2017
Helbredelse av det elskede landet: Julia Mavimbelas tro

Helbredelse av det elskede landet: Julia Mavimbelas tro

Julia Mavimbelas liv forandret seg brått i 1955, da hennes mann John ble drept i en bilulykke. Bevisene på åstedet tydet på at den andre som var innblandet, en hvit mann, hadde kommet over i Johns kjørefelt. Likevel ble denne mannen kjent uskyldig. Hvite politifolk sa i stedet at svarte er dårlige sjåfører, så John var ansvarlig for ulykken.1

Julia var 37 år gammel med fire barn og et femte på vei. Hun hadde blitt forurettet av rasisme, politiet og rettsvesenet. Likevel lærte hun etter hvert å ikke gi etter for bitterhet. Hun brukte i stedet sin tid og energi på å prøve å bli helbredet og på å helbrede sitt elskede land ved Kristus-lignende tjeneste. Det var hennes kjærlighet til landet, hennes tro på Gud og hennes engasjement for prinsippene i sin tro som gjorde dette mulig.

Julia ble født i 1917, som det siste av fem barn. Hennes far døde da Julia var fem år gammel. Hennes mor måtte oppdra barna alene, og fikk arbeid som vaskekone og hushjelp.

Julias mor var en religiøs kvinne som underviste sine barn fra Bibelen. “Mor hadde lært meg å svelge livets bitre piller, og oppmuntret meg til aldri å se meg tilbake, men til å se fremover”, sier Julia. Julias mor forsto også hvor viktig det er med utdannelse, og gjorde alt hun kunne med sine begrensede midler for å sørge for at hennes barn fikk formell skolegang.

Julia Mavimbela

Fotografier gjengitt med tillatelse fra Thoba Elizabeth Mavimbela Karl-Holla

Julia fikk mer opplæring og utdannelse, og arbeidet som lærer og rektor til hun møtte og giftet seg med John Mavimbela i 1946. John eide en dagligvare- og slakterbutikk. Julia ga avkall på sin karriere for å jobbe der. Sammen bygget de et hjem og fikk barn. Til tross for apartheids restriksjoner, var livet godt. Alt forandret seg imidlertid da John døde.

På mannens gravstein graverte Julia disse ordene:

Til minne om vår kjære

John Phillip Corlie Mavimbela.

Av hans hustru og slektninger.

Men klumpen består.

Måtte hans sjel hvile i fred.

Om den fjerde linjen sa Julia: “Da jeg skrev dette, besto klumpen av hat og bitterhet – mot mannen som forårsaket ulykken, mot politimennene som løy, [og] mot retten som kjente min mann ansvarlig for ulykken som tok hans liv.”2 En av hennes største prøvelser var å overvinne bitterheten og sinnet.

Kort tid etter at hennes mann døde, i løpet av en natt med “urolig søvn”, drømte Julia at John kom til henne, ga henne noen arbeidsklær og sa: “Begynn å arbeide.” Da hun beskrev resultatet av denne drømmen, sa hun: “Jeg fant en måte å komme bort fra disse årenes bekymringer på, og det var ved samfunnsengasjement.”

20 år senere, på midten av 1970-tallet, hadde de svartes reaksjon mot apartheid gått fra fredelige protester til voldelige utbrudd. Et av brennpunktene for volden var Soweto, der Julia bodde. Hun sa: “Soweto ble helt forandret – det var som om vi var på en slagmark.”

Julia fryktet at hennes bitterhet ville blusse opp igjen: “Det var over 20 år siden John døde, men jeg kunne fortsatt kjenne smerten fra den tiden.” I et forsøk på å søke helbredelse, både for seg selv og for sitt folk, tenkte Julia: “Hvis jeg kan lære barna å elske å arbeide med jorden, er kanskje ikke alt tapt.” Hun organiserte en felles kjøkkenhage som symboliserte håp for dem som bare hadde opplevd frykt og sinne.

Julia Mavimbela

Mens hun arbeidet sammen med barna i kjøkkenhagen, sa hun: “La oss grave i bitterhetens jord, legge i et frø av kjærlighet og se hvilken frukt den kan gi oss… Kjærligheten vil ikke komme uten å tilgi andre.”

Hun sa: “Jeg visste dypt i mitt hjerte at jeg pløyde min egen bitterhets jord ved å tilgi dem som hadde såret meg.” Den bitre klumpen etter Johns død begynte å løse seg opp.

I 1981 ble Julia kjent med Kirken. Misjonærene, som utførte samfunnstjeneste i Soweto, fant et guttesenter med desperat behov for reparasjoner. De brukte flere uker på å rydde og rengjøre lokalene.3

En dag ble Julia bedt om å hjelpe til ved den samme gutteklubben. Da hun kom dit, ble hun overrasket over å se “to hvite gutter som gravde i det brune støvet”. Misjonærene spurte om de kunne komme hjem til henne og gi et budskap. Tre dager senere kom eldste David McCombs og eldste Joel Heaton iført misjonærantrekk og navneskilt.

Julia sa at de to første misjonærleksjonene “gikk inn det ene øret og ut det andre”. Men under sitt tredje besøk spurte misjonærene angående et bilde av Julia og John på veggen hennes. Hun nevnte at hennes mann var død, og misjonærene følte seg tilskyndet til å fortelle henne om frelsesplanen og dåp for de døde. Hun sa: “Da begynte jeg for alvor å lytte med hjertet… Da misjonærene underviste meg om prinsippet om evige familieforhold, fikk jeg følelsen av at det var mulig å få være sammen med mine foreldre og min mann igjen.” Julia ble døpt fem måneder senere.

En måned etter dåpen holdt Julia tale på stavskonferansen. “Da jeg gikk til forhøyningen”, sa hun, “tror jeg nesten alle ble forbløffet. Det var første gang de hadde sett en svart person tale på konferansen – og kanskje for noen, første gang de noensinne hadde hørt en svart person tale til et publikum.” Hun følte seg tilskyndet til å tale om sin manns død og de vanskelige årene hun hadde vært gjennom. Hun beskrev sin bitterhet og hvordan hun “omsider hadde funnet Kirken, som kunne lære meg å virkelig tilgi”.

Hennes kamp mot misforståelser og fordommer var imidlertid ikke over, selv etter at apartheid ble avskaffet i 1994.

Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum fortalte i sin tale på generalkonferansen i april 2015, “Siste-dagers-hellige fortsetter å prøve”, om noe Julia og hennes datter Thoba opplevde da de “ble behandlet mindre enn vennlig av noen hvite medlemmer”. Thoba klaget over behandlingen de fikk. Det som lett kunne ha blitt en unnskyldning for å forlate Kirken, ble et uvurderlig undervisningsøyeblikk. Julia svarte: “Å, Thoba, Kirken er som et stort sykehus, og vi er alle syke på vår egen måte. Vi kommer til kirken for å få hjelp.”4

Julia Mavimbela

T.h.: Julia i sin tradisjonelle zulu-kjole og mens hun utfører tjeneste i Johannesburg Sør-Afrika tempel.

Foto av Julia som tempelarbeider gjengitt med tillatelse fra Church History Library

Julia oppdaget at helbredelse var mulig ved hjelp av Jesu Kristi evangelium, ikke bare for seg selv, men også for sitt land. Hennes tjeneste i Johannesburg Sør-Afrika tempel lærte henne at i templet, “er ingen afrikanere. Ingen er engelsk. Ingen er situ eller zulu. Man føler fellesskap.”

Julia Mavimbela døde 16. juli 2000.