2016
De forsvunnede Skriftene

De forsvunnede Skriftene

Gud hører og besvarer våre bønner hvis vi utøver tro på ham og hans sønn.

The Lost Scriptures

Illustrasjoner av Anna Sutor

Den 29. juli, 1977, hadde søster Cook og jeg akkurat avsluttet et besøk i Bolivia Santa Cruz misjon som en del av mitt oppdrag som medlem av De sytti, og vi hadde en mellomlanding i Cochabamba, Bolivia flyplass, som varte i omtrent fem timer. Vi var veldig slitne, så vi var glade for å få noen få timers hvile. Mens jeg var i ferd med å sovne, fikk jeg en sterk tilskyndelse om at jeg skulle våkne og skrive ned noen ideer som kom inn i mitt sinn.

Jeg skrev i nesten tre timer, og løste noen organisatoriske problemer jeg hadde arbeidet med i mitt eget misjonsområde i mange år. Jeg følte en sterk utgytelse av Ånden og skrev spent ned alle inspirerte tanker.

Endelig dro vi til La Paz, Bolivia. Vi ble vennlig tatt imot av President og søster Chase Allred på flyplassen og kjørt i deres bil til misjonskontoret. Vi låste bilen, og lot bagasjen og stresskofferten min bli liggende, og søster Allred ba en av eldstene om å holde et øye med bilen.

Da vi kom inn på kontoret, ble presidenten møtt av en kvinne hvis mann lå for døden. Både presidenten og jeg hjalp til med å berolige henne og hjelpe henne med det hun trengte. I mellomtiden dro søster Cook og Allred til misjonshjemmet.

Da presidenten og jeg kom tilbake til bilen, var alle eiendelene våre borte. Jeg antok at søster Cook hadde tatt tingene med seg til misjonshjemmet. Men da vi kjørte mot hjemmet, oppdaget jeg at vinduet på høyre side hadde fått en liten skade, og jeg fryktet at våre eiendeler hadde blitt stjålet.

Da vi kom til misjonshjemmet, gikk det opp for oss at våre eiendeler faktisk hadde blitt stjålet. Tapet av klærne skapte et umiddelbart, men bare midlertidig problem. Det som var mer nedslående var at Skriftene mine var i den stjålne stresskofferten sammen med de inspirerte ideene jeg hadde fått i Cochabamba. Jeg ble overveldet av mismodighet, sinne, og følelser av hjelpeløshet.

Etter at vi alle hadde bedt om at vi måtte få våre eiendeler tilbake, forsøkte vi forgjeves å nyte middagen. Skriftene hadde jeg fått av mine foreldre, med en hellig inskripsjon til meg fra min mor og far før han døde. Jeg hadde brukt tusenvis av timer med å markere, kryssreferere og verdsette den eneste jordiske eiendom jeg noensinne hadde betraktet som særlig verdifull.

Selv om President Allred og jeg hadde mye å diskutere, følte jeg en sterk tilskyndelse av at vi måtte gjøre alt som sto i vår makt for å få tilbake Skriftene. Så etter middag knelte alle de tilstedeværende igjen for å be. Vi ba til Herren om at Skriftene måtte bli returnert, at de personene som hadde tatt dem måtte bli ledet til å forstå sine urettferdige gjerninger og omvende seg, og at tilbakegivelsen av Skriftene måtte føre til at noen kom inn i den sanne Kirke.

Vi bestemte oss for å gjennomsøke området nær misjonskontoret, i håp om at tyven eller tyvene kanskje hadde tatt de salgbare gjenstandene og forkastet de engelske bøkene.

Omtrent 10 av oss satte oss i bilen med lommelykter og varme klær. Vi kjørte opp og ned mørke gater, gjennomsøkte forlatte tomter, og snakket med folk helt til vi hadde gått gjennom alle muligheter. Ingen hadde sett eller hørt noe. Til slutt dro vi nedslått hjem. President Allred og jeg avsluttet våre møter sent på kvelden, og neste dag fløy søster Cook og jeg tilbake til vårt hjem i Quito, Ecuador.

I løpet av de neste ukene, fortsatte misjonærene i Bolivia å lete. I ren desperasjon bestemte de seg for å sette inn en annonse i to aviser, der de utlovet en belønning.

I mellomtiden var jeg i Quito, og følte meg ille til mote. Jeg hadde ikke studert Skriftene i det hele tatt siden mine ble stjålet. Jeg hadde prøvd å studere, men hver gang jeg leste et vers, kunne jeg bare huske noen få av de mange krysshenvisningene jeg hadde gjort i løpet av 20 år. Jeg var nedslått, deprimert, og hadde ikke noe ønske om å lese. Jeg ba mange ganger om at Skriftene mine ville bli funnet. Min hustru og små barn forsatte også å be hver dag i tre uker, de sa: “Himmelske Far, vær så snill og bring pappas Skrifter tilbake.”

Etter omtrent tre uker følte jeg er sterk åndelig tilskyndelse: “Eldste Cook, hvor lenge har du tenkt å holde på uten å lese og studere?” Ordene brente seg fast, og jeg bestemte meg for at jeg måtte være villig til å underkaste meg og være ydmyk nok til å begynne på nytt igjen. Jeg brukte Skriftene til min hustru, og begynte på 1. Mosebok i Det gamle testamente, og med hennes tillatelse begynte jeg å markere og kryssreferere igjen.

Den 18. august, kom en av Kirkens ansatte, bror Eb Davis, til Ecuador fra Bolivia med en pakke fra misjonspresidenten i La Paz. Han la Skriftene mine på bordet sammen med notatene jeg hadde gjort av mine åndelige tilskyndelser.

Den gleden jeg følte var ubeskrivelig. Å se at Herren, på en mirakuløs måte, kunne ta disse bøkene ut av La Paz, en by på 700 000 – 800 000 mennesker, fra tyvenes hender og returnere dem helt urørt – ikke en side var fjernet, revet i stykker eller ødelagt – er fremdeles uforståelig for meg. Den dagen lovet jeg Herren at jeg skulle bruke min tid og mine Skrifter mye bedre enn jeg noen gang hadde gjort tidligere.

Jeg oppdaget senere at det var en dame på en markedsplass – er av flere hundre i La Paz – som så en full mann som viftet rundt med en svart bok. Hun var medlem av en protestantisk kirke og fikk en sterk åndelig innskytelse om at noe hellig ble skjendet. Hun gikk bort til mannen og spurte ham hva det var. Han visste ikke, men viste henne boken. Hun spurte om han hadde noe annet. Han tok frem en til svart bok. Hun spurte om han hadde noe mer. Han tok frem en perm full av papirer som han sa at han skulle brenne. Hun spurte så om hun kunne kjøpe disse tingene hos ham, noe han sa ja til, til en pris av 50 pesos (omtrent 2,50 U.S. dollar).

The Lost Scriptures

Etterpå var hun usikker på hvorfor hun hadde kjøpt bøkene. De var på engelsk, og hun kjente ikke engang det engelske språket. Og de hadde kostet mye – nesten 10 prosent av hennes månedslønn. Hun hadde ingen grunn til å kjøpe bøkene, bortsett fra den åndelige tilskyndelsen. Hun begynte umiddelbart å lete etter kirken hvis navn sto utenpå bøkene: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Etter å ha oppsøkt flere kirker, kom hun omsider til misjonskontoret til Kirken i La Paz. Hun hadde ikke hørt om belønningen eller sett annonsen i avisen, som kom ut den dagen. Hun spurte ikke etter penger, ikke engang etter de 50 pesos som hun hadde lagt ut. Eldstene tok gledesstrålende i mot bøkene og ga henne belønningen uansett.

Hun fortalte misjonærene at hun tilhørte pinsemenigheten, men lyttet omhyggelig mens de fortalte henne om evangeliet. Hun husket at hun hadde lest noe om Joseph Smith i en brosjyre hun hadde funnet på gaten for to eller tre år siden. Hun tok misjonærleksjonene, og etter den andre leksjonen, forpliktet hun seg til dåp. To uker senere, den 11. september 1977, en søndag ettermiddag i en gren i La Paz, Bolivia, ble Maria Cloefe Cardenas Terrazas og hennes 12 år gamle sønn, Marco Fernando Miranda Cardenas, døpt.

Herren forandret min overveldende følelse av hjelpeløshet da Skriftene ble borte, til stor glede da jeg så hans hånd åpenbare seg. Herren sa, “Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere” (Markus 11:24).

Gud hører og besvarer våre bønner hvis vi utøver tro på ham og hans sønn, Herren Jesus Kristus.