2016
Reddet av min bror

Reddet av min bror

Artikkelforfatteren bor i Idaho, USA.

Da min bror Tanner fylte 12, inviterte jeg ham til å begynne å gå i templet sammen med meg. Lite visste jeg hvor hardt vi ville trenge hverandres støtte gjennom de kommende år.

Rescued by My Brother

Jeg var nesten 12 år gammel da Twin Falls Idaho tempel ble innviet. Jeg var så spent da min eldre søster for første gang spurte meg om jeg ville begynne å dra regelmessig til templet sammen med henne og hennes venn.

Jeg var glad da min yngre bror Tanner fylte 12 tre år senere, for da kunne jeg endelig invitere ham til å gå i templet sammen med meg.

Hver morgen vi skulle dra, hjalp vi hverandre å komme oss opp og av gårde, og når vi var trett ville Tanner fortelle noen vitser som hjalp oss å våkne. Etter at vi hadde vært i templet, brukte vi litt tid til å snakke om hvordan vi hadde følt i der, og hva vi hadde tenkt på.

Å dra til templet sammen med Tanner ble det åndelige høydepunktet i uken min. Gjennom våre regelmessige tempelbesøk ble vi bedre venner, noe som styrket meg mer enn jeg kunne ha forestilt meg da jeg fikk prøvelser i mitt liv. Våre to eldre søstre hadde dratt av gårde på universitetet, og menigheten vår hadde akkurat blitt delt, noe som etterlot Tanner og meg som de eneste aktive ungdommene i vår menighet.

Tanner og jeg brukte mange timer på å ringe og invitere mindre aktive ungdommer til kirken og GUF. Det føltes ofte som en håpløs oppgave fordi ingen dukket noengang opp, uansett hvor mange jenter jeg prøvde å bli venn med.

Foreldrene våre prøvde å hjelpe. De bar sine vitnesbyrd til oss når vi var motløse, og de lot oss snakke ut om våre frustrasjoner når vi kom opprørt hjem. Til tross for dette fikk vi ikke plutselig nye venner i kirken, og å ville gå dit når jeg var den eneste unge kvinnen der, ble vanskeligere og vanskeligere. Vi gikk ikke så ofte i templet lenger på grunn av våre travle timeplaner på skolen.

Rescued by My Brother

Jeg tilbragte mye tid med å lese Skriftene og be til Herren om at han måtte hjelpe meg å være sterk. Jeg var ensom og trett – trett av å være alene, trett av at mine anstrengelser var til ingen nytte, trett av å gjøre mitt beste både åndelig og følelsesmessig.

På denne tiden jobbet jeg som livvakt ved byens basseng. Jeg likte mye mer å være der enn i kirken, fordi mine kolleger var mine venner, og de var alltid glad for å se meg. En dag bestemte jeg meg for at jeg ikke ville gå flere ganger på GUF siden jobben var morsommere og hjalp meg mer økonomisk.

Jeg trodde ikke det var så viktig før jeg oppdaget at jeg hadde senket mine normer. Jeg kommenterte ikke banningen til vennene mine, og en dag sjokkerte jeg meg selv ved å banne. Det hadde jeg aldri gjort før. Jeg så til og med en upassende film en kveld i et selskap sammen med mine arbeidskolleger. Jeg følte meg forferdelig, og lurte på hva jeg holdt på med.

I mellomtiden hadde foreldrene mine fortalt meg hvor mye mer ensom Tanner hadde blitt siden jeg sluttet å komme til GUF. Hver uke spurte han meg, “Kommer du til GUF i kveld?” Når han kom hjem fra GUF, pleide han å gå rett på rommet sitt og lese Skriftene veldig lenge. Han snakket ikke så mye lengre, og når jeg spurte om han hadde det bra, sa han bare “nei”, og gikk sin vei.

En kveld kom han gråtende hjem fordi han hadde følt seg så alene.

Rescued by My Brother

Det var da jeg bestemte meg for at jeg måtte gå tilbake. Det spilte ingen rolle hvor vanskelig det var for meg å være alene, Tanner trengte meg.

Tanner hadde begynt med et kurs i slektshistorie i kirken, og jeg bestemte meg for at jeg skulle begynne å ta det sammen med ham. Vi hadde lyst til å begynne å gå i templet mer regelmessig igjen, og nå skulle vi ha med egne navn.

Vi hadde stor glede av å ta denne klassen sammen på søndager. Etter kirken, lette vi etter navn sammen. Det beste med å ta med egne navn til templet var at vi hadde funnet dem sammen, og hva som var enda bedre var at vi var i stand til å støtte hverandre i Kirken, og til og med glede oss fordi vi utførte Herrens verk.

Tanners standhaftighet med å gå i kirken og på GUF var et stort eksempel for meg. Jeg hadde et vitnesbyrd om evangeliet, men han hjalp meg å få et vitnesbyrd om deltagelse på kirkens møter og aktiviteter.

Sammen var vi i stand til å trøste hverandre og bruke våre vitnesbyrd om templet til å hjelpe hverandre å være sterke i Kirken. Fremmøtet blandt ungdommene i kirken og på GUF ble aldri noe bedre, men Tanner og jeg ble sterkere og klarte å bære hverandres byrder mens vi hjalp hverandre å gå fremover.

Jeg er så glad for at jeg inviterte han komme til templet sammen med meg. Selv om jeg er sikker på at det hjalp ham, vet jeg at det reddet meg.