Det evigvarende prestedømme

«Det melkisedekske prestedømme … er den kanal som all kunnskap, all lære, hele frelsesplanen og enhver viktig sak åpenbares gjennom fra himmelen.»

Fra Joseph Smiths liv

Etter at de hadde mottatt Det aronske prestedømme og dåpens ordinans, fikk Joseph Smith og Oliver Cowdery velsignelser de aldri hadde opplevd maken til. Profeten skrev: «Vårt sinn var nå blitt opplyst, Skriftene begynte å utfolde seg for oss til vår forståelse, og den sanne mening og hensikt i dens mer dunkle avsnitt ble åpenbart for oss på en måte som aldri før kunne ha blitt oss til del eller som vi tidligere kunne ha tenkt oss» (Joseph Smith – Historie 1:74). Med denne nye kunnskapen og forståelsen fortsatte de sitt arbeid med å oversette Mormons bok. Men profeten manglet fremdeles en viktig velsignelse – en som var nødvendig før han kunne organisere Kirken, etablere prestedømsembeder og quorumer og overdra Den hellige ånds gave. Han måtte motta Det melkisedekske prestedømme.

Som lovet av døperen Johannes, ble denne velsignelsen gitt til Joseph og Oliver kort tid etter at de mottok Det aronske prestedømme. De fordums apostler Peter, Jakob og Johannes viste seg for dem på et avsondret sted nær Susquehanna-elven og overdro Det melkisedekske prestedømme til dem. Joseph erklærte senere at han hørte «røsten av Peter, Jakob og Johannes i villmarken mellom Harmony i Susquehanna fylke og Colesville i Broome fylke ved Susquehanna-elven, hvor de forteller at de er i besittelse av rikets nøkler og av nøklene til evangelieutdelingen i tidenes fylde!» (L&p 128:20).

I årene som fulgte fikk Joseph Smith besøk av mange andre prestedømsbærere fra oldtiden. Disse sendebudene fra Gud kom for å gjengi prestedømsnøkler som var nødvendige for å gjøre alle evangeliets velsignelser tilgjengelige for Guds barn. De kom også for å lære opp den profeten som skulle lede evangelieutdelingen i tidenes fylde.

President John Taylor, Kirkens tredje president, forklarte: «Moses, Elijah, Elias og mange av de fremstående personene som nevnes i Skriftene og som hadde virket i de forskjellige evangelieutdelinger, kom og overdro til Joseph de forskjellige nøkler, krefter, rettigheter, privilegier og [tillatelser] som de nøt i sin tid… All kunnskap, intelligens, alt prestedømme, alle krefter, all åpenbaring som ble gitt disse menn til forskjellige tider, ble igjen gjengitt til jorden ved hjelp av dem som innehadde Guds hellige prestedømme i de forskjellige evangelieutdelingene de levde under.»¹

President Taylor erklærte også: «Hvis du spurte Joseph hvordan Adam så ut, ville han fortelle deg det med en gang; han ville fortelle deg hvor høy han var, hvordan han så ut og alt annet om ham. Du kunne spørre ham hva slags menn Peter, Jakob og Johannes var, og det kunne han ha fortalt deg. Hvorfor det? Fordi han hadde sett dem.»²

I september 1842 skrev profeten et brev til Kirken hvor han uttrykte sin glede over den kunnskap og de prestedømsnøkler som nå var gjengitt til jorden: «Og videre, hva hører vi? Et gledelig budskap fra Cumorah! Moroni, en engel fra himmelen som erklærer at profetiene om boken som skulle åpenbares, er gått i oppfyllelse… Og røsten fra erkeengelen Mikael, Gabriels og Rafaels røst, og fra forskjellige engler, fra Mikael, eller Adam, nedover til denne tid, alle kunngjør sin evangelieutdeling, sine rettigheter, sine nøkler, sin verdighet, sitt velde og sin herlighet og sitt prestedømmes kraft, gir linje på linje, bud på bud, litt her og litt der, gir oss trøst ved å fremholde det som skal skje, og bekrefter vårt håp!» (L&p 128:20-21).

Joseph Smiths læresetninger

Prestedømmet er evigvarende og har blitt båret av profeter i alle evangelieutdelinger.

«Det har vært en kjede av makt og myndighet fra Adam og ned til vår egen tid.»³

«Prestedømmet ble først gitt til Adam; han fikk Det første presidentskap og hadde dets nøkler fra generasjon til generasjon. Han fikk det under skapelsen før denne verden ble dannet, slik det står å lese i 1. Mosebok 1:26, 27 og 28. Han ble gitt herredømme over alle levende skapninger. Han er erkeengelen Mikael, som Skriftene omtaler. Deretter ble nøklene gitt til Noah, som er Gabriel, og han kommer nest etter Adam i prestedømmets myndighet; han ble kalt av Gud til dette embede og var alle levendes far på sin tid, og til ham ble herredømmet gitt. Disse mennene hadde nøklene, først på jorden og så i himmelen.

Prestedømmet er et evigvarende prinsipp og har eksistert hos Gud i all evighet, det vil bestå i all evighet og er uten dagers begynnelse og års ende [se Joseph Smiths oversettelse, Hebreerne 7:3]. Hver gang evangeliet sendes ut, må nøklene bringes fra himmelen. Når de blir åpenbart fra himmelen, skjer det ved Adams myndighet.

Daniel taler i det syvende kapittel om den gamle av dager, og med det mener han det eldste menneske, vår fader Adam, Mikael, som vil sammenkalle alle sine barn og avholde et råd med dem for å berede dem til Menneskesønnens komme [se Daniel 7:9-14]. Han (Adam) er far til menneskehetens familie, han presiderer over alle menneskers ånder, og alle som har hatt nøkler, må stå frem for ham i dette store råd… Menneskesønnen blir ført frem for ham og får ære og herredømme. Adam overleverer sin forvaltning til Kristus, den som ble overlevert ham som innehaver av universets nøkler, men han beholder sin stilling som overhode for menneskehetens familie.

… Faderen kalte alle ånder til seg da mennesket ble skapt, og organiserte dem. Han (Adam) er overhodet og fikk beskjed om å formere seg. Nøklene ble først gitt til ham, og av ham til andre. Han vil måtte avlegge regnskap for sin forvaltning, og de for sin til ham.

Prestedømmet er evigvarende. Frelseren, Moses og Elias [Elijah] ga nøklene til Peter, Jakob og Johannes på berget da de ble forklaret for ham. Prestedømmet er evigvarende – uten dagers begynnelse eller års ende, uten far, mor, osv. Hvis ordinansene ikke blir forandret, vil prestedømmet heller ikke bli forandret. Overalt hvor evangeliets ordinanser blir forrettet, er prestedømmet tilstede.

Hvordan har vi fått prestedømmet i de siste dager? Det har kommet nedover og nedover i regulær suksesjon. Det ble overdratt til Peter, Jakob og Johannes, og de ga det videre til andre. Kristus er den store høyprest, deretter kommer Adam. Paulus taler om Kirken som kommer til en utallig engleskare – til Gud som er alles dommer – og til de fullendte rettferdiges ånder; til Jesus, som er mellommann for den nye pakt [se Hebreerne 12:22-24]»⁴

Profeter som hadde prestedømmets nøkler i fordums tid, har bidratt til arbeidet i den siste evangelieutdeling.

«Jeg så Adam i dalen Adam-ondi-Ahman. Han sammenkalte sine barn og velsignet dem med en patriarkalsk velsignelse. Herren viste seg midt iblant dem, og han (Adam) velsignet dem alle og forutsa hva som skulle skje dem ned til den siste generasjon.

Det var fordi han ønsket å bringe dem inn i Guds nærhet at Adam velsignet sine etterkommere. De ventet på en stad osv, “den som har Gud til byggmester og skaper” [Heb. 11:10]. Moses forsøkte å føre Israels barn inn i Guds nærhet ved prestedømmets makt, men han greide det ikke. I jordens første tidsaldre forsøkte de å opprette det samme, og Elias’er ble oppreist og forsøkte å gjengi disse samme herlighetene, men de mottok dem ikke. Imidlertid profeterte de om en dag da denne herligheten ville bli åpenbart. Paulus talte om en husholdning i tidenes fylde da Gud atter ville samle alt til ett, osv. [se Efeserne 1:10]; og demenn som disse nøklene er blitt gitt til, må være der, og uten oss kan de ikke nå fullendelsen.

Disse mennene er i himmelen, men deres barn er på jorden. Deres hjerter brenner for oss, og derfor sender Gud menn ned. “Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet.” [Matteus 13:41.] Alle disse bemyndigede personene vil komme ned og forenes for å tilveiebringe dette verk.

Himlenes rike er likt et sennepskorn. Sennepskornet er lite, men vokser og blir til et stort tre, og fuglene bygger rede i dets grener. [Se Markus 4:30-32.] Fuglene er englene, og slik vil englene komme ned, gå sammen om å samle sine barn og vil samle dem. Vi kan ikke fullkommengjøres uten dem, og heller ikke de uten oss. Når alt dette er gjort, vil Menneskesønnen komme ned, og den gamle av dager vil ta sin plass. Vi kan komme sammen med en utallig skare av engler, ha samkvem med dem og bli undervist av dem.»⁵

Prestedømsordinansene er etablert fra begynnelsen og må overholdes ifølge Guds befaling.

«Adam … var det første menneske, som Daniel kaller for “den gamle av dager” [Daniel 7:9], eller sagt på en annen måte, han var den første og eldste av alle, den ene og store stamfar om hvem det et annet sted heter at han er Mikael, for han var den første og alles far, ikke bare som stamfar, men han var også den første som fikk åndelige velsignelser og som fikk kjennskap til planen om hvilke ordinanser som gjaldt for hans etterkommeres frelse til enden, som Kristus først ble åpenbart for og gjennom hvem Kristus er blitt åpenbart fra himmelen og vil fortsette å bli åpenbart fra nå av. Adam har nøklene til evangelieutdelingen i tidenes fylde, det vil si at utdelingen for alle tider er blitt og vil bli åpenbart gjennom ham fra begynnelsen til Kristus og fra Kristus til den siste evangelieutdeling som vil bli åpenbart…

… [Gud] fastsatte at ordinansene skulle være de samme evinnelig og alltid og satte Adam til å våke over dem, til å åpenbare dem fra himmelen til mennesket og til å sende engler for å åpenbare dem. “Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?” [Hebreerne 1:14.]

Disse englene sendes ut under Mikaels eller Adams ledelse, som handler under Herrens ledelse. Av ovennevnte sitat ser vi at Paulus fullt ut forsto hvilke hensikter Gud har i sin forbindelse med mennesket og med den strålende og fullkomne orden som Han selv opprettet og brukte for å sende ut kraft, åpenbaring og herlighet.

Gud vil ikke anerkjenne noe som han ikke har kalt, ordinert og utvalgt. I begynnelsen kalte Gud Adam ved sin egen røst. “Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.” [1. Mosebok 3:9-10.] Adam mottok bud og instruksjoner fra Gud, og slik var ordenen i begynnelsen.

At han mottok åpenbaringer, bud og ordinanser i begynnelsen, er hevet over tvil, for hvordan kunne de ellers begynne å ofre til Gud på en akseptabel måte? Og hvis de ofret til Gud, må de ha fått myndighet ved ordinasjon. Vi leser i 1. Mosebok [4:4] at Abel bar frem et offer som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett, og Herren hadde respekt for Abel og hans offer…

Slik er altså prestedømmets natur, nemlig at enhver mann har nøklene til å presidere over sin evangelieutdeling, mens én mann, nemlig Adam, har nøklene til å presidere over dem alle, og Adam mottar sitt presidium og sin myndighet fra Herren, men kan ikke motta en fylde før Kristus overleverer riket til Faderen, og det skal skje ved slutten av den siste evangelieutdeling.

Prestedømmets makt, herlighet og velsignelser kunne ikke fortsette med dem som ble ordinert, med mindre de fortsatte å være rettferdige, for Kain, som også var bemyndiget til å ofre, men som ikke ofret i rettferdighet, ble forbannet. Av dette ser vi at ordinansene må utføres nøyaktig på den måten Gud har fastsatt, ellers vil deres prestedømme vise seg å bli en forbannelse istedenfor en velsignelse.»⁶

Det melkisedekske prestedømme er den kanal Gud åpenbarer seg og sine hensikter gjennom.

«Det er to prestedømmer som omtales i Skriftene, nemlig Det melkisedekske og Det aronske, eller levittiske. Selv om det er to prestedømmer, omfatter Det melkisedekske prestedømme Det aronske, eller levittiske, prestedømme, og er derfor det største og omfatter den høyeste myndighet som henhører til prestedømmet, og nøklene til Guds rike i alle verdens tidsaldre ned til de siste innbyggere på jorden. Det er den kanal som all kunnskap, all lære, hele frelsesplanen og enhver viktig sak åpenbares gjennom fra himmelen.

Prestedømmet ble innstiftet før denne jordens grunnvoll ble lagt, “mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd” [se Job 38:4-7], og er det høyeste og helligste prestedømme og er etter Guds Sønns orden. Alle andre prestedømmer utgjør bare deler, forgreninger, krefter og velsignelser som tilhører det samme prestedømme, og holdes, kontrolleres og ledes av det. Det er den kanal Den allmektige begynte å åpenbare sin herlighet gjennom ved begynnelsen av denne jords skapelse. Gjennom dette prestedømme har han fortsatt å åpenbare seg til menneskenes barn ned til denne tid, og gjennom dette prestedømme vil han fortsette å gjøre sin vilje kjent inntil tidens ende.»⁷

«Det melkisedekske prestedømmes makt består i å ha kraft til “uendelig liv”, for den evige pakt kan ikke brytes… Hvilken makt hadde Melkisedek? Det var ikke Arons prestedømme, som forretter i ytre ordinanser og ofring av offergaver. De som bærer fylden av Det melkisedekske prestedømme, er konger og prester av den aller høyeste Gud og har nøklene til kraft og velsignelser. I virkeligheten er dette prestedømme en fullkommen teokratisk lov og står som Gud for å gi lover til folket og administrerer uendelig liv til Adams sønner og døtre…

“Han er uten far og uten mor - uten ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende, men han er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid.” [“Han er uten far og uten mor - uten ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende, men han er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid.” [Hebreerne 7:3.] Det melkisedekske prestedømme har sin rett fra den evige Gud og ikke ved avstamming fra far og mor; og dette prestedømme er like evig som Gud selv og har hverken dagers begynnelse eller livs ende…

Det levittiske [aronske] prestedømme, som består av prester som forretter i ytre ordinanser, utføres uten edsavleggelse, men Det melkisedekske prestedømme mottar man med en ed og en pakt.»⁸

«Det høyere eller melkisedekske prestedømme [er] ikke noe annet enn Guds Sønns prestedømme… Det finnes bestemte ordinanser som tilhører prestedømmet og som gir bestemte resultater… En stor rettighet prestedømmet har er å motta åpenbaringer om Guds sinn og vilje. Foruten å motta åpenbaringer har Det melkisedekske prestedømme også rett til å refse, irettesette og formane.»⁹

«Alt prestedømme er Det melkisedekske prestedømme, men det finnes forskjellige deler eller grader av det… Alle profetene hadde Det melkisedekske prestedømme.»¹⁰

«Jeg vil råde dere alle til å fortsette videre mot fullkommenhet og trenge dypere og dypere inn i gudsfryktens hemmeligheter. Et menneske kan ikke gjøre noe på egen hånd med mindre Gud leder ham på riktig vei, og det er dette som er hensikten med prestedømmet.»¹¹

En mann må være bemyndiget av Gud og være ordinert til prestedømmet for å kunne forrette i de frelsende ordinanser.

5. trosartikkel: «Vi tror at en mann må kalles av Gud ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.»¹²

«Vi tror at intet menneske kan forrette frelse til menneskenes sjeler gjennom evangeliet, i Jesu Kristi navn, uten at han er bemyndiget av Gud, ved åpenbaring eller ved å bli ordinert av en som Gud har sendt ved åpenbaring, slik det er skrevet av Paulus i Romerne 10:14-15: “Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?” Og jeg vil spørre: Hvordan kan de bli utsendt uten åpenbaring eller en annen synlig tilkjennegivelse fra Gud? Og i Hebreerne 5:4: “Ingen tiltar seg selv denne ære, men han blir kalt av Gud, likesom Aron.” Og jeg spør: Hvordan ble Aron kalt om ikke ved åpenbaring?»¹³

«Engelen fortalte den gode Kornelius at han måtte sende bud på Peter for å få vite hvordan han kunne bli frelst [se Apostlenes gjerninger 10:21-22]. Peter kunne døpe, men englene kunne det ikke så lenge det fantes lovlige embedsmenn i kjødet som hadde rikets nøkler eller prestedømmets myndighet. Det finnes nok et bevis i så henseende, nemlig det at Jesus selv, da han viste seg for Paulus mens denne var på vei til Damaskus, ikke fortalte ham hvordan han kunne bli frelst. Han hadde satt i sin kirke først noen til apostler, for det annet profeter, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning osv. [se Efeserne 4:11-12]. Og da himmelens store regel var den at ingenting noensinne ville bli gjort på jorden uten at Han åpenbarte sitt lønnlige råd til sine tjenere profetene, i henhold til Amos 3:7, kunne ikke Paulus lære så mye av Herren om sin plikt med hensyn til menneskets frelse som han kunne gjøre av en av Kristi tjenere, som var kalt med samme himmelske kall av Herren og var begavet med den samme kraft fra oven, slik at det de løste på jorden, skulle være løst i himmelen, og det de bandt på jorden, skulle være bundet i himmelen [se Matteus 16:19]»¹⁴

Det er et stort privilegium å foredle ethvert embede i prestedømmet.

«Prestedømmet … kan illustreres ved hjelp av menneskets legeme som består av forskjellige lemmer som alle har forskjellige funksjoner å utføre, som alle er nødvendige på sitt sted, og legemet er ikke fullstendig uten alle lemmene… Hvis en prest forstår sin plikt, sitt kall og sin virksomhet, og forkynner ved Den hellige ånd, vil hans glede være like stor som om han var en av presidentskapet; og hans tjenester er nødvendige i legemet like fullt som lærernes og diakonenes er det.»¹⁵

Eliza R. Snow skrev: «[Joseph Smith ga] instruksjoner om de forskjellige embedene, og nødvendigheten av at hver enkelt virker i den sfære som er tildelt ham eller henne, og utfører de embedene de er utnevnt til. Han talte om den tilbøyelighet mange har til å epå de lavere embedene i Kirken som mindre ærefulle, og til å være misunnelige på andre som er kalt til å presidere over dem. Han sa det kun var menneskenes dårskap og tåpelighet som får en person til å hige etter andre stillinger enn dem de er utnevnt til av Gud, at det var bedre for hver enkelt å foredle sitt eget kall… Enhver skulle kun hige etter å foredle sitt eget embede og kall.»¹⁶

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se side vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå beretningen om da Peter, Jakob og Johannes overdro Det melkisedekske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery (side 101). Hvilke velsignelser har du og din familie mottatt fordi Det melkisedekske prestedømme har blitt gjengitt?
Gjennom hele dette kapitlet vitner Joseph Smith om en kjede av prestedømsmyndighet gjennom en suksesjon av profeter. Hvorfor tror du denne læren var viktig for ham å forkynne på hans tid? Hvorfor trenger vi å forstå denne læren i dag? Hvordan er forholdet mellom den myndighetskjeden Joseph Smith beskriver og en manns myndighetslinje i prestedømmet?
Legg merke til profeten Joseph Smiths bruk av ordene evigvarende, evig og evighet mens du leser dette kapitlet. Hva sier disse ordene deg om prestedømmets beskaffenhet og betydning?
Joseph Smith sa at Gud «fastsatte at ordinansene skulle være de samme evinnelig og alltid» og at «ordinansene må utføres nøyaktig på den måten Gud har fastsatt» (side 108). Hvordan øker disse læresetningene din forståelse av evangeliets ordinanser?
Gjennomgå profeten Joseph Smiths læresetninger om Det melkisedekske prestedømme (side 108-9). Tenk over hvordan Det melkisedekske prestedømme er nødvendig i alle aspekter av evangeliet. Hvilke tanker og følelser får du når du betrakter Det melkisedekske prestedømme på denne måten?
Gjennomgå de siste to avsnittene i kapitlet (side 111-12). Hvordan har du sett at hvert enkelt medlem av Kirken spiller en viktig rolle i Herrens verk? Hva kan resultatet bli om vi er misunnelige på dem som er kalt til å virke som ledere i Kirken? Tenk over hva du kan gjøre for å foredle ditt eget kall.

Aktuelle skriftsteder: Alma 13:1-12; L&p 27:5-14; 84:33-44, 109-10; 107:6-20; 121:34-46