2017
En sang for Manon

En sang for Manon

Det som opprinnelig skulle være en kvelds underholdning, vokste til en strøm av kjærlighet til en ung kvinne.

A Song of Manon

Illustrasjon: Elizabeth Thayer

De unge kvinnene gledet seg. Faktisk gledet hele menigheten i Sør-Frankrike seg. For å oppmuntre til større samhold, planla lederne en sosial sammenkomst i menigheten, med middag og underholdning. Siden de visste at bikubepikene, ungpikene og laurbærpikene allerede hadde lært sanger og danser på noen av sine aktiviteter, inviterte lederne dem til å stå for kveldens underholdning.

Dermed begynte menighetens unge kvinner for alvor å øve – alle unntatt én. Manon ville ikke være i stand til å opptre. Hun hadde gjennomgått kreftbehandling i mer enn to år.

Manon C., som var 16 år, kom likevel på møter og aktiviteter så ofte hun kunne, og hun ga alltid et strålende smil på tross av det hun gjennomgikk. Men under cellegiftbehandlingen var hun noen ganger for svak til å gjøre stort annet enn å hvile. Menighetens medlemmer hadde fastet og bedt flere ganger på hennes vegne. Ingen forventet at hun skulle øve eller danse.

Men hun kunne delta på middagen. Så hvorfor ikke tilegne kvelden til Manon?

En tilegnet kveld

Ideen fikk raskt tilslutning.

“Vi ønsket at Manon skulle føle menighetens kjærlighet og støtte”, forklarer Emma S., 16. “Hvis menigheten ønsket større samhold, hvilken bedre måte å gjøre det på enn å samarbeide om å vise vår kjærlighet til Manon?”

Hele menigheten deltok i forberedelsene. Familier fikk i oppdrag å ta med mat til middagen. Hjelpeforeningen hjalp de unge kvinnene å lage kostymer. De unge voksne ga teknisk støtte (lys, lyd, og bakgrunnsvideoer) til øvelsene og den endelige forestillingen, og prestedømsbrødre hjalp til med å sette opp bord og stoler.

Alt dette arbeidet ble gjort av medlemmer av menigheten som var spredt over et stort område. “Ungdommene i menigheten står hverandre svært nær i ånden, men vi bor langt fra hverandre”, sier Aiolah V., 16. “Vi ser ikke hverandre på skolen, fordi vi bor i forskjellige bydeler, og derfor gjør vi en ekstra innsats for å sikre at ingen havner på sidelinjen.”

“Vi holder også kontakt hele tiden, takket være mobiltelefoner”, sier Inka S., 15. “Vi underviser hverandre ved å dele våre forskjellige erfaringer. Vi vet at vi kan stole på hverandre, og vi prøver å være gode eksempler for hverandre.” De unge kvinnene, som elsker å være sammen når de kan, fant at prøvene til middagsforestillingen ga nye muligheter til å styrke vennskap.

“Før vi begynte å øve, var jeg ganske sjenert”, forklarer Inka. “Jeg var redd for å gjøre feil. Men da vi danset som gruppe, satte jeg sjenansen min til side. Jeg visste at det var på tide å vise menigheten hvor hardt vi hadde arbeidet.”

Manon, på sin side, var både ydmyk og imøtekommende. “Da de fortalte meg om middagen og forestillingen, og at jeg skulle være æresgjest, trodde jeg at jeg skulle føle meg brydd fordi de laget så mye oppstyr”, forteller hun. “Samtidig gledet jeg meg!”

Et uttrykk for kjærlighet og støtte

Snart kom kvelden, og det var en perfekt anledning til å vise Manon kjærlighet og støtte. “Maten var naturligvis utmerket”, sier Aiolah. “Dette er tross alt Frankrike!”

Og underholdningen – som kalles spectacle på fransk – levde opp til navnet. Leker, muntlige presentasjoner og danser gledet publikum. Så sørget de unge kvinnene, som et blandet kor, for forestillingens høydepunkt. De tilegnet en sang til Manon, en sang Emma skrev og komponerte selv. Teksten i refrenget oppsummerer den kjærlighet og støtte alle ønsket at Manon skulle føle:

Du må ikke gi opp,

for vi tror på deg!

Og glem ikke hvem du er,

for vi tror på deg!

Da de unge kvinnene fremførte sangen, var det som om alle i menigheten sang sammen med dem, i det minste i sitt hjerte. Det føltes som om Emmas enkle sang ble forvandlet til et usunget refreng som gir gjenklang i hjertene til siste-dagers-hellige overalt – en lovsang om mot og medfølelse, familie og venner, samhold, tro og håp, en uendelig bønn som høres i himmelen.

Ledernes hensikt med å organisere sammenkomsten var å samle menigheten. Å tilegne kvelden til Manon bidro ikke bare til å oppnå dette målet, men det skapte også en varig følelse av støtte til Manon og familien hennes, og en forståelse av at alle Guds barn er viktige. “Det er Kirkens mål å hjelpe oss å komme nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus”, sier Aiolah. “Vi vet at de elsker oss og at vi aldri er alene.”