2017
Den viktigste rollen

Den viktigste rollen

Artikkelforfatteren bor i Washington, USA.

Jeg hadde nettopp fått den største rollen i mitt liv. Jeg gledet meg – helt til manuset kom.

Playing the Most Important Part

Fotografier fra Getty Images

Teater var min lidenskap! Som ung voksen satset jeg alt på å spille og synge på scenen. Jeg var velsignet med talent og håpet på en karriere som profesjonell skuespiller. Jeg fikk de mest utfordrende rollene jeg kunne få, og opptrådte alltid profesjonelt for å vinne respekt blant andre skuespillere.

Jeg ble begeistret da den mest innflytelsesrike regissøren i vårt område fortalte meg at han skulle ha prøver for en operette, og at han ville ha meg til å prøvespille. Stykket skulle oppføres i det mest prestisjefylte lokalet i området vårt, og det virket som om regissørvennen min allerede hadde meg i tankene for hovedrollen.

Manuset var ikke tilgjengelig for gjennomlesing før prøvespillingen, men operetten var basert på en roman av en filosof fra 1700-tallet, som jeg leste. Jeg ble også kjent med musikken til forestillingen, som var usedvanlig vakker og utfordrende.

Prøvespillingen gikk bra, og jeg ble snart informert om at hovedrollen – den viktigste rollen – var min! Jeg følte at denne rollen var en enorm mulighet.

Jeg gikk på skyer av begeistring – helt til manuset kom. Da jeg leste det, forsvant snart min oppstemthet. Selv om romanen og musikken var verdig, var manuset uærbødig og inneholdt insinuerende og upassende sceneanvisninger. Jeg visste at jeg ikke burde være med på denne oppsetningen. Det var en enorm skuffelse.

Plutselig hadde jeg et dilemma. Teateretikette tilsier at en skuespiller som har tatt imot en rolle, ikke kan trekke seg fordi produksjonsplanen ikke gir rom for endringer i rollebesetningen. Å trekke seg ut nå ville bli betraktet som svært uprofesjonelt. Jeg var redd for å miste tilliten fra teaterkompaniet, fornærme regissøren, og til og med miste muligheten til å fortsette å opptre andre steder.

Jeg ble naturligvis fristet til å bortforklare! En stemme spankulerte rundt i hodet mitt og erklærte: “Du kan ikke slutte nå. Manuset er ikke så ille. Det gode i forestillingen vil veie opp for de dårlige delene.” Men Den hellige ånd har alltid vært mitt hjertes vinger – og ga meg bestemte og tålmodige, men urokkelige signaler om at jeg måtte forlate operetten.

Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Skjelvende tok jeg telefonen og ringte regissøren.

“Hallo, sir”, sa jeg da han svarte. “Dette er Annie.”

“Annie! Jeg gleder meg sånn til oppsetningen. Har du fått manuset?”

“Ja, det har jeg, og jeg… jeg…”

Jeg brast i gråt. Snakk om uprofesjonelt!

Mellom hikstene klarte jeg på et eller annet vis å forklare for regissøren hvorfor jeg ikke kunne være med i oppsetningen hans. Og så ventet jeg på at hele verden skulle rase sammen.

Den gode mannen lo. Han respekterte valget mitt. Først prøvde han å overtale meg til å bli i oppsetningen, men han ga seg. Han sa at han fremdeles ville forgude meg selv om jeg ikke ville spille i operetten hans. Han ba meg bare om å komme til ham med manuset med en gang, slik at han kunne gi det til en annen. Jeg la på, skamfull over hvordan jeg hadde grått, men takknemlig for regissørens kjærlige og forståelsesfulle svar.

Jeg tørket tårene, tok manuset og hoppet i bilen. Da motoren startet, våknet også radioen til liv. Den var forhåndsinnstilt på den lokale kanalen for klassisk musikk, og til min forundring spilte de ouverturen til den samme operetten. Jeg hadde aldri hørt den spilt på radio før.

Det føltes som om min himmelske Fader spilte denne musikken for meg. Han ville ha meg til å forstå at han elsket meg og at han likte valget mitt. Musikken som kom over eteren, var et tegn på Guds milde barmhjertighet. Gjennom den følte jeg hans kjærlighet og trøst.

Jeg studerte senere drama på universitetet. Mer enn én gang havnet jeg i lignende omstendigheter. Det hendte at det ble nødvendig å avslutte visse samarbeidsprosjekter på grunn av upassende innhold. Disse situasjonene var aldri lette eller behagelige, men jeg klarte å håndtere dem mer elegant og uten tårer. Kanskje min tidligere erfaring var forberedelse til disse tilfellene. Kanskje det hjalp meg å forstå bedre hvem jeg er og hva jeg ønsker mest å være.

William Shakespeare skrev:

“Hele verden er en scene,

og alle menn og kvinner kun aktører.

De har sine utganger og sine entreer,

og én mann spiller mange roller i sin tid.1

Jeg lærer at det finnes én rolle å spille som er viktigere enn noen annen. Det er som en sann disippel av Jesus Kristus. Å få våre jevnaldrendes bifall kan være spennende og tilfredsstillende, men det er Guds anerkjennelse som teller. Våre beste prestasjoner kommer når vi lærer å følge Mesteren. ◼