Veien til Sion
Artikkelforfatteren bor i Texas, USA.
Richmond, Missouri, 2. juni 1862
“Mary, hva ser du?” Marys stemor snakket lavt fra sykesengen sin.
“Kamphandlingene synes å komme stadig nærmere”, sa Mary mens hun så ut av vinduet. Den amerikanske borgerkrigen ble utkjempet bare noen kilometer unna. Lyden av skudd hadde fylt luften siden tidlig om morgenen. Mary snudde seg mot stemoren. “Jeg er så lei meg. Jeg tror ikke vi kan forlate huset for å dra til legen.”
“Kom nærmere.” Mary satte seg ved siden av sengen og tok stemorens hånd. “Jeg vet at din far fortsatt ikke er frisk”, sa Marys stemor sa lavmælt, “men du må få familien til Sion – din bror, din søster og tvillingene. Ikke la din far være i fred før han drar til Rocky Mountains! Lov meg det!”
Mary visste hvor sterkt familien ønsket å dra til Salt Lake City. Etter at de fikk høre evangeliet og ble døpt, hadde de forlatt England for å slutte seg til de hellige i Sion. Men ville det engang være mulig? Hun kastet et blikk på sin far, som satt stille i stolen. For tre år siden hadde faren blitt rammet av et forferdelig slag som hadde gjort ham lam på venstre side.
Mary trakk pusten dypt. “Jeg lover”, hvisket hun.
Snart lukket Marys stemor øynene for siste gang.
En morgen kort tid senere bestemte Mary seg for at det var på tide å fortelle faren om løftet sitt. “Jeg vet at jeg er bare 14 år”, sa hun, “men jeg må få familien til Sion.” Hun hørte tvillingene våkne. “Jeg må lage frokost”, sa hun. “Men bare tenk på det, er du snill.”
Noen dager senere, ropte far på Mary. “Alt er ordnet”, sa han. Han snakket fortsatt utydelig på grunn av slaget. “Jeg har solgt jorden og kullgruven vår slik at vi kan kjøpe en vogn, noen okser, kyr og noen forsyninger. Et vognkompani drar snart vestover. De er ikke siste-dagers-hellige, men vi kan reise sammen med dem så langt som til Iowa. Når vi kommer dit, kan vi slutte oss til en gruppe hellige som skal til Saltsjødalen.”
Mary slo armene rundt ham. “Takk, far.” Snart skulle de dra til Sion!
Dagene gikk fort mens Mary hjalp familien å gjøre seg klar til reisen. “Alt kommer til å ordne seg”, sa hun til seg selv. “Snart er vi i Sion.”
Men så ble far syk. Fordi munnen hans hang ned på den ene siden, fryktet Mary at det var et nytt slag.
“Han er for syk til å reise”, sa hun til lederen av vognkompaniet. “Vi trenger bare noen få dager så han kan komme seg.”
“Vi kan ikke vente”, sa mannen bryskt. Men da han så Marys ansikt, ble han mykere i stemmen. “Dere kan bli her til han er klar til å reise, og så kan dere ta oss igjen.” Mary hadde ikke noe annet valg.
En uke senere gjorde Mary igjen familien klar til å reise. “Tvillingene og Sarah kan ri på oksene”, sa hun til Jackson, sin ni år gamle bror. “Far kan sitte i vognen, og du kan hjelpe meg å drive oksene.”
“Jeg er redd”, sa Sarah lavmælt. Hun var bare seks, og hun virket knøttliten på oksens brede rygg. De fire år gamle tvillingene så på Mary med store øyne.
“Vi får bare holde god fart så vi kan ta igjen gruppen vår!” sa Mary med krampaktig munterhet.
Familien Wanlass reiste og reiste, i mange kilometer og deretter i flere dager. Til slutt måtte til og med Mary erkjenne sannheten.
Vognkompaniet hadde ikke ventet på dem. Mary og familien måtte komme seg til Sion alene.
Elven Platte i Nebraska, 1863
“Ptro!” Mary dro i tømmene, og oksene gikk langsommere. “Har alle det bra?” Hun så på sine tre yngste søsken, som satt på oksenes rygg. De nikket.
Elven Platte lå foran dem, bred og grumsete. “Hva nå?” spurte hennes yngre bror Jackson. Han var bare ni, men han hjalp Mary å drive oksene. Far lå bak i vognen, fremdeles syk etter slaget.
“Vi trenger ikke å krysse elven”, sa Mary. “Men vi kan følge den.” Det var ingen vei til Sion, men elven kunne veilede dem når de satte kursen vestover. “Hypp!”
Mary visste ikke at mormonpionerer reiste på den andre siden av elven Platte, og fulgte en annen rute. Ved å ikke krysse elven, var de på vei inn i indianerterritorium. De skulle ikke få se noe annet vogntog resten av reisen.
De reiste videre. Noen uker senere, så Mary en støvsky som nærmet seg. “Rolig”, hvisket hun til oksene og seg selv. “Rolig.”
Støvet klarnet, og hun så en liten gruppe indianere som red på hester. En av rytterne beveget seg mot baksiden av vognen, der far lå.
Rytterens øyne var vennlige. “Er han syk?” spurte han og pekte på far.
“Ja”, hvisket Mary. Mannen ropte noe på sitt eget språk, og mennene red av sted like raskt som de hadde kommet.
Mary så på solen på himmelen. “Vi stopper her”, sa hun til Jackson. Hun løftet Sarah og tvillingene ned.
“Mary, kom og se!” sa Jackson. Mannen med de vennlige øynene kom ridende mot dem med noe tungt i hendene.
“Villand”, sa han. “Og kanin. Til dere.” Mary kunne bare stirre målløs da han la viltet i armene hennes. Med et nytt nikk red han inn i skumringen.
“Mat!” utbrøt Mary. “Kjøtt!” Mannens gave var virkelig et mirakel.
Flere mirakler skjedde på reisen. En bøffelflokk kom mot dem, for så å dele seg opp og gå på hver side av vognen. En støvstorm slengte en av tvillingene ut i en elv, men Mary klarte å redde henne.
Men reisen var likevel vanskelig. Hver dag så vognen mer medtatt ut, og oksene virket mer slitne. Bakken var bratt og steinete. Fjellene var vanskelige å krysse. Men Mary og familien sto på videre.
De var på vei ned fra en høy topp da Mary så en mann kjøre mot dem i en vogn.
“Kanskje han kan fortelle oss veien til Lehi i Utah!” sa hun til Jackson. De hadde en onkel som bodde der.
“Dere er i Echo Canyon, ikke langt fra Saltsjødalen”, sa mannen da hun spurte hvor de var. “Men hvor er resten av gruppen?”
Hele historien kom frem, og mannen lyttet med forbauselse. “Har dere reist over 1600 km helt alene?” Han ristet på hodet av beundring. “Du er en modig jente. Jeg skal forklare veien til Lehi. Dere er nesten fremme.”
“Nesten fremme”, hvisket Mary for seg selv mens mannen tegnet et omtrentlig kart på bakken. Nesten i Sion. “Jeg tror vi kan klare det likevel.”
Mary og familien hennes kom frem til Lehi i Utah. Hun giftet seg senere og fikk sin egen store familie. Hennes eksempel på tro og mot har vært til velsignelse for mange.