finnes i Geauga County’”, fylket som Kirtland tilhørte den gangen.1

Jeg oppfordrer dere til å tenke alvorlig over Brigham Youngs svar: “Alt vi dro dit for.” Hva er det viktigste vi kan lære av et foretagende som ikke oppnådde sitt uttalte mål, men som likevel ga de tidlige medlemmene, og kan gi oss, livets største velsignelser?

Jeg tror vi kan finne minst to overordnede lærdommer i bror Brighams svar på dette hånlige spørsmålet: (1) Lærdommen ved prøving, sikting og forberedelse, og (2) lærdommen ved å iaktta, lære av og følge Brødrene. Jeg vil understreke at disse lærdommene er minst like viktige for oss å lære og anvende i dag som de var for deltagerne i Sions leir for 180 år siden.

Lærdommen ved prøving, sikting og forberedelse

De standhaftige hellige som marsjerte i Herrens hær, ble satt på prøve. Herren erklærte: “Jeg har hørt deres bønner og vil godta deres offer, og jeg anser det for nødvendig at de måtte føres så langt for å prøve deres tro” (L&p 105:19).

På høyst bokstavelig vis betydde de fysiske og åndelige utfordringene forbundet med Sions leir, at hveten ble siktet fra ugresset (se Matteus 13:25, 29‑30; L&p 101:65), at fårene ble skilt fra geitene (se Matteus 25:32‑33) og at de åndelig sterke ble skilt ut fra de svake. Med andre ord måtte alle som vervet seg i Herrens hær, bli stilt overfor og besvare det gjennomtrengende spørsmålet: “Hvem er på Herrens side?”2

Mens Wilford Woodruff avsluttet sine forretningsanliggender og forberedte seg til å bli med Sions leir, advarte venner og naboer ham mot å legge ut på en så farefull reise. De sa: “Ikke dra. Hvis du gjør det vil du miste livet.” Han svarte: “Om jeg visste at jeg ville få en kule i hjertet i samme stund som jeg tok mitt første skritt inn i Missouri, ville jeg likevel dra.”3 Wilford Woodruff visste at han ikke behøvde å frykte konsekvensene så lenge han var trofast og lydig. Han var helt klart på Herrens side.

“Tiden for å vise”4 var virkelig sommeren 1834 for disse trofaste menn og kvinner. Men beslutningen om å marsjere sammen med profeten Joseph til Missouri, var ikke nødvendigvis et engangs, alt-inkluderende eller umiddelbart svar på spørsmålet “Hvem er på Herrens side?” Tiden for å vise for disse hellige oppsto ofte og gjentatte ganger ved psykisk og fysisk utmattelse, ved blodige blemmer på føttene, ved matmangel og urent vann, ved en rekke skuffelser, ved uenighet og opprør i leiren og ved ytre trusler fra ondskapsfulle fiender.

Tiden for å vise kom i erfaringer og forsakelser hver time, hver dag og hver uke. Det var den store kombinasjonen av de mange tilsynelatende små valg og handlinger i livet til disse hengivne hellige som ga entydig svar på spørsmålet: “Hvem er på Herrens side?”

Hvordan utgjorde den prøvelse og siktelse som fant sted blant deltagerne i Sions leir, en forberedelse? Det er interessant å merke seg at åtte av brødrene som ble kalt til De tolv apostlers quorum i 1835, så vel som alle syttier som ble kalt den gangen, var veteraner fra Sions leir. På et møte etter at De sytti var kalt, erklærte profeten Joseph Smith:

“Brødre, enkelte av dere er sinte på meg fordi dere ikke kjempet i Missouri, men la meg fortelle dere at Gud ikke ønsket at dere skulle kjempe. Han kunne ikke organisere sitt rike med tolv menn til å åpne døren til evangeliet for jordens nasjoner, og med sytti menn under deres ledelse til å følge i deres fotspor, uten at han tok dem fra en gruppe menn som hadde tilbudt sitt liv, og som hadde ytt et stort offer på samme måte som Abraham.

Nå har Herren fått sine apostler og sine syttier, og det vil bli kalt andre quorum av syttier.”5

Sions leir var i sannhet smelterens ild for alle de frivillige, og ikke minst for mange fremtidige ledere av Kirken.

Den erfaring som ble oppnådd av de frivillige i Herrens hær, var også en forberedelse til større, fremtidige forflytninger av Kirkens medlemmer. Over 20 av deltagerne i Sions leir ble kapteiner og løytnanter i to store utvandringer – den første bare fire år frem i tid, da mellom 8000 og 10 000 medlemmer måtte flytte fra Missouri til Illinois6 – og den andre tolv år senere, i den store vandringen vestover av cirka 15 000 siste-dagers-hellige fra Illinois til Saltsjødalen og andre daler i Rocky Mountains. Som en forberedende opplæring var Sions leir av enorm verdi for Kirken. Året 1834 var tiden for å vise – og forberede seg til 1838 og 1846.

Som enkeltpersoner og familier vil vi også bli prøvet, siktet og forberedt i likhet med medlemmene av Sions leir. Skriftene og Brødrenes læresetninger er fulle av løfter om at tro på Herren Jesus Kristus, inngåelse og overholdelse av hellige pakter og lydighet mot Guds bud vil styrke oss slik at vi kan forberede oss på, å takle, overvinne og lære av jordelivets prøvelser og vanskeligheter.

Lederne i Herrens Kirke har tydelig tilkjennegitt noen av de kollektive eller generasjonsmessige prøvelsene vi kan forvente i vår tid og generasjon. Som president for De tolv apostlers quorum i 1977, hevet president Ezra Taft Benson (1899‑1994) en profetisk advarselsrøst på et møte for regionalrepresentanter. Jeg vil nå sitere en god del fra president Bensons budskap, og jeg vil be dere følge godt med på hans betimelige råd:

“Enhver generasjon har sine prøvelser og sin sjanse til å stå sterkt og vise seg verdig. Vil dere vite om en av våre største prøvelser? Hør Brigham Youngs advarselsord: ‘Det jeg frykter mest når det gjelder dette folk, er at de vil bli rike i dette landet, glemme Gud og hans folk, bli fete og sparke seg selv ut av Kirken og gå til helvete. Dette folket vil tåle mobbing, plyndring, fattigdom og all slags forfølgelse, og forbli trofaste. Men min største frykt for dem er at de ikke skal tåle rikdom.’”

President Benson fortsetter: “Vår prøve synes derfor å være den vanskeligste av alle, ettersom ondskapen er mer underfundig, mer finurlig. Det hele virker mindre truende og er vanskeligere å avsløre. Selv om enhver prøve på rettferdighet innebærer en kamp, virker det slett ikke som om denne prøven er noen prøve eller kamp, og derfor kan den godt være den mest bedragerske av alle prøver.

Vet dere hva fred og fremgang kan gjøre med et folk? – Det kan lulle dem i søvn. Mormons bok har varslet oss om at Satan, i de siste dager, ville lede oss forsiktig ned til helvete. Herren har potensielle åndelige kjemper på jorden, som han har holdt tilbake i 6000 år for å hjelpe Riket til seier, og djevelen forsøker å lulle dem i søvn. Djevelen vet at han trolig ikke vil lykkes med å få dem til å begå mange store og ondsinnede synder. Derfor luller han dem i dyp søvn, som Gulliver, mens han tjorer dem fast med små unnlatelsessynder. Og hvilken nytte gjør vel en søvnig, fastbundet og lunken kjempe som leder?

Family history

Vi har altfor mange potensielle åndelige kjemper som mer energisk skulle løfte sitt hjem, riket og landet. Vi har mange som føler at de er gode menn og kvinner, men de må være gode til noe – sterke patriarker, modige misjonærer, tapre slektshistorie- og tempelarbeidere, trofaste patrioter og hengivne quorumsmedlemmer. Kort sagt, vi må bli rystet og vekket fra en åndelig blund.”7

Tenk på at velstand, fremgang og bekvemmelighet kan være prøvelser i vår tid som er fullt på høyde med eller større enn den forfølgelse og de fysiske strabaser de hellige som meldte seg frivillig til å marsjere i Sions leir, måtte tåle. Profeten Mormon sa følgende i sin strålende oppsummering av stolthetssyklusen i Helaman 12:

“Og derfor, således ser vi hvor falske og ustadige menneskenes barns hjerter er. Ja, vi ser at Herren i sin store, grenseløse godhet velsigner og lar det bli vel med dem som setter sin lit til ham.

Ja, og vi ser at i samme stund som han lar det bli vel med sitt folk ved at han forøker deres markers grøde, deres storfe og deres småfe og deres gull og sølv og alle slags kostelige ting av enhver art, sparer deres liv og befrir dem fra deres fienders hender, bløtgjør deres fienders hjerter så de ikke går til krig mot dem, ja, ved at han gjør alle ting som er til sitt folks ve og vel og lykke – i samme stund forherder de sine hjerter og glemmer Herren sin Gud og tråkker Den Hellige under sine føtter, og dette på grunn av deres medgang og deres umåtelig store fremgang” (Helaman 12:1-2).

Jeg vil be dere legge spesielt merke til siste setning i det siste verset: “Og dette på grunn av deres medgang og deres umåtelig store fremgang.”

President Harold B. Lee (1899-1973) underviste det samme om den kollektive prøven som bekvemmelighet påfører oss i dag: “Vi blir testet, vi blir prøvet. Vi gjennomgår noen av de alvorligste prøver i dag, og vi er kanskje ikke engang klar over hvor alvorlige prøvelsene er. Den gang var det drap, mobbvold og utdrivelser. De ble drevet ut i ørkenen, og de var sultne og nakne og kalde. De kom hit til dette begunstigede land. Vi har arvet det de ga oss. Men hva gjør vi med det? I dag nyter vi en luksus vi aldri har sett maken til i hele verdenshistorien. Dette er trolig den alvorligste prøven vi noensinne har opplevd i denne kirkens historie.”8

Disse læresetningene fra både fordums og vår tids profeter om prøvelser i de siste dager, er tankevekkende og alvorlige. De skulle imidlertid ikke gjøre oss motløse eller redde. For dem som har øyne å se med og ører å høre med, fører åndelige advarsler til økt årvåkenhet. Dere og jeg lever i “en advarsels dag” (L&p 63:58). Og fordi vi har blitt og vil bli advart, må vi være, slik apostelen Paulus formante, “årvåkne… med all utholdenhet” (Efeserne 6:18). Hvis vi våker og forbereder oss, har vi virkelig ingenting å frykte (se L&p 38:30).

Hvem er for Herrens sak? Det er på tide å vise at vi både i tanker og følelser aksepterer og reagerer på disse inspirerte advarslene. Tiden er inne til å vise at vi våker og forbereder oss til å motstå de siste dagers prøvelser i form av fremgang og stolthet, rikdom og bekvemmelighet, og at vi forherder vårt hjerte og glemmer Herren vår Gud. Tiden er inne til å vise at vi vil være trofaste til alle tider og i alle ting som vår himmelske Fader og hans elskede Sønn har betrodd oss – og å holde Guds bud og vandre rettskaffent for ham (se Alma 53:20‑21).

Lærdom ved å iaktta, lære av og følge Brødrene

De standhaftige hellige i Herrens hær ble velsignet ved å iaktta, lære av og følge Brødrene. I dag kan vi også ha stor nytte av det eksempel og den trofasthet vi ser blant hengivne medlemmer av Sions leir.

Etter rettledning fra Parley P. Pratt, reiste Wilford Woodruff til Kirtland, Ohio i april 1834 for å slutte seg til Sions leir. Bror Woodruffs beretning om sitt første møte med profeten Joseph Smith er lærerik for oss alle:

“For første gang i mitt liv fikk jeg her møte og snakke med vår kjære profet Joseph Smith, den mann Gud hadde utvalgt til å frembringe hans åpenbaringer i disse siste dager. Mitt første møte kunne på ingen måte tilfredsstille det sekteriske sinns forutfattede oppfatninger om hva en profet skulle være og hvordan han skulle opptre. Det kunne ha rystet enkelte menns tro. Jeg fant ham og hans bror Hyrum opptatt med å skyte på blink med pistol. Da de sluttet å skyte, ble jeg presentert for bror Joseph, og han håndhilste svært hjertelig på meg. Ha ba meg føle meg som hjemme i hans hjem så lenge jeg oppholdt meg i Kirtland. Jeg tok gladelig imot innbydelsen, og jeg ble storlig oppbygget og velsignet under mitt opphold hos ham.”9

Jeg finner det bemerkelsesverdig at bror Woodruff, som i en periode bodde hjemme hos profeten og utvilsomt hadde en enestående anledning til å iaktta ham i hverdagen, ble velsignet med øyne til å se forbi “det sekteriske sinns forutfattede oppfatninger om hva en profet skulle være og hvordan han skulle opptre”. Slike falske oppfatninger formørker manges syn i dag, både i og utenfor Herrens gjenopprettede kirke.

Etter at jeg i 2004 ble kalt som medlem av De tolv apostlers quorum, har jeg hatt et særegent perspektiv på hva det vil si å iaktta, lære av og følge Brødrene. Jeg ser nå daglig de forskjellige personlighetene, de ulike preferansene og den edle karakteren til denne kirkes ledere. Enkelte opplever Brødrenes menneskelige begrensninger og mangler som foruroligende og trossvekkende. For meg er de samme svakhetene trosfremmende. Herrens åpenbarte mønster for ledelse i hans kirke tar høyde for og reduserer virkningen av menneskelig svakhet. Det er virkelig mirakuløst for meg å se Herren gjennomføre sin vilje gjennom sine tjenere, til tross for deres lyter og skavanker. Disse mennene har aldri hevdet å være og er ikke fullkomne. Men de er utvilsomt kalt av Gud.

Wilford Woodruff, som var prest da han gikk til Missouri sammen med Herrens hær, erklærte senere som medlem av De tolvs quorum: “Vi fikk erfaring som vi aldri kunne fått på noen annen måte. Vi fikk anledning til å… reise 1600 kilometer sammen med [profeten] og se hvordan Guds ånd arbeidet i ham, og erfare Jesu Kristi åpenbaringer til ham og oppfyllelsen av disse… Hadde jeg ikke blitt med Sions leir, ville jeg ikke ha vært her i dag.”10

På den siste søndagen i april 1834 inviterte Joseph Smith en rekke av lederne i Kirken til å tale til de frivillige til Sions leir som var forsamlet i en skolebygning. Etter at brødrene hadde avsluttet sine budskap, reiste profeten seg og sa at han hadde blitt oppbygget av undervisningen. Han profeterte så:

“Jeg vil gjerne si til dere for Herrens åsyn at dere ikke vet mer om denne kirkes og dette rikes fremtid enn et lite barn på sin mors fang. Dere forstår den ikke… Det er bare en liten håndfull av prestedømmet dere ser her i kveld, men denne kirken skal fylle Nord- og Syd-Amerika – den skal fylle verden.”11

Menn som Brigham Young, Heber C. Kimball, Orson Pratt og Wilford Woodruff lyttet til og lærte mye av profeten den kvelden – og mange år senere bidro de til å oppfylle hans profetiske uttalelse. Hvilke strålende muligheter disse mennene hadde til å iaktta, lære av og følge profeten.

2016 Oct conference

Det er viktig for oss alle å huske at vi kan lære både av Brødrenes lære og av deres eksempel. Gitt det storslagne perspektivet på Kirkens fremtidige vekst som profeten Joseph Smith uttrykte, vil jeg nå at dere overveier kraften i hans eget eksempel med hensyn til å utføre dagligdagse og kjedelige, men nødvendige oppgaver. George A. Smith beskrev i dagboken sin profetens reaksjon på de daglige utfordringene som marsjen til Missouri bød på.

“Profeten Joseph fikk sin fulle del av utmattelse under hele turen. I tillegg til at han hadde ansvar for leiren og presiderte over den, gikk han det meste av tiden og fikk en mengde blemmer på blodige og såre føtter… Men under hele vandringen klaget han aldri, mens de fleste mennene i leiren klaget til ham om ømme tær, vannblemmer på føttene, for få pauser, knappe forsyninger, dårlig brød, dårlige maiskaker, harskt smør, dårlig honning, markspist bacon og ost osv. Selv ikke en hund kunne bjeffe mot enkelte av mennene uten at de knurret overfor Joseph. Hvis de måtte slå leir med dårlig vann, ble det nesten opprør. Likevel var vi Sions leir, og mange av oss unnlot å holde bønn, var tankeløse, skjødesløse, hensynsløse, tåpelige eller ondskapsfulle, uten at vi selv visste det. Joseph måtte være overbærende og veilede oss, som barn.”12

Joseph var et godt eksempel på prinsippet Alma forkynte: “For forkynneren var ikke bedre enn tilhøreren, heller ikke var læreren noe bedre enn eleven. Og… de arbeidet alle, enhver ifølge sin styrke” (Alma 1:26).

Siden jeg ble kalt som generalautoritet, har jeg prøvd å iaktta og lære når noen av mine brødre har kjempet med høy alder eller de nådeløse kravene fysiske begrensninger og konstant smerte stiller. Dere kan ikke og vil aldri kjenne til den private og stillferdige lidelse noen av disse mennene gjennomgår mens de virker offentlig av hele sitt hjerte, all makt, sinn og styrke. Fordi jeg virker sammen med og iakttar president Gordon B. Hinckley (1910‑2008), president James E. Faust (1920‑2007), eldste Joseph B. Wirthlin (1917‑2008), president Boyd K. Packer (1924‑2015), eldste L. Tom Perry (1922‑2015), eldste Richard G. Scott (1928‑2015) og mine medapostler, kan jeg erklære klart og med myndighet at de brødre jeg virker sammen med, er krigere – edle og store åndelige krigere – i ordets sanneste og mest beundringsverdige forstand! Deres tålmodighet, standhaftighet og mot gjør dem i stand til å “streve fremover med standhaftighet i Kristus” (2 Nephi 31:20), et eksempel til etterfølgelse for oss.

President Lee advarte mot enda en kollektiv prøve som gjør seg stadig mer gjeldende i denne generasjon: “Vi gjennomgår nå en annen prøve – en periode med det vi kan kalle sofisteri. Dette er en tid med mange smarte mennesker som ikke er villige til å lytte til Herrens ydmyke profeter… Det er en ganske alvorlig prøve.”13

Sofisteriets prøve går hånd i hånd med den prøve som fremgang og komfort er. Det er enormt viktig for oss alle å iaktta, lære av og følge Brødrene.

Dedication: Thomas S. Monson Center

“Hvem er på Herrens side?” Tiden er inne til å vise ved å høre og følge rettledning fra de levende apostler og profeter som er kalt av Gud i disse siste dager, til å føre tilsyn med og lede hans verk på jorden. Tiden er inne til å vise at vi tror at Guds ord ikke skal “forgå, men alt skal bli oppfylt, enten ved [hans] egen røst eller ved [hans] tjeneres røst, det være det samme” (L&p 1:38). Nå er tiden for å vise. Nå er tiden inne!

Vår egen Sions leir

En eller annen gang vil vi bli bedt om å marsjere i vår egen Sions leir. Tidspunktet for oppfordringen vil variere, og hindringene vi møter på reisen, vil være forskjellige. Men vår stadige og konsekvente reaksjon på dette uunngåelige kallet vil til slutt gi svaret på spørsmålet “Hvem er for Herrens sak?”

Tidene for å vise det er nå, i dag, i morgen og for evig. Måtte vi alltid huske de tilhørende lærdommene av prøving, sikting og forberedelse, og ved å iaktta, lære av og følge Brødrene.