Murilo Vicente Leite Ribeiro

Goiânia, Brasil

Da Murilo ble døpt i en alder av 16 år, var hele familien hans imot det. Da han mottok et misjonskall, brente foreldrene søndagsklærne hans og forhindret ham fra å reise på misjon. Han bidro til at familien hans til slutt kom inn i Kirken, men han følte seg fortsatt uverdig for å ikke ha vært på misjon.

Foto: Cody Bell

Jeg ble kjent med Kirken da jeg var 14 år gammel. Mine venner var medlemmer og presenterte meg for misjonærene. Først tok jeg ikke imot budskapet deres fordi min familie allerede tilhørte et annet trossamfunn.

To år senere ble jeg spurt om jeg ville spille fotball i kirkebygget. Jeg var veldig glad i fotball og ville gjerne spille. Jeg ble også invitert til å delta i Seminar. Jeg ble interessert i Kirken

Jeg snakket med misjonærene, og de underviste meg om Det første syn. Dette forandret livet mitt. Jeg ble rørt med én gang de snakket om det. Jeg gråt foran dem. Jeg var rørt og følte en vidunderlig ånd. Jeg tok imot deres innbydelse til å bli døpt etter den første leksjonen.

Mine foreldre var imot Kirken og kom ikke til dåpen min. Det var veldig vanskelig for meg. Broren min, Joaquim, var det eneste familiemedlemmet som var med meg den dagen.

Etter dåpen min gikk jeg gjennom mange vanskeligheter. Jeg trodde på det gjengitte evangelium, men familien min hadde ennå ikke den forståelsen. Jeg prøvde å forklare det for dem, men mine foreldre forstod det ikke. Jeg fortsatte å gå i kirken, selv om mine foreldre syntes at jeg forsømte familien min. Sannheten var at jeg ville at de skulle komme til kirken sammen med meg.

Da tiden for min misjon kom, følte jeg meg forberedt. Jeg hadde deltatt på Seminar i to år, jeg tok misjonsforberedelsesklassen og jeg deltok på Institutt. Jeg følte meg åndelig sterk på den tiden, men mine foreldre begynte å forfølge meg enda mer. Hele familien min var engasjert i å prøve å få meg ut av Kirken.

Jeg sendte inn misjonspapirene og ble kalt til å virke i Brasil Recife-misjonen. Jeg fortalte mine foreldre at jeg skulle til Recife for å representere Jesus Kristus som en misjonær. Faren min sloss med meg, og moren min gikk så langt at hun kastet kirkeklærne og bøkene mine. De var veldig sinte.

Jeg dro ikke på misjon. Det var den vanskeligste tiden i mitt liv. Jeg ønsket å reise på misjon, men jeg møtte stor motstand. Jeg gjorde ikke noe galt, men jeg ble motløs og deprimert, og opplevde fortsatt forfølgelse hjemme. Mine foreldre håpet at jeg ville gi opp og ikke gå i kirken mer.

Det var vanskelig for meg å være en ung mann og ikke være på misjon. Jeg følte meg mindreverdig overfor mine venner som allerede hadde dratt på misjon, og jeg følte meg ensom i kirken. Noen mennesker trodde jeg ikke dro fordi jeg var uverdig. Men jeg gjorde mitt beste for å holde meg sterk i troen.

I løpet av denne tiden møtte jeg Kelly, som senere skulle bli min hustru. Da jeg møtte henne, lettet depresjonen og jeg klarte å se meg selv som et Guds barn. Kelly var ikke medlem av Kirken da jeg begynte å gå på stevnemøter med henne. Snart ble vi gift, og etter en stund døpte jeg henne. Vi ble beseglet i templet et år senere. Det var et spesielt og hellig øyeblikk for meg.

Etter at vårt første barn, Rafael, ble født, tok vi ham med til kirken så han kunne bli velsignet. Foreldrene mine kom til barnevelsignelsen. Det var aller første gang de kom til kirken. De begynte å motta misjonærleksjonene i sitt hjem. Jeg fikk etter en stund privilegiet å døpe mine foreldre og min yngre bror.

Det er morsomt, fordi faren min gikk veldig systematisk til verks. Han sa: “Min sønn, når skal du døpe meg?” Da han ble døpt, løftet jeg ham opp fra vannet, og han omfavnet meg. Det var et enestående øyeblikk i livet mitt!

Flere år senere møtte jeg eldste Jairo Mazzagardi i De sytti da han kom for å reorganisere staven vår. Han spurte meg om min misjon.

Eldste Mazzagardi sa, “Bror Murilo, jeg ser at du ble døpt da du var 16, men at du ikke var på misjon”.

“Jeg var ikke på misjon”, sa jeg, og begynte å gråte.

“Men jeg gjør alt jeg kan slik at Herren vil tilgi meg. Jeg har virket som grenspresident i syv måneder, og jeg prøver å være en misjonær og gjøre mitt beste. Jeg gjør mye for å hjelpe andre. Jeg vil at Herren skal tilgi meg. Jeg vil ikke ha denne skampletten på den siste dag.”

“Bror Murilo”, sa han, “ikke se deg tilbake; se fremover. Den som ser bakover går baklengs, og den som ser fremover går fremover. Du er ren.”

Jeg ble glad over å høre dette, og klarte ikke å holde tilbake gledestårer. Det var da jeg kunne føle, etter mange år, Herrens fred.

Jeg følte som om en seks-tonns ryggsekk var blitt løftet av ryggen min.

Han ba meg komme tilbake med min hustru og kalte meg til å virke som stavspresident.

Eldste Mazzagardi sa deretter: “Dine erfaringer vil hjelpe deg å være stavspresident. Du vil være i stand til å hjelpe unge mennesker som har vanskeligheter eller som ikke har støtte fra sine foreldre. Du fikk ikke muligheten til å reise på misjon, men dette er din misjon nå. Du kommer til å hjelpe med å sende unge mennesker på misjon.”

Som stavspresident er det et av mine viktigste mål å hjelpe unge menn og unge kvinner å forberede seg til å reise på misjon. Herren har gitt meg de rette ordene til rett tid så jeg kan snakke med disse unge menneskene. Jeg er takknemlig for at Herren har gitt meg anledning til å hjelpe andre til å velge å reise på misjon.