2016
En mye større gave

Tjeneste i Kirken

En mye større gave

Artikkelforfatteren bor i California, USA.

Bror Reynolds ikke bare underviste oss – han var glad i oss.

A Far Greater Gift

Illustrasjon av Janice Kun

I mitt siste år i Primær fikk vi en ny lærer, bror Reynolds. Han hadde grått hår og rynker, og han fortalte historier om depresjonen og da han tjenestegjorde i militæret under andre verdenskrig. Til å begynne med brydde jeg meg ikke om historiene hans – de var kjedelige og skjedde for veldig lenge siden.

En gang oppførte vennene mine og jeg oss dårlig i klassen. Bror Reynolds tok meg til side og snakket direkte til meg. Han ba meg ganske enkelt om å oppføre meg bedre, og fortalte at han bare ønsket det beste for meg. Før dette hadde vennene mine og jeg ikke fulgt noe særlig godt med. Men vi skjønte snart at det var noe spesielt med bror Reynolds – han brydde seg virkelig om oss, og hans eneste agenda var å vise oss omsorg.

Bror Reynolds delte sitt vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus hele tiden. Han hadde et lys i øynene sine når han underviste oss om kraften ved å leve et Kristus-sentrert liv. Historiene hans ble virkelige opplevelser som satte igang fantasien og fikk oss til å ønske å tjene Herren.

Jeg husker fremdeles en leksjon da han underviste om profeten Joseph Smith, og hvordan han bar vitnesbyrd om at Joseph en gang var en ung gutt som oss. Med tårer i øynene fortalte han at Herren hadde høye forventninger til oss, akkurat som han hadde hatt til Joseph. Bror Reynolds sa at hver og en av oss ville utrette store ting i livet vårt, til og med endre verden, hvis vi ville være som Joseph og holde oss nær Frelseren.

Noen få år senere, da vennene mine og jeg gikk på videregående skole, fikk vi høre at bror Reynolds trengte å få beskjært aprikostrærne sine. Vi beskjærte gladelig trærne, noe som tok flere timer med klatring i stige og kutting av grener. Det var hardt arbeid, men vi visste at det ville bety mye for bror Reynolds.

Det samme året fikk vi høre at bror Reynolds trengte nye Skrifter. Hans egne var gamle, med eselører og delvis i stykker. Vi gikk sammen og kjøpte et fint sett, innbundet i skinn, og fikk navnet hans inngravert på forsiden. Vi ga det til ham på menighetens julefest. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan ansiktet han glødet, og hvordan øynene glitret av tårer og glede av å se oss gutter gjøre noe som betydde så mye for ham.

Etter at jeg var begynt på universitetet noen år senere, fant jeg ut at bror Reynolds var gått bort. Jeg dro for å besøke hans hustru og familie, og for å uttrykke og dele min respekt og takknemlighet for ham. Da jeg fikk se alle de lykkelige barna og barnebarna han hadde, forsto jeg hvor velsignet jeg hadde vært som kjente denne fantastiske mannen.

“Han var så glad i dere gutter,” sa søster Reynolds gjennom tårene med et smil. “Han var virkelig glad i dere.”

I en verden der det er vanskelig å fokusere på de riktige tingene, viste bror Reynolds oss at forholdet til vår himmelske Fader og Hans sønn, er det som betyr mest. Vi beskjærte kanskje bror Reynolds trær og ga ham nye Skrifter, men han ga oss en mye større gave, en vedvarende kjærlighet for Frelseren, Jesus Kristus.