2017
Lær å lytte: De første rasemessig integrerte grenene i Sør-Afrika

Lær å lytte: De første rasemessig integrerte grenene i Sør-Afrika

Tårene vellet opp i 56 år gamle Frans Lekqwatis øyne da han satt overfor sin stavspresident, Olev Taim. President Taim hadde nettopp spurt ham hva han syntes om å opprette en gren av Kirken i hjembyen til Frans, Soweto i Sør-Afrika.

“Hvorfor gråter du? Fornærmet jeg deg?” spurte president Taim.

“Nei”, svarte Frans. “Dette er første gang i Sør-Afrika at en hvit mann har spurt meg om min mening før han har tatt en beslutning.”

Livet under apartheid

Apartheid Protests

Over: En strand er utpekt som kun for hvite under streng utøvelse av apartheid i Sør-Afrika.

Nederst t.v.: Foto: Keystone/Getty Images

Året var 1981. Den gangen var svarte og hvite i Sør-Afrika segregerte under et lovverk som er kjent som apartheid. Dette juridiske skillet, sammen med Kirkens restriksjon som hindret svarte afrikanske menn i å bli ordinert til prestedømmet, hadde lenge betydd at Kirken ikke kunne ha fremgang blant svarte sørafrikanere. En ny dag grydde i 1978, da president Spencer W. Kimball mottok åpenbaringen som fjernet prestedømsrestriksjonen, men utfordringene med raseskille og en kultur av mistenksomhet mellom rasene vedvarte.

De aller fleste svarte sørafrikanere bodde i bydistrikter som oftest lå i utkanten av overveiende hvite byer som Johannesburg. Soweto, en forkortelse for South Western Townships, var den største. Hvite dro sjelden til disse bydistriktene, og svarte som dro til byene, ble sjelden behandlet som likeverdige med de hvite.

Frans og familien hans tilhørte en liten gruppe fra Soweto som hadde tatt imot det gjengitte evangelium på 1970-tallet. Til å begynne med gikk de i Johannesburg menighet. Sønnen til Frans, Jonas, husket at de sto opp kl 04.00 på søndager slik at familien kunne ta et tidlig tog til Johannesburg og deretter gå den lange veien til møtehuset før møtene begynte kl. 09.00. Familien kom alltid tidlig, men noen ganger var det vanskelig for barna å holde seg våkne gjennom Primær!

Å være en pioner innen rasemessig integrering kunne også være en følelsesmessig utfordring. Josiah Mohapi husket at han overhørte en seks år gammel hvit gutt si noe støtende om de svarte han møtte i kirken. “For å være ærlig, ble jeg ganske sint”, fortalte Josiah. Men så hørte han moren si til sønnen sin: “Kirken er for alle.” Etter denne påminnelsen roet Josiah seg ned.

En gren i Soweto?

Soweto South Africa

Sør-Afrikas første svarte president for Hjelpeforeningen, Julia Mavimbela, deltar i spadestikkseremonien til Soweto grens nye møtehus i 1991. (Se historien hennes i følgende artikkel.)

Foto gjengitt med tillatelse fra Church History Library

President Taim var klar over de fysiske og følelsesmessige utfordringene svarte medlemmer opplevde. Han vurderte å opprette en gren i Soweto for å gjøre reisen enklere for dem, men ville ikke at de skulle føle seg uønsket i Johannesburg. Han bestemte seg for å intervjue medlemmer fra Soweto som Frans, for å lodde stemningen før han gjorde noe. De ga ham et klart svar: “Vi vil gjerne organisere Kirken i Soweto.”

President Taim fant erfarne ledere som kunne veilede nye konvertitter. Han intervjuet over 200 medlemmer i Johannesburg, og kalte til slutt 40 til å slutte seg til den nye grenen lenge nok til å lære opp en pionergruppe av lokale ledere der.

Akkurat slik svarte medlemmer hadde krysset inn i en annen del av byen og en annen kultur for å delta i Johannesburg menighet, måtte hvite medlemmer tilpasse seg et nytt miljø og en ny kultur da de virket i Soweto. Det gikk ikke alltid helt smertefritt. Maureen van Zyl, et hvitt medlem som hadde blitt kalt som Primærs president, tenkte ikke engang over det da den sørafrikanske nasjonalsangen den gangen ble valgt som åpningssang på Hjelpeforeningens møte en uke. Hun fant imidlertid snart ut at svarte sørafrikanere så på nasjonalsangen som et symbol på apartheid, og at mange svarte søstre ble støtt av sangen.

Både svarte og hvite medlemmer kunne lett ha blitt motløse av slike misforståelser, men de valgte å se dem som en mulighet for diskusjon og forbedring i stedet. “Vi fortalte om alt mulig rart”, husket Maureen. “Som svarte, hva som ville være støtende, og som hvite, hva vi ville finne støtende. Hvordan de gjorde visse ting, og hvordan vi gjorde visse ting. Så det ble en fantastisk tid hvor vi lærte sammen.”

Etter hvert som grenen i Soweto ble sterkere og større, ble det opprettet grener i andre bydistrikter etter samme modell. Khumbulani Mdletshe var en ung mann som bodde i bydistriktet KwaMashu i nærheten av Durban. Da han ble medlem av Kirken i 1980, hadde han med seg skepsis om hvite mennesker som var felles for nesten alle unge svarte menn i Sør-Afrika på den tiden. Men hans erfaringer med å gå i en integrert gren fikk ham til å forandre syn.

Limet som binder folk sammen

I 1982 ble Khumbulani og flere andre unge menn i grenen hans invitert til å delta på en konferanse for unge enslige voksne. Hans grenspresident, en hvit bror som het John Mountford, ønsket at de unge mennene skulle ta seg best mulig ut, selv om få av dem hadde pene klær. Han tømte skapet sitt, og ga de unge mennene dresser som de brukte på konferansen. Søndagen etter gikk president Mountford i dressen han hadde lånt ut til Khumbulani. “Jeg kunne ikke forestille meg at en hvit person gikk med de samme klærne som hadde blitt brukt av meg”, fortalte Khumbulani, “men der var han. Han begynte å hjelpe meg å se hvite mennesker annerledes enn jeg noensinne hadde sett dem.”

Som områdeautoritet-sytti sa eldste Mdletshe nå: “Vi trengte alle disse erfaringene som fikk oss til å forandre oss.”

Johannesburg South Africa Temple

Sør-Afrikas flagg ble vedtatt i 1994 som et symbol på fellesskap i tiden etter apartheid. Det svarte, gule og grønne representerer ANC (Den sørafrikanske nasjonalkongressen), og det røde, hvite og blå representerer boerrepublikkene.

I 1994 ble det slutt på apartheid i Sør-Afrika. Selv om mange forsamlinger i dag finnes i hovedsakelig svarte eller hvite områder, innebærer den større friheten at et økende antall områder er blandet. I likhet med pionerene i de første grenene i bydistriktene, begynte medlemmer med forskjellig bakgrunn å tilbe og samarbeide om å bygge opp Guds rike.

Den nåværende stavspresidenten i Soweto, Thabo Lebethoa, beskriver evangeliet som limet som binder mennesker sammen i tider med splid. “Vi var kanskje ikke enige om ting som skjedde utenfor kirken, som politikk og andre ting”, sier han, “men vi var enige om læren.” Med denne felles plattformen som utgangspunkt, kan folk lære av hverandres meningsforskjeller når de rådfører seg med hverandre og lytter med åndelig følsomhet. “Noe av det viktigste med lederskap er å lytte til folk”, sier president Lebethoa. “Lytt, slik at du kan forstå. Lytt, slik at du kan føle. Lytt, slik at du kan motta inspirasjon.”

Thoba Karl-Halla, datter av et av de første medlemmene av Soweto gren, Julia Mavimbela, er enig i at det å lytte bidrar til å hindre at uunngåelige gnisninger får utvikle seg til smertefull splid. “Jeg bør lytte med et øre som hjelper meg å forstå frustrasjonen til dem som lett kan virke støtende på meg”, sier hun.

Eldste Mdletshe oppfordrer sørafrikanske hellige i dag til å finne styrke i sitt mangfold, spesielt i rådsforsamlinger. “Herren ville ha likt”, sier han, “at personer fra alle samfunnslag sitter rundt bordet og snakker om sakene.” Hans oppfordring til lokale ledere over hele Kirken er å fortsette å bygge opp ledere med forskjellig bakgrunn, akkurat slik en tidligere generasjon støttet ham. Når man prøver å nå nye områder og nye grupper, slår han fast, “vil man ikke finne erfarne personer. Men man skaper erfaringer i Kirken. Man skaper erfaringer ved å la folk hoppe i det og få dem til å samarbeide.”