2017
Trøstet etter en spontanabort

Sagt av siste-dagers-hellige

Trøstet etter en spontanabort

Comforted After A Miscarriage

Illustrasjon: Allen Garns

Atten uker inn i mitt fjerde svangerskap våknet jeg til noen mindre blødninger. Jeg ble engstelig da blødningen ikke ga seg, så jeg bestemte meg for å dra på legevakten.

I løpet av den lange kjøreturen til sykehuset håpet og ba jeg om at alt ville gå bra. På det verste så jeg for meg at legen vil foreskrive flere dager med sengeleie.

Da jeg ble innlagt på sykehuset, tok personalet en rekke prøver. De oppdaget at barnet ikke hadde puls. Diagnosen var “fosterdød”. Legen kunne ikke gjøre noe mer på det tidspunktet, så han skrev meg ut fra sykehuset.

Jeg var trist og redd på veien hjem. Jeg klarte ikke å sove den natten. Da jeg sto opp neste morgen, ble jeg tilskyndet til å gå på en tidlig begavelsessesjon i templet.

På slutten av sesjonen begynte jeg å stirre på gifte- og forlovelsesringen på ringfingeren min. De hadde tilhørt den oldemoren jeg var oppkalt etter. Hun døde da jeg var fem, og jeg hadde nylig lest livshistorien hennes. Jeg husket at hun hadde opplevd mange spontanaborter da hun var i 20-årene.

Hele formiddagen hadde jeg kjempet mot tårer av sorg og frykt, men akkurat da følte jeg en bølge av fred. Jeg følte meg beroliget. Oldemor hadde gjennomgått lignende prøvelser i livet, og Frelseren hadde hjulpet henne. Jeg følte en forsikring om at han ville hjelpe meg også.

“Han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12).

Jeg er dypt takknemlig for den fred som kommer av å gå i templet, for en arv av trofaste forfedre, og mest av alt for Frelseren Jesu Kristi sonoffer.