2017
Vi oppdrar vår sønn i samarbeid med Gud

Vi oppdrar vår sønn i samarbeid med Gud

Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.

Da jeg lærte å bruke de åndelige ressursene jeg hadde til rådighet, strømmet det ideer til meg om hvordan jeg kunne hjelpe min sønn og hvordan jeg bedre kunne takle mine egne prøvelser.

Raising Our Son in a Partnership with God

Illustrasjoner: Robert Hunt

Etter mitt syn besto foreldreansvaret i å ha barn som oppførte seg upåklagelig og alltid var pent antrukket og aldri ble skitne. Jeg skjønte imidlertid snart at dette glansbildet var en fantasi. Jeg har lært å godta mitt rotete hus og rennende neser fordi jeg vet at med dette følger de mest fantastiske velsignelser jeg noensinne kan få. Men jeg kunne aldri ha forestilt meg hvilke strabaser jeg skulle oppleve mens jeg oppdro mine barn, spesielt min sønn Brad.

Brad kom inn i dette livet like uskyldig som et hvilket som helst barn, men det tok ikke lang tid før vi skjønte at han var annerledes. Han kunne ikke være i barnestuen uten at min mann eller jeg var sammen med ham, fordi han var altfor aggressiv. Da han ble eldre og lekte med andre barn, trengte han konstant tilsyn. Da vi søkte hjelp, ble vi fortalt at vi bare måtte være mer konsekvente med ham. Vi gjorde alt vi kunne komme på: Vi søkte på Internett, leste bøker om barneoppdragelse og spurte leger og familiemedlemmer. Til slutt, da Brad begynte på skolen, fikk han diagnosen ADHD, i tillegg til en rekke andre problemer.

For første gang følte vi håp. Nå som vi hadde en diagnose, kunne vi begynne med en behandlingsplan. Vi var fulle av håp om at Brad ville reagere positivt på en medisin som hadde hjulpet andre. Dessverre ble Brads adferd på medisinen verre enn uten, så han måtte slutte med den. Jeg følte mitt siste snev av håp svinne hen.

En dag da Brad var seks, sto jeg overfor et av hans mange daglige raserianfall. Jeg hadde lyst til å gi opp. Jeg gikk på rommet mitt for å være alene et øyeblikk, og tårene trillet nedover kinnene mine. Jeg ba om styrke til å takle leggerutinen som snart sto for tur. Hvordan kunne jeg fortsette å gjøre dette dag etter dag? Jeg følte at det var mer enn jeg kunne tåle. Forsto vår himmelske Fader hvor vanskelig det var? Hvis han virkelig elsket meg, tenkte jeg, ville han fjerne denne byrden fra meg og gi min sønn et normalt liv. Disse tankene og følelsene omsluttet meg idet prøvelsen syntes å bli verre istedenfor bedre.

Prøvelsenes sanne natur

Jeg trodde jeg forsto prøvelser. Vi skulle gå gjennom dem som en krukke som varmes i en ovn. Vi skulle gå inn og ut av ilden, og så ville livet gå tilbake til normalen før neste runde med varming og herding. Men jeg hadde vært oppe i denne prøvelsen i mange år, og den ga seg ikke. Jeg følte byrden tynge meg, og følelsen av hjelpeløshet bragte meg ned på mine knær.

Jeg skjønte da at stedet jeg trengte å dra til for å finne trøst og forståelse, var templet. Ved inspirasjon gikk det opp for meg at vi ikke får velge hvilke prøvelser vi har i dette livet, eller hvor lenge de varer. Det vi kan styre, er hvordan vi tenker og handler når prøvelsene kommer.

Jeg innså at grunnen til at jeg syntes synd på meg selv, var at jeg lot selvmedlidenhet fylle mitt sinn. Det første jeg bestemte meg for å gjøre, var å stoppe eventuelle negative tanker som snek seg inn, som for eksempel “Dette er urettferdig”, “Jeg klarer ikke dette”, “Hvorfor kan ikke Brad være normal?” eller den verste av dem alle: “Jeg er en elendig mor.” Jeg arbeidet hardt for å stoppe den negative røsten i hodet mitt, og jeg så at min virkelige røst ble mer tålmodig og kjærlig overfor alle mine barn.

Jeg oppmuntret også til positiv tenking. Jeg begynte å tenke: “Du er flink”, og jeg ga meg selv en kompliment, som for eksempel “Du hevet ikke stemmen, og du kjeftet ikke. Sånn skal det gjøres!”

Stol på Gud

Etter en spesielt vanskelig dag spurte jeg min mann om jeg kunne få en velsignelse. Under velsignelsen ble jeg minnet om at jeg er en Guds datter, at han er oppmerksom på meg og mine behov, og at min sønn er en Guds sønn. Brad var Guds sønn først, og min mann og jeg har et partnerskap med Gud på hans vegne. Jeg innså at jeg ikke hadde brukt alle hjelpemidlene som dette partnerskapet gir meg. Min mann og jeg hadde undersøkt og funnet mange ressurser som kunne hjelpe oss, men vi glemte den viktigste – bønn.

Jeg begynte å be daglig om hvordan jeg kunne hjelpe Brad. Når han opplevde en følelsesmessig krise, holdt jeg en kort bønn om inspirasjon før jeg gikk til ham. Når jeg stolte på at Gud ville gi meg støtte og inspirasjon for min sønn, fikk jeg et glimt av hva jeg kunne bli og hva jeg kunne gjøre for ham. Jeg anstrengte meg for å følge Almas ord: “Og dette er min fryd at jeg kanskje kan være et redskap i Guds hånd” (Alma 29:9).

Forandringene kom umiddelbart. Jeg ble oversvømmet av ideer og måter å hjelpe Brad på. Jeg brukte familiens hjemmeaften som et verktøy og ba om ideer til hva jeg skulle undervise. Jeg leste også Skriftene med mer mål og mening, og skjønte hvilke gode råd til foreldre de inneholder. Jeg begynte å bli fylt med håp og trøst.

Etter hvert som jeg fortsatte å omsette i praksis den tanke at min mann og jeg er partnere med Gud i oppdragelsen av våre barn, og å bruke verktøyene som han har gitt oss, begynte jeg å stole stadig mer på Gud. Jeg innså at min kunnskap om barneoppdragelse hadde sin begrensning, men en kjærlig himmelsk Fader som vet alt og elsker min sønn enda høyere enn jeg, kunne hjelpe meg å bli en bedre og sterkere mor. Og selv om jeg fremdeles noen ganger vakler, vet jeg hvor jeg kan søke hjelp. Jeg forstår nå at noen prøvelser kanskje ikke har noen tidsbegrensning, men hvis jeg har blikket festet på evigheten, vil Gud hjelpe meg.

Finn glede i små øyeblikk

Raising Our Son in a Partnership with God

I vanskelige stunder lærte jeg å ta meg tid til å føle glede over små øyeblikk – gaver – som gis oss. Når min sønn bare må gi meg et kyss, er jeg takknemlig. Når jeg så sønnen min ta bussen uten noen å sitte sammen med, ble jeg velsignet med å bli minnet på dette skriftstedet: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88). Jeg visste at Brad ikke var alene, og aldri vil være det.

Vi er en evig familie, og med hjelp fra personer som elsker oss og vår kjærlige himmelske Fader som våker over oss, kan jeg verdsette de små gaver som gis meg daglig, og føle den glede og lykke som vi er ment å ha. Og med disse små velsignelsene og Herrens hjelp, kan jeg bli den jeg er ment å være, uansett hvor lang tid det tar.