Skulle vi klatre?

Skulle vi klatre?

For noen år siden planla noen venner fra Institutt og jeg en to-dagers fottur. Vi var erfarne fotturister og godt kjent med områdene vi skulle ferdes i, og vi var godt utrustet for de fleste situasjoner. Men vi kom snart til å lære at uten Den hellige ånds veiledning ville utstyret og kunnskapen ha vært så å si unyttig.

Noen dager før turen var himmelen klar og temperaturen moderat. Vårt mål var Mount Chocorua i White Mountains i New Hampshire. Riktignok kan vi ikke skryte av at fjellene i vårt område er så høye som enkelte fjell i andre deler av verden. Men stigningen fra bakkenivå til topp er ofte ganske bratt, og New England er kjent for sitt høyst uforutsigbare vær.

Dagen før vi dro avgårde, begynte det å regne. Vanligvis ville ikke dette bekymre meg. Det regnet ofte når vi var ute på tur. Men denne gangen følte jeg en tiltagende uro. Jeg sjekket værmeldingen – lette byger, ikke noe mer. Likevel var jeg svært urolig utover kvelden. Følelsen forsterket seg mens jeg gjorde meg klar til å gå til sengs, lese i Skriften og holde bønn.

Til slutt trakk jeg ut kartet over White Mountain National Forest fra ryggsekken min. Da jeg fant Mount Chocorua på kartet, ble jeg dobbelt så urolig. Følelsen var så intens at jeg vurderte å avlyse turen, men det føltes heller ikke riktig. Jeg fant et annet fjell vi hadde på listen over fjell vi ville klatre i, og følte meg straks bedre. Etter å ha holdt bønn følte jeg godt for dette nye målet. Min eneste bekymring var at jeg muligens ville skuffe min venn Glenn, som hadde lagt ned mye arbeid i å planlegge denne turen.

Neste morgen regnet det fremdeles lett. Da vi alle var kommet til utgangspunktet vårt, luftet jeg mine bekymringer og fortalte vennene mine om mine bønner og følelser. Til min lettelse hadde to andre de samme følelsene, og Glenn var mer enn villig til å bytte fjell. Deretter holdt vi bønn og ba Herren våke over oss på turen og hjelpe oss å ta riktige avgjørelser. Vi var alle godt fornøyd med de nye planene og la ut på turen.

Regnet fortsatte, men kjøreturen og klatringen gikk uten uhell. Etter middag sluttet det å regne, og skyene løste seg opp og avslørte en vakker solnedgang. Humøret steg, og vi gikk til ro for natten.

Ved midnatt ble vi vekket av et voldsomt tordenvær som varte det meste av natten. Selv om det regnet, blåste og lynte kraftig der vi var, følte vi ikke at det var noen overhengende fare. Lynet var langt verre i øst. Fra mitt gode utsiktspunkt kunne jeg se at det slo ned i et bestemt område hvert sekund og fortsatte slik i minst en time. Jeg var glad jeg ikke var der, og sovnet igjen. Resten av turen var våt, men trygg, og vi nøt den.

Noen dager senere var jeg med på en Institutt-utflukt hvor vi laget mat i det fri. Alle som hadde vært med på fotturen, var der. Da Glenn kom, hadde han et rart uttrykk i ansiktet. Han viste oss noe som sto i et lite hefte om White Mountains. Det sto at selv om Mount Chocorua ikke er så høyt som fjellene i nærheten, gjør den nakne fjellsiden og dens beliggenhet fjellet til et av de fjellene i Nord-Amerika som hyppigst blir rammet av lynet. Vi fikk også bekreftet at det området vi så bli bombardert av lyn, var i Chocorua-området.

Vi var så takknemlige for at Den hellige ånd advarte oss så vi ikke dro dit den gangen.

Michael T. Richie er medlem av Scituate menighet, Providence Rhode Island stav.