Du må velge selv

Du må velge selv

«Den som har evig liv, er rik» (L&p 6:7).

En sann beretning hentet fra historiske kilder

Priscillas besteforeldre hadde et nydelig hjem i Liverpool i England. Selv om Priscilla var det fjerde av ni barn og hadde mange søskenbarn, fikk bestefar og bestemor Mitchell henne til å føle at hun var den de var mest glad i i hele verden. Hun elsket å være hos dem, og de kjøpte alltid gaver til henne.

Så en dag forandret alt seg. Misjonærer fra Amerika underviste hennes familie i evangeliet, og foreldrene ble døpt. Priscilla og hennes søsken planla også å bli døpt. Da bestefar oppdaget det, ble han sint.

Priscilla hadde aldri opplevd å se bestefar sint før. Det skremte henne. Han skrek uforglemmelige, stygge ord til Priscillas far: «Hezekiah, ta med deg familien din og kom deg ut. Kom aldri tilbake!»

Hjemme samlet den lamslåtte familien seg rundt ildstedet. Far hadde aldri sett så bedrøvet ut før. Mor hadde ikke sluttet å gråte siden de dro fra besteforeldrene.

Priscilla var forvirret og sønderknust. «Hvorfor er ikke bestemor og bestefar glad i oss lenger?» gråt hun.

Far prøvde å forklare. «Bestefar liker ikke den nye kirken vår. Han vil ikke ha noe med den å gjøre, og han vil ikke ha noe med oss å gjøre hvis vi holder fast ved den.» Far rettet seg opp. «Men jeg vet at Jesus Kristus lever. Dette er hans sanne kirke. Han vil hjelpe oss så lenge vi gjør alt vi kan for å bli ham lik.»

Priscillas familie prøvde å være glade, men det virket som alt ble verre. Far mistet arbeidet sitt som prest i den kirken de tidligere tilhørte, så de hadde lite penger selv om han underviste i skolen. Mor reparerte klær istedenfor å skaffe nye. Priscilla prøvde ikke å klage, men livet syntes vanskeligere for hver dag. Hun lengtet etter å besøke besteforeldrene. Hvis hun bare kunne snakke med dem …

Det banket på døren. Priscillas hjerte gjorde et hopp, men det var ikke besteforeldrene. Onkel George og tante Hannah sto utenfor med gaver og en kurv med mat. Priscilla var glad for å se dem, men altfor snart ble hun sendt ut slik at de kunne snakke med hennes foreldre. Det lød alvorlig.

«Priscilla,» ropte tante Hannah endelig. «Ville du like å bo hos oss?» De hadde ingen barn og ønsket å adoptere henne, forklarte onkel George. Det var massevis av plass til henne i boligen deres, og hun kunne få en bedre utdannelse.

«Da blir det også mer igjen av livets nødvendigheter til dine søsken,» tilføyde tante Hannah. Priscilla visste at det var et slit for foreldrene å holde alle sine ni barn med mat og klær. Hvis hun dro, ville det bli lettere for familien hennes.

Far stirret bedrøvet i gulvet. Mor hulket inn i lommetørkleet sitt. Det var et godt tilbud, men det ville ikke bli lett å ta imot. Priscilla pakket sekkene sine og sa farvel til familien sin.

*****

«Dette skal være ditt rom,» sa tante Hannah. Priscilla hadde alltid delt rom med sine fire søstre. Nå fikk hun eget rom og en pike til å gjøre rent der.

Tante Hannah tok henne med ut i butikker for å kjøpe pene kjoler. Snart var skapet fullt av dem. Tanten og onkelen planla selskaper slik at Priscilla kunne treffe nye venner. Priscilla hadde mange fine fordeler, men hun savnet å være sammen med familien sin og høre far undervise mens de satt rundt peisen.

*****

Den morgenen Priscilla fylte 10 år, lekte hun med blomster ute i hagen. Hun gledet seg til selskapet hun skulle ha om ettermiddagen, men ønsket at søstrene hennes kunne komme.

Plutselig fikk hun øye på en høy, tynn mann som kom gående med spaserstokk oppover veien. Priscilla løp imot ham.

«Gratulerer med dagen, prinsesse Priscilla,» sa far. Han tok henne opp i armene sine og svingte henne rundt.

«Å, far, du husket det!» utbrøt hun.

De gikk inn sammen. Far trakk frem et brev fra lommen sin. «Priscilla, onkel George og tante Hannah har søkt om å få adoptere deg.» Priscilla visste hva det betydde – hun ville arve en stor rikdom og et respektert navn. Hun ville aldri trenge å bekymre seg for penger mer.

«Jeg har flere nyheter,» sa far. «Snart skal mor, dine søsken og jeg reise til Amerika.»

«Kommer dere tilbake noen gang?» spurte Priscilla.

Far ristet på hodet. «George og Hannah er glad i deg. De vil ta seg av deg og gi deg mer rikdom og flere muligheter enn jeg noensinne kan gi deg. Men livet i Amerika i den nye kirken vil bli vanskelig og kreve mye offer.» Far så inn i øynene på sin datter. «Du må velge selv, Priscilla.»

Priscilla nølte ikke. Hun løp til tante Hannah og omfavnet og kysset henne. «Jeg er så glad i deg, tante Hannah, og jeg kommer alltid til å huske deg,» sa hun. «Men jeg vet at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er sann. Jeg må reise til Amerika sammen med min familie og bli døpt.»

Og det var nettopp det hun gjorde.

Susan B. Mitchell er medlem av West Bountiful 3. menighet, West Bountiful Utah stav.

«Offer … gir oss en mulighet til å vise Herren at vi elsker ham mer enn noe annet. Derfor blir veien noen ganger vanskelig fordi dette er fullkommengjøringsprosessen som forbereder oss til det celestiale rike.»

Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum, «Offerloven», Liahona , mars 2002, s. 10-12.